Ossie's corner

Jeg bare står på hendene, jeg bare glir bortover gangen, jeg beveger meg så grasiøst, jeg danser, jeg svever som i Svanesjøen, jeg………….

Nei, jeg er ikke blitt gal.

Takk for at du stakk innom her i dag igjen, forresten. Alltid så artig å se deg. – Om dette er måten å ta imot folk på her i Ossie’s corner? – Komme med en masse usammen-hengende rare utsagn om meg selv? – Uten noen foranledning? – Sånn helt innledningsvis når du kommer på besøk hit?

Jammen, det er fredag; – ikke sant; – den gode galskapens dag, døper vi fredagen om til.

Jeg nyter denne førhelgsdagen noe så ”gresselig”; – eh….. noe så ølslig (ølslig er nok noe mer presist). – Ja, for jeg har jo en øl her jeg sitter; – du ser det? – Det er en deilig best bitter; – en Old Hooky fra Hook Norton Brewery. Dette fremdeles familieeide bryggeriet ligger i Oxfordshire litt nordvest for London. Selv om det ligger på et lite sted, er familiedrevet og ikke kjøpt opp av en stor kjede, har de virkelig fått opp salget, gjennom å lage et svært godt øl. Ta gjerne turen ut til bryggeriet en gang du er i London. Du vil i tillegg til gode smaksprøver, få en kjempeartig omvisning på bryggeriet også; – en omvisning i deres ølbryggerkunst, og i deres historie og gamle ølkultur, som du neppe glemmer.

Old Hooky er det jeg har i glasset mitt her, og som du hører: – musikk må til hos meg. Gabriella Cilmi – den flotte nye unge australske artisten på vår stjernehimmel – er det, som synger sin ”Sweet about me” i bakgrunn i Ossie’s corner i dag.

Flott, hva?

Synd det er litt lenge til kamp enda. Vi må vente helt til søndag kl. 17 med å se våre supre blå igjen. Imidlertid er det faktisk Liverpool vi møter i helga, og det i bortekamp. Det bør jo bli litt av ”en godbit”, forhåpentligvis. Liverpool er jo mediaelitens lag, og da må det vel være en storkamp. Tabellplasseringen til Liverpool akkurat nå, tyder ikke på det. Vi møter et middels lag i PL borte; – det er det vi egentlig gjør. Vi elsker imidlertid bare å slå Liverpool. Vi elsker når vi slår mediaelitens sitt lag. Vi elsker å se mediaeliten i sine flotte dresser (selvsagt helt ulastelig, som de gode mennesker de alltid er), sitte der litt slukøret rett og slett. De kan bestemme mye, men ikke utfallet av en fotballkamp enda, heldigvis.

”Sweet about me, nothing sweet about me, yeah” synger Gabriella Cilmi, og jeg må bare slutte meg til det.

Jeg må fortelle deg at jeg abonnerte på fotballbladet ”Josimar” en gang. Det er et flott blad med mange gode interessante artikler. Jeg la imidlertid etter hvert merke til, at det var svært lite humor i bladet. Det er sjelden noe godt tegn, at det ikke er humor i et blad. Det er jo litt rart for oss fotballspillere og fotballfans, at det ikke er noe humor tilstede, når fotball skal formidles. Både når vi er på banen og når vi er på tribunen, er det jo så mange morsomme historier og episoder vi opplever. Detter er jo en festlig del av vår fotball- og fankultur. ”Josimar” har også fått en utmerkelse fra redaktørforeningen (mediaelitens styre), om at de utfordrer sannheter på en god måte. Hvordan kan en få en utmerkelse for å utfordre sannheten fra redaktørforeningen, tenkte jeg – det er jo de som eier sannheten.

Etterhvert som jeg leste flere og flere artikler i ”Josimar” (for øvrig alle gode artikler), skjønte jeg at bladet var noe av det mest politisk korrekte jeg noen gang hadde lest. Det ”Josimar” ville ha meg til å tro var at alle i Nybergsund var gode mennesker, og at alle i Real Madrid var dårlige mennesker. Det er slett ikke min erfaring at det er slik. Tvert imot har jeg møtt mange personer i klubber som Nybergsund som selv om de hadde lite penger, var svært lite sympatiske, og jeg har møtt folk i klubber som Real Madrid som selv om de hadde mye penger, var kjempegreie og interessante mennesker.

”Sweet about me, nothing sweet about me, yeah” synger jeg igjen sammen med Gabriella Cilmi.

Liverpool borte på søndag; – åh, så godt det skal bli med kamp igjen. Liverpool er jo så stolt av sin historie, men som vi ofte synger ”but you have no future”. Lørdag 31/10-1953 spilte vi mot Liverpool hjemme på Stamford Bridge. Dette var sesongen før vi fikk vårt første ligamesterskap, og allerede i denne sesongen rett før, var vi virkelig blitt gode. Vårt lag var i denne kampen anført av vår glimrende kaptein Roy Bentley. Han vare en litt dypthengende spiss som scoret hele 150 mål for oss på 367 kamper i 1950-årene. Denne lørdagen i slutten av oktober i 1953 på Stamford Bridge vant vi 5-2, og Roy Bentley scoret to av våre mål. Roy Bentley er en av de største spillerne vi har hatt i Chelsea; – en skikkelig Chelsealegende er han. Han var en naturlig kaptein for oss – både på og utenfor banen – på det laget vårt, som etter hvert vant ligamesterskapet i sesongen 54/55.

Den samme sesongen 53/54 da vi slo Liverpool så ettertrykkelig 5-2, rykket Liverpool ned. Kun 28 poeng greide Liverpool å kapre den sesongen, og de rykket ned fra en absolutt sisteplass på tabellen. Dette er ikke det som Liverpoolfansen forteller mest om, når de prater om sin historie.

Skal du ha litt øl, du også? – Du blir sikkert tørr i halsen av å høre meg prate så mye. – Er det ikke flott å se ølglassene våre slik de står her duggvåte, og med en masse god Old Hooky oppi?

Du liker sikkert musikken her, også. ”When you playing with desire, Don’t come running to my place When it burns like fire, boy” synger Gabriella Cilmi. Det passer jo godt for oss på en slik fredag; – når vi ligger på tabelltoppen, er klare for neste runde av CL allerede, og spiller bunnsolid. Bunnsolid og flott festlig fotball er det vi spiller; – det ”brenner” av blå lidenskap, og vi kommer nå til dere i Liverpool. Vi skal spille hos dere på Anfield som store favoritter. Der vil de sikkert synge ”You never walk alone” når vi kommer på søndag, og det er riktig; – for vi er jo der. Den eneste som kan komme til å virke alene på Anfield på søndag, er vel Liverpoolkeeper Reina når han plukker ut baller av nettet etter oss.

Anelka og Drogba er spillere med helt suverene, nesten himmelske tekniske ferdigheter, et rått rykk, og en rå kraft, som gjør det moro å se på fotball; – i alle fall for oss blå. Vi gleder oss til å se dem og våre øvrige blå spillere på søndag.

Skal vi smake litt på vår Old Hooky igjen? – Er det ikke en god fruktig best bitter? – Ikke alt for bitter, og med en tørr god ettersmak, hva? – Vi synger med Gabriella Cilmi: blue,blue, blue”. Og vi synger også sammen med henne videre, men nå først og fremst rettet til Liverpool: ”If there’s lessons to be learned”, så har dere en mulighet til det på søndag.

Liverpool; – nyt og lær av vår fotball (gud, hvor godt det var og si det).

Ha en strålende flott fredag; – fri for mediaelite og akademiske overformynderier av ethvert slag. Kos deg videre med din pint Old Hooky, og begynn og let fram din blåe drakt og ditt ”blått til lyst”-vesen, slik at du er godt forberedt på søndag.

Vi vinner 3-0, og Ivanovich scorer et ekte hat trick.

God helg!

Eirik

PS! Vår gamle kaptein Roy Bentley kan du møte på Stamford Bridge stort sett på hver hjemmekamp. Du kan se en video fra da hans 85-årsdag ble behørig markert på Stamford Bridge 17/5-2009 her. Er det ikke en rørlig 85-åring?

PS! ”Sweet about you” med Gabriella Cilmi kan du se her.

PS! Det er nå dokumentert at jeg blir sensurert. Damen på bilde nedenfor er i full gang med det, ser du. Jeg kjenner henne ikke, men hun kan vel godt være innleid av enten redaktørforeningen, Helsedirektoratet eller morsan (kanskje av alle):

Vi møter Blackburn borte i morgen.

Jeg sier ikke mer!

For et idiotisk utsagn ”Jeg sier ikke mer?”, sier du.

Snakker ikke jeg en masse her hver fredag, spør du? – Du ser jo at det er en masse prat nedover sida her? – Hva er dette da, spør du videre? – Om jeg har begynt på ølet allerede? – Nei, da (men det er like før) – jeg bare blir litt forbanna på disse lagene som ikke vil spille fotball. Jeg blir litt forbanna på disse lagene som bare skal ødelegge for oss.

Du har hørt det før her i Ossie’s corner, sier du? – Ja, men blir ikke du litt forbanna også da?

Ikke sant, jeg ser det; – du har funnet frem boksehanskene, du også.

Sam Allardyce, den svære, kraftige, tyggegummispisende mannen med et ansikt som en eksbokser’s, er manager for Blackburn. Du husker Bolton; – da han var manager der? – Taktikken til Bolton var skummel for enhver motspiller som ønsket å ha livet i behold etter kampen.

Bolton, snakker jeg om? – Men er det ikke Blackburn vi skal spille mot i morgen? – Hvor er jeg nå? – Jeg må være tilbake til starten igjen her i Fredagspraten i dag? Akkurat der jeg var da du kom på besøk i sted er jeg; – og jeg sa da:

”Jeg sier ikke mer”.

(Hvorfor sier jeg dette på nytt?)

Men det er jo fredag, jo – ahhh……!

Er det ikke deilig med fredag igjen, du – slik godt ut på høsten som vi nå er kommet. Det nærmer seg vinter, men hvem faen bryr seg om det. Vi gleder oss til kamp i morgen uansett om det er mot Blackburn borte.

Å, ja – så du hører det? – At Ian Hunter synger sin ”Once Bitten, Twice Shy” i bakgrunnen her.

Du forstår; – skal vi spille mot Blackburn, så skal vi ha real rock ’n roll her i dag. ”Once Bitten, Twice Shy” med Ian Hunter er fra 1975, og den er noe av det mest rocka som fins; – nærmest en monster-rockelåt.

Når jeg tenker på alle kampene mot Blackburn som jeg har sett, er den kampen jeg husker aller best, kampen 21/-9-1998 på Ewood Park: Blackburn-Chelsea 3-4. Det var et skikkelig fotballdrama. Blackburn hadde vært et storlag på slutten av 80-tallet og på hele nittitallet. Vi hadde faktisk ikke slått dem på Ewood Park på 22 år før denne sene septemberdagen i 1998. Som resultatet sier også, ble det et drama. Imidlertid var denne kampen også et drama på en annen måte; – vi fikk to utvisninger i denne kampen; – en på hvert lag. Begge lagene spilte derfor med 10 mann etter det 67. minutt av kampen. Utvisningen hos oss var på Graham Le Saux. Graham Le Saux hadde vært Blackburnspiller i noen år, men hadde signert for oss foran denne sesongen. Denne kampen var den første for ham som Chelseaspiller tilbake på Ewood Park.

Graham Le Saux taklet ikke pipingen fra sine gamle fans, og fikk ikke til noe for oss i denne kampen. Hans utvisning kom derfor i en slags ren desperasjon over at han ikke fikk til noe. Han var også direkte skyld i Blackburn sin utligning til 1-1 i det 22. minutt.

Hvem var imidlertid kveldens store helt for oss på Ewood Park 21/9-1998?

Det var vår egen Tore André Flo. Han var som vanlig under Vialli, reserve i denne kampen. Han ble byttet inn i det 78. minutt. På stillingen 3-2 til Blackburn scoret Flo to mål i det 82. og 86 minutt, og vi vant 3-4.

Tenk å komme inn i en så dramatisk kamp i det 78. minutt; – Blackburn hadde akkurat fått straffe som vårt senere mislykkede kjøp Chris Sutton, satte inn for dem, og stillingen var 3-2 til hjemmelaget. Så scorer Flo to mål; – til 3-4; – som gjør at vi vinner.

Fantastisk, spør du meg – for en regi; – for en spiller, som kommer inn fra benken sent i kampen, enda ikke helt varm i kroppen utpå der, bare ser mulighetene selv på bortebane med 3-2 til hjemmelaget, og så scorer to mål i sluttminuttene til 3-4.

”The music of the street, drive you off your feet” synger Ian Hunter, mens vi minnes vår Tore André Flo. – Lang og hengslet var han, men han hadde en fantastisk teknikk. Når Flo fikk ballen trodde liksom ingen egentlig at han skulle få kontroll på den. Og ingen trodde egentlig at han deretter kunne forsere fremover, slik han gjorde, i et vanvittig hurtig løp, og enda ha full kontroll på ballen. Å se han fremføre denne ekstreme ballkontrollen både ved mottak av ball og under løp med ball; – ja, det var liksom som om vi trodde tyngdekraften ble brutt. – Du måtte klype deg i armen; – dette er ikke mulig. Den tekniske finslepenheten hans, passet liksom ikke inn på den litt tynne, lange, hengslete kroppen. Folk var fra seg av begeistring hver gang Flo fikk ballen på Stamford Bridge.

Og for en likandes kar han var, Tore André Flo.

Jeg opplevde å være på kamp på Stamford Bridge da han kom tilbake senere som Sunderlandspiller, og han fikk stående applaus som bortelagsspiller, når han løp ut hos oss. Det er det ikke mange forunt å få oppleve. Jeg husker at han den gangen skrev autografer langs West Stand akkurat som om han fremdeles var Chelseaspiller.

Men så var det liksom hos oss at Flo hadde sin karriere. Senere ble det ikke mye av den samme suksessen, og derfor vil Tore Andre Flo som spiller alltid være knyttet særlig til oss. Den dag i dag er han åpenbart like glad i klubben vår som vi er i han.

I morgen møter vi imidlertid et annet Blackburnlag enn i 1998. Nå er det ikke finspill lenger fra den kanten, men harde tak og dødballer. Du kjenner stilen, ikke sant; – å ødelegge for andre, heter det – den stilen du bruker, når du ikke er god nok for å være med, egentlig. – Hvorfor faen leke med ballen, når du heller bare kan lage faenskap for dem som har den.

”You didn’t know what rock’n roll was, Until you met a drummer on a greyhound bus”, synger Ian Hunter. Jeg skjenker meg opp en Snake Dog IPA. Det må noe sterkt bittert til før vi skal møte Blackburn borte. Dette nydelige amerikanske mikrobryggeriølet passer til fucking rock n’ roll, og det passer som oppvarming for en slik ”nevekamp” som vi får i morgen. Snake Dog IPA er som Ian Hunter sin hårete rock: et monster. Dette er en IPA med voldsom bruk av humle, og dermed med en bitterhet som kan ta pusten fra selv de fleste IPA-elskere; – og overlever du bitterheten, kan du risikere å bli tatt på alkoholstyrken (7,1 %).

Driv for faen ikke gjøn med denne IPA’n!

Driv ikke gjøn med rocken til Ian Hunter og gitaristen Mick Ronson når de fremfører ”Once Bitten Twice Shy”! Og driv ikke gjøn med oss blå når vi kommer på Ewood Park i morgen på besøk. Vi er gode, og vi er blå – ”Come on you blues”!

I dag jager vi ut alle Blakburnmonster med monsterrock og monsterøl. Dette må bare gå bra. Jeg gleder meg stort her jeg sitter; – med et glass med Snake Dog IPA; – og det er fredag. Jeg lytter til den råe, nærmest skremmende, sangen og musikken, når Ian Hunter synger: ”You didn’t know that rock n’ roll burned, So you bought a candle and you loved and you learned”, før refrenget “frydefult ” jager alle monster bort, gjennom det ekstremt sterke, hese og voldsomme:

”Once bitten, twice shy, babe”

Håper du har det fint du også; – og god blå helg!

Eirik

PS! Både morsan og farsan ønsker ikke å si noe i dag; – de er målløs, og jeg er strøket fullstendig fra testamentet.

PS! Morsan, hvilket testamente? – Er det inklusive Sky Sport, sier du? – Faen å!

PS Du får en link av meg til å høre Ian Hunter sin ”Once Bitten Twice Shy” her. Det finnes andre fremføringer av denne låten av Ian Hunter på Youtube, men det er uten gitaristen Mick Ronson (død i 1993). Låten blir ikke den samme uten Mick Ronson på gitar.

PS! Siden vi snakker så mye om øl her i Ossie’s corner, får jeg nå og da noen spørsmål tilsendt om øl; – og da særlig om problemer under drikking av øl.

Jeg svarer her på noen av de spørsmålene; – om hva jeg tror er årsaken til problemet, og hvilket tiltak jeg anbefaler:

Problem: Føttene er kalde og våte
Årsak: Glass blir holdt i feil vei
Tiltak: Snu glasset så den åpne enden peker mot taket.

Problem: Alle ser opp på deg og smiler.
Årsak: Du danser på bordet.
Tiltak: Dett ned på noen som ser myke ut.

Problem: Nevene verker. Nesen verker. Hele deg verker.
Årsak: Du har sloss.
Tiltak: Si unnskyld til alle du ser, i tilfelle det var dem.

PS! Her er et bilde av en Blackburnfan som for anledningen hadde kledd seg i rødt, og det liker verken vi eller oksene: