Vi møter Blackburn borte i morgen.
Jeg sier ikke mer!
For et idiotisk utsagn ”Jeg sier ikke mer?”, sier du.
Snakker ikke jeg en masse her hver fredag, spør du? – Du ser jo at det er en masse prat nedover sida her? – Hva er dette da, spør du videre? – Om jeg har begynt på ølet allerede? – Nei, da (men det er like før) – jeg bare blir litt forbanna på disse lagene som ikke vil spille fotball. Jeg blir litt forbanna på disse lagene som bare skal ødelegge for oss.
Du har hørt det før her i Ossie’s corner, sier du? – Ja, men blir ikke du litt forbanna også da?
Ikke sant, jeg ser det; – du har funnet frem boksehanskene, du også.
Sam Allardyce, den svære, kraftige, tyggegummispisende mannen med et ansikt som en eksbokser’s, er manager for Blackburn. Du husker Bolton; – da han var manager der? – Taktikken til Bolton var skummel for enhver motspiller som ønsket å ha livet i behold etter kampen.
Bolton, snakker jeg om? – Men er det ikke Blackburn vi skal spille mot i morgen? – Hvor er jeg nå? – Jeg må være tilbake til starten igjen her i Fredagspraten i dag? Akkurat der jeg var da du kom på besøk i sted er jeg; – og jeg sa da:
”Jeg sier ikke mer”.
(Hvorfor sier jeg dette på nytt?)
Men det er jo fredag, jo – ahhh……!
Er det ikke deilig med fredag igjen, du – slik godt ut på høsten som vi nå er kommet. Det nærmer seg vinter, men hvem faen bryr seg om det. Vi gleder oss til kamp i morgen uansett om det er mot Blackburn borte.
Å, ja – så du hører det? – At Ian Hunter synger sin ”Once Bitten, Twice Shy” i bakgrunnen her.
Du forstår; – skal vi spille mot Blackburn, så skal vi ha real rock ’n roll her i dag. ”Once Bitten, Twice Shy” med Ian Hunter er fra 1975, og den er noe av det mest rocka som fins; – nærmest en monster-rockelåt.
Når jeg tenker på alle kampene mot Blackburn som jeg har sett, er den kampen jeg husker aller best, kampen 21/-9-1998 på Ewood Park: Blackburn-Chelsea 3-4. Det var et skikkelig fotballdrama. Blackburn hadde vært et storlag på slutten av 80-tallet og på hele nittitallet. Vi hadde faktisk ikke slått dem på Ewood Park på 22 år før denne sene septemberdagen i 1998. Som resultatet sier også, ble det et drama. Imidlertid var denne kampen også et drama på en annen måte; – vi fikk to utvisninger i denne kampen; – en på hvert lag. Begge lagene spilte derfor med 10 mann etter det 67. minutt av kampen. Utvisningen hos oss var på Graham Le Saux. Graham Le Saux hadde vært Blackburnspiller i noen år, men hadde signert for oss foran denne sesongen. Denne kampen var den første for ham som Chelseaspiller tilbake på Ewood Park.
Graham Le Saux taklet ikke pipingen fra sine gamle fans, og fikk ikke til noe for oss i denne kampen. Hans utvisning kom derfor i en slags ren desperasjon over at han ikke fikk til noe. Han var også direkte skyld i Blackburn sin utligning til 1-1 i det 22. minutt.
Hvem var imidlertid kveldens store helt for oss på Ewood Park 21/9-1998?
Det var vår egen Tore André Flo. Han var som vanlig under Vialli, reserve i denne kampen. Han ble byttet inn i det 78. minutt. På stillingen 3-2 til Blackburn scoret Flo to mål i det 82. og 86 minutt, og vi vant 3-4.
Tenk å komme inn i en så dramatisk kamp i det 78. minutt; – Blackburn hadde akkurat fått straffe som vårt senere mislykkede kjøp Chris Sutton, satte inn for dem, og stillingen var 3-2 til hjemmelaget. Så scorer Flo to mål; – til 3-4; – som gjør at vi vinner.
Fantastisk, spør du meg – for en regi; – for en spiller, som kommer inn fra benken sent i kampen, enda ikke helt varm i kroppen utpå der, bare ser mulighetene selv på bortebane med 3-2 til hjemmelaget, og så scorer to mål i sluttminuttene til 3-4.
”The music of the street, drive you off your feet” synger Ian Hunter, mens vi minnes vår Tore André Flo. – Lang og hengslet var han, men han hadde en fantastisk teknikk. Når Flo fikk ballen trodde liksom ingen egentlig at han skulle få kontroll på den. Og ingen trodde egentlig at han deretter kunne forsere fremover, slik han gjorde, i et vanvittig hurtig løp, og enda ha full kontroll på ballen. Å se han fremføre denne ekstreme ballkontrollen både ved mottak av ball og under løp med ball; – ja, det var liksom som om vi trodde tyngdekraften ble brutt. – Du måtte klype deg i armen; – dette er ikke mulig. Den tekniske finslepenheten hans, passet liksom ikke inn på den litt tynne, lange, hengslete kroppen. Folk var fra seg av begeistring hver gang Flo fikk ballen på Stamford Bridge.
Og for en likandes kar han var, Tore André Flo.
Jeg opplevde å være på kamp på Stamford Bridge da han kom tilbake senere som Sunderlandspiller, og han fikk stående applaus som bortelagsspiller, når han løp ut hos oss. Det er det ikke mange forunt å få oppleve. Jeg husker at han den gangen skrev autografer langs West Stand akkurat som om han fremdeles var Chelseaspiller.
Men så var det liksom hos oss at Flo hadde sin karriere. Senere ble det ikke mye av den samme suksessen, og derfor vil Tore Andre Flo som spiller alltid være knyttet særlig til oss. Den dag i dag er han åpenbart like glad i klubben vår som vi er i han.
I morgen møter vi imidlertid et annet Blackburnlag enn i 1998. Nå er det ikke finspill lenger fra den kanten, men harde tak og dødballer. Du kjenner stilen, ikke sant; – å ødelegge for andre, heter det – den stilen du bruker, når du ikke er god nok for å være med, egentlig. – Hvorfor faen leke med ballen, når du heller bare kan lage faenskap for dem som har den.
”You didn’t know what rock’n roll was, Until you met a drummer on a greyhound bus”, synger Ian Hunter. Jeg skjenker meg opp en Snake Dog IPA. Det må noe sterkt bittert til før vi skal møte Blackburn borte. Dette nydelige amerikanske mikrobryggeriølet passer til fucking rock n’ roll, og det passer som oppvarming for en slik ”nevekamp” som vi får i morgen. Snake Dog IPA er som Ian Hunter sin hårete rock: et monster. Dette er en IPA med voldsom bruk av humle, og dermed med en bitterhet som kan ta pusten fra selv de fleste IPA-elskere; – og overlever du bitterheten, kan du risikere å bli tatt på alkoholstyrken (7,1 %).
Driv for faen ikke gjøn med denne IPA’n!
Driv ikke gjøn med rocken til Ian Hunter og gitaristen Mick Ronson når de fremfører ”Once Bitten Twice Shy”! Og driv ikke gjøn med oss blå når vi kommer på Ewood Park i morgen på besøk. Vi er gode, og vi er blå – ”Come on you blues”!
I dag jager vi ut alle Blakburnmonster med monsterrock og monsterøl. Dette må bare gå bra. Jeg gleder meg stort her jeg sitter; – med et glass med Snake Dog IPA; – og det er fredag. Jeg lytter til den råe, nærmest skremmende, sangen og musikken, når Ian Hunter synger: ”You didn’t know that rock n’ roll burned, So you bought a candle and you loved and you learned”, før refrenget “frydefult ” jager alle monster bort, gjennom det ekstremt sterke, hese og voldsomme:
”Once bitten, twice shy, babe”
Håper du har det fint du også; – og god blå helg!
Eirik
PS! Både morsan og farsan ønsker ikke å si noe i dag; – de er målløs, og jeg er strøket fullstendig fra testamentet.
PS! Morsan, hvilket testamente? – Er det inklusive Sky Sport, sier du? – Faen å!
PS Du får en link av meg til å høre Ian Hunter sin ”Once Bitten Twice Shy” her. Det finnes andre fremføringer av denne låten av Ian Hunter på Youtube, men det er uten gitaristen Mick Ronson (død i 1993). Låten blir ikke den samme uten Mick Ronson på gitar.
PS! Siden vi snakker så mye om øl her i Ossie’s corner, får jeg nå og da noen spørsmål tilsendt om øl; – og da særlig om problemer under drikking av øl.
Jeg svarer her på noen av de spørsmålene; – om hva jeg tror er årsaken til problemet, og hvilket tiltak jeg anbefaler:
Problem: Føttene er kalde og våte
Årsak: Glass blir holdt i feil vei
Tiltak: Snu glasset så den åpne enden peker mot taket.
Problem: Alle ser opp på deg og smiler.
Årsak: Du danser på bordet.
Tiltak: Dett ned på noen som ser myke ut.
Problem: Nevene verker. Nesen verker. Hele deg verker.
Årsak: Du har sloss.
Tiltak: Si unnskyld til alle du ser, i tilfelle det var dem.
PS! Her er et bilde av en Blackburnfan som for anledningen hadde kledd seg i rødt, og det liker verken vi eller oksene:
