Ossie's corner

Er du nervøs? – Det er jeg. Det blir bare verre og verre. Jeg vet rett og slett ikke om jeg tør se kampen mot Wigan på søndag. — Jammen, Wigan da, sier du – det må da bli lett match. — Ikke noe jammen. Fotballen er rund som det heter. Vet du egentlig hva som skjedde i vår kamp mot Wigan borte tidligere i sesongen? — Jo, vi tapte 3-1.

Hvorfor kunne ikke United bare tape der oppe i Sunderland forrige søndag. Men nei du, så lett skulle det ikke være.

Søndag må det bli en fest på Stamford Bridge, hvor vi kan feire et ligamesterskap. — Please? – Alt annet vil være urettferdig. Vi er dobbelt så gode som Wigan. Det burde nesten ikke være behov for å spille kampen en gang. Det behøver ikke bli 7-0. Neida, absolutt ikke – men ikke noe 1-0 ledelse 3 minutter før full tid, hvor Wigan presser oss bakover. Da tror jeg det ”koker over” hos meg, og jeg bryter sammen. Men dersom vi leder 2-0 før pause, og 3-0 etter 70 minutter; – da kan jeg greie det; – hører du det, du skjebnen?

Vi skal slå dem. Lampard scorer minst to mål, og Droga scorer igjen, slik at han blir toppscorer i år. Fatt mot, du – dette vil normalt gå bra. Det må et mirakel til for at Wigan skal slå oss, og mirakler skjer heldigvis sjelden. Men de kan skje. Uff, der var den derre pessimistiske delen av meg der igjen. Kan du ikke gå bort, du pessimisten i meg; – det jo fredag. Hold deg borte. Vi skal slå dem, sier jeg – og vi skal ha fest i Chelsea på søndag. Ser du ikke at vi har besøk her i bloggen. Ja, du får bare unnskylde denne hverdags schizofreni.

Følelsene tar helt overhånd på meg, og jeg bare lengter etter den deilige helga. Følelser er jo noe jeg ikke skal ha, sier ekspertene – ja, og skal du ha dem, må de i det minste være under kontroll. Du kan lære å ha kontroll på dine følelser, sier de – vår tids sofister: eksperter på HR, ledelse, kultur og organisasjonsteori. De kan til og med måle deg i forhold til om du har avsporingstendenser, sier de. Og jeg som sporer av hele tiden, med følelser som svinger i takt med været. Det finnes ikke et møte i løpet av uka hvor jeg ikke sporer av. Plutselig så ser jeg at en annen deltager har ny jakke, så tenker jeg på om jeg låste døra da jeg gikk hjemmefra i morges, så er jeg nervøs for at jeg ikke sier nok i møte osv. osv.. Nesten 10 millioner tanker i løpet av et møte har jeg; – at det er mulig på så kort tid, at det er mulig at jeg i det hele tatt kan kommunisere med noen som helst, med alle de tankene i hode samtidig, og som de andre ikke ser.

Det er jo fantastisk bare det, at du og jeg kan sitte her og prate nå.

I dag skal vi bare være glad for, at vi er den vi er, her i Ossis’s corner. Vi skal være glad for at vi har følelser, og at vi ikke har kontroll med dem. Vi skal være glade for det, at vi sporer av hele tiden. I dette ligger jo selve livet, livsgleden, sorgen, begeistringen, nervøsiteten, spenningen, kjærligheten, hatet og ølet. – Ølet? Unnskyld at jeg sporet av, og snakker plutselig om øl. Typisk meg; – jeg kunne ikke la være å se det deilige ølglasset foran meg, selv om jeg er opptatt av å snakke med deg. Husk det er fredag; – jeg garanterer ikke for noe selvkontroll fra min side overhode. Ikke fra deg heller nei. — Jeg har liksom hatt ukas porsjon av sunn fornuft. Nå får det være nok fornuft. Nå på en fredag er jeg så lei av fornuft, at jeg får lyst å hyle her blant de blå veggene inne på bloggen min. Fredagsrocken vokser inne i meg som et levende bevis på at følelser finnes, at jeg ikke kan kontrollere dem, og ikke ønsker å kontrollere dem. Den våryre “bekken” i mitt indre lyder som når Bruce Springsteen synger de nydelige strofene fra sin kjente melodi ”We Shall Overcome”: ”we shall all be free, we shall all be free, we shall all be free some day”.

Chelsea kan bli ligamester på søndag. Jeg er så nervøs at jeg vet ikke om jeg får sove i natt. Wigan er et lag vi nærmest ikke har spilt kamper mot. Første gang vi spilte mot dem var så sent som i 1981. En kamp mot Wigan er dog minneverdig. 26/1-1985 møtte vi Wigan i omkamp i FA-Cupen oppe i Wigan, etter at vi hadde spilt 2-2 i den første kampen hjemme på Stamford Bridge. Omkampen 26/1-1985 vant vi 5-0, og vår toppscorer Kerry Dixon scoret 4 mål denne kvelden. Det siste målet vårt ble satt inn av hans makker David Speedie. Disse to sammen med vingen Pat Nevin utgjorde en målfarlig trio for oss på 80-tallet. Kerry Dixon spilte hele 420 kamper og scoret 193 mål i sin karriere hos oss. Kerry sin kjempestørrelse til tross, var meget rask, kjempegod på hode, og god med begge føttene. Kerry var en goalgetter i beste Ossietradisjon.

Mitt øl denne fredagen er en Proper job IPA fra bryggeriet St Austell nede i den vestligste og sørligste spissen av England – Cornwall. Proper job IPA er en av de mest humlete og smaksrike aler jeg noen gang har smakt. Den har en skikkelig god og fyldig bitterhet. Proper job IPA nærmest eksploderer av smaksrikdom i deg, når ølet finner vei ned gjennom halsen din. Den passer godt til å drikke rett etter du har kommet hjem en fredag. Nyt den gjerne også til marinert kjøtt, burgere og grillede pølser.

Vi krysser fingre, tær, ben, øyne; – ja, vi krysser alt vi har av fysiske utspring som kan la seg krysse, i et håp om at vi slår Wigan på søndag. Vi satser på en herlig fest kl 19 søndag med flotte bilder fra en blå glad festpyntet nydelig bydel. Vi ser for oss Blackbird pub i Earl’s Court søndag kveld med blåe glade mennesker overalt; – alle med en pint London Pride i hver hånd.

Og Anelka, Drogba og Malouda – husk da vi slo Wigan 5-0 i 1985 anført av Speedie, Dixon og Nevin, og gjør som de gjorde da nå på søndag: ” do a proper job”.

Kjempeblå hilsen fra meg til deg. Ha en strålende vårhelg, og lykke til på søndag; – ”break a leg”. Vær glad for at du er nervøs. Nervøsitet er et bevis på at du lever. Ingen andre i hele verden føler akkurat slik som du gjør. Du er noe helt spesielt. Du er et menneske som er hele tiden; – altså et bevis på at verden eksisterer i det uendelige. Følelser gir deg den uendeligheten som fornuften ikke kan gi deg; – følelsene det er du, det – og bare du.

Får jeg sove natt til i morgen og natt til søndag? Greier jeg å se kampen på søndag i det hele tatt?

Skål for Chelsea og lidenskapen; – come on you blues!!!

Eirik

Hysj, hysj; – vær litt stille med browseren, tastaturet og musa, – nå, når du kommer i dag.

Du skjønner; – jeg er litt redd for at det kommer inspeksjon her i bloggen min. Så mye som jeg skriver om øl, så er jeg jo i faregruppen for en inspeksjon for tiden. Spiller du poker, sier du? – Ja, da må vi virkelig være stille her i dag. Helsedirektoratet skal være på jakt etter slike blogger som denne her. De har oppnevnt et utvalg kalt ”Tilsynet for høy moral” med Idrettsforbundets Inge Andersen som leder. Tilsynet skal arbeide aktivt for minske den svært uheldige og skadelige gleden som stadig forekommer hos mange. Folk virker så fordømt og uforskammet glade. Dette må det bli en slutt på, sier de nye makthaverne: den rødvinsdrikkende mediaeliten.

Øl skal selvfølgelig fjernes for alltid. ”Du gir bort 12 år av ditt liv”, sier infokampanjen fra dette tilsynet, om det å drikke øl. Skal tro hvem det er, som får disse 12 årene? — Nei, ikke faen om de skal gis til Inge Andersen. Det går jeg ikke med på.

Du er vel kommet for å snakke om søndagens kamp mot Liverpool. — Tenkte meg det. Du er vel like spent som meg. Jeg må bare si deg at jeg er ikke optimist. Å spille mot Liverpool borte er ikke – og bør ikke – være kamper vi må vinne. Kampen på søndag må vi vinne, dersom vi skal vinne PL denne sesongen. Eller må vi det? — Jo, jeg tror faktisk det. Fotballaget Liverpool er forsåvidt et greit lag. Imidlertid er noen av deres mange norske supportere ofte litt jævlige å forholde seg til. De er liksom ”de egentlige”; – ja, skjønn det den som kan, hvem ”de egentlige” er, men uttrykket synes å være noe i overkant arrogant for oss andre, som holder med andre fotballklubber. Jeg kan heller ikke forstå at det egentlig er noe ”egentlig” over å ligge på 7. plass i PL heller. Det kan dog synes som om det ikke gjør noe for dem, så lenge de har en historie. Historie? Kampene avgjøres jo der og da? Uten at noen spør om hvordan det gikk i kamper på midten av 80-tallet?

Husket du forresten på 40-årsdagen for vår første FA Cupseier i går? Ja, i går var det akkurat 40 år siden vi løftet pokalen for første gang, og det på Old Trafford. Hvilken ironi er det ikke i dag, at det var der vi løftet den. Her i Ossie’s corner er det da selvfølgelig naturlig å snakke om Peter Osgood. I går for 40 år siden scoret han det utrolig vakre utligningsmålet mot Leeds i den andre av de to finalene. Den første finalen på Wembley hadde endt 2-2. Men i omkampen 29/4-1970 vant vi til slutt 2-1 etter ekstraomganger, og det var David Webb som scoret det siste målet vårt i det 104. minutt.

Jeg ser på mitt bilde av elegante Peter Osgood – bilde nr. 168 av 500 – fra denne kampen for 40 år siden, som henger på veggen over mitt lille skrivebord. Kongen – Peter ”Ossie” Osgood – var en større spiller og personlighet enn alle spillerne på de gamle storlagene til Liverpool til sammen. Ja, Ossie var en kunstner som når en kamp virkelig betydde noe for ham, var en autoritet som ingen motspillere på banen kunne stoppe. Sitt svære ytre og sin kraftige fysikk til tross, var han en begavelse teknisk. Kampene mot Liverpool den gangen kunne gå ordentlig hardt for seg, og Osgood tålte det meste. Ron “Chopper” Harris var den som virkelig måtte ”ta tak” for oss i disse kampene, og på Liverpool var det ”Smithy” eller Tommy Smith som han het, som var tøffingen. Både Ron Harris og Tommy Smith spilte for øvrig sammen på det engelske ungdomslandslaget. Det sies at motspillerne fikk en psykisk trøkk allerede før avspark, straks de så disse to hardhausene oppstilt sammen, på den motsatte siden av banen.

Du, – du, – vi tar oss en øl, når du først er her; – for å feire 40-årsdagen i går for vår første seier i FA Cupen, for å minnes Ossie sin nydelige scoring i den siste og avgjørende finalen, og for å ønske oss selv lykke til nå på søndag mot Liverpool på Anfield. Vi kan ikke vise ølflasker denne gangen her i bloggen, fordi det nye tilsynet speider nå etter slike som oss. Inge Andersen kan dukke opp her når som helst.

Her har du ei flaske Akevitt Porter fra Haandbryggeriet. Dette er en nydelig porter skal jeg si deg. Porter er ølets svar på musikkens blues. Det er så svart som den mørkeste natt. Ingen lyspunkter finnes egentlig når du drikker porter. Det eneste merkelige med denne kraftige drikken er; – at du ofte når du drikker den, hører Steve Harley synge sin lett sangbare, særpregede blueslåt fra 1975 ”Come up and see me, make me smile”. Etter noen slurker hører du Steve synge: ”There is nothing left, all gone and run away”. Akevitt Porter fra Haandbryggeriet i Drammen her i Norge, er en av de beste og fineste porterøl som lages. Hele 10 % alkohol i denne beksvarte langsomtflytende drikken, gjør deg sterk når du drikker. Den gjør deg sterk nok til å følge denne thrilleren av en fotballkamp vi skal spille på søndag mot Liverpool.

Skal du gå allerede? Ta bare med deg flaska. Jeg har flere her i mitt gamle kjøleskap. Ja, la oss håpe at vi ser Drogba score mot Liverpool på søndag, slik som Osgood pleide å gjøre det. Drogba er nemlig svært lik vår gamle konge, i akkurat det, å ta noe helt spesielt frem, når en kamp virkelig betyr noe. Drogba er også slik som Ossie var; – gjerne daff og doven, i en kamp mot Wolverhampton en regnfull og mørk onsdag kveld tidlig i sesongen, men med full skjerpings i de avgjørende storkampene mot slutten av sesongen. På samme måte som vi husker Ossie sin scoring i FA Cupfinalen mot Leeds 29/4-1970, husker vi Drogba sin scoring i FA Cupfinalen mot United 19/5-2007.

Kom igjen, Drogba – ”come up and see me, make me smile, or do what you want, run on wild”

Takk for praten, og ha ei riktig god blå helg!

Eirik

PS! Ingen Inge Andersen har vært her så langt i alle fall. Da møtes vi sikkert også neste fredag.

PS! Har du lyst å se den fantastiske scoringen til Peter Osgood i finalen 29/4-1970, så kan du se på denne videoen. Her kan du se alle målene fra denne spennende kampen. Legg merke til Charlie Cook sin utrolige forsering med ball, før han sender den målgivende pasningen til Ossie.

PS! Har du ikke sett og hørt Steve Harley & Cockney Rebel spille sin klassiker ”Make me smile”, kan du se og høre ham på denne videoen. Lyrikken til låten finnes her også, og den vises i tillegg fortløpende mens Steve spiller. Syng gjerne med, men husk at en Akevitt Porter fra Haandbryggeriet hører med.

PS! Steve Harley & Cockney Rebel spiller for øvrig på Rockefeller fredag 18/6-10.

PS! Jeg tar sjansen; – og viser deg et bilde av etiketten (engelsk versjon) på en flaske Akevitt Porter fra Haandbryggeriet. Bilde av etiketten kan bare brukes til undervisningsformål heter det; – så når du ser det, så husk å si ved en kontroll, at du kun har lært litt om livets gleder.