Ossie's corner

Jeg har lett forgjeves!

Helt forgjeves!

Utrolig, men sant, skal jeg si deg. Jeg gikk på butikken for å kjøpe noen øl til helga, og jeg gjorde jo som alle andre som handler på butikken for tida; – jeg lette etter øl som hadde dette grønne nøkkelhullmerke på seg. Tror du jeg fant det? – Neida, ikke et jævlig grønt nøkkelhullmerke på noen varer; – hverken der øl og brus er, potegull og snacks er, eller der hvor sjokolade og andre godterier er.

Finnes det ikke noe merke for glede, tenker jeg mens jeg leter; – finnes det ikke noe merke for varer som gir deg stemning, finnes det ikke merke på varer som gir deg noe godt i ”nået”. Akkurat nå lever jeg, akkurat nå eksisterer jeg; – men alle disse varene merket med et grønt nøkkelhull er jo bare for fremtiden.

Hvem vet noe om fremtiden?

I morgen kan det bli som i Japan her, i morgen kan Gaddafi komme hit, i morgen kan vi få en atombombe i hodet. Det er alt for lite verdsatt dette ”nået”, og ”nået” er jo egentlig det eneste vi eier. Vi eier ikke fortiden, vi eier ikke fremtiden; – det eneste vi eier her i livet er det å eksistere akkurat: nååå……………..

Godt, hva?

Jeg kjøpte øl allikevel til oss da jeg var på butikken. Hver så god; – her er en nydelig norsk øl – Nøgne Ø Bitter. Selv om den heter bitter er den heller nærmere en best bitter. Den er skikkelig forfriskende, lett skummende, passe søt, sterkt og godt humlet; – ja, dette er et skikkelig godt øl, helt på høyde med de beste engelske best bitterne.

Syns ikke du også det?

Dette lille mikrobryggeriet Nøgne Ø i som holder til på gamle Rygene Kraftstasjon på Rygene i Grimstad har slått til i hele Europa, og denne bitteren blir det lagt merke til også i bitterens hjemland England.

Artig!

Du, jeg setter på ”Levva Livet” med Åge Aleksandersen også, mens vi koser oss med denne deilige bitteren (som ikke er nøkkelhullmerket). Vi nyter ”nået”, vi nyter at nå er på en fredag, vi nyter at dette ølet er som en blå nøkkel til selve livet, til selve velværet, til selve hvilen, til selve det urasjonelle i tilværelsen, hvor ja, akkurat gleden befinner seg. Gleden befinner seg ikke i det systematiske, det logiske, og det rasjonelle som gjør at du overlever. Gleden befinner seg ikke i de varene som har det grønne nøkkelhullmerket på seg, gleden befinner seg i det du føler; – akkurat nå; – på en fredag; – mens du hviler; – mens du kjenner galskapen komme frem i deg. Du kjenner at du er et menneske, du kjenner hvor viktig følelsene er; – de følelsene som er så opptatt med å finne løsninger ellers i arbeidsuka, de følelsene har nå fri, de er glade, de gir jammen meg helt faen, slik helt plutselig.

Jeg har ikke tørna!

Enda!

Også kamp da igjen på søndag for oss blå. Ikke hvilken som helst kamp, men en kamp mot en av våre største konkurrenter for tiden Manchester City. Det gjør ikke ”nået” slik en fredag noe verre det, at vi har hele helga foran oss, og at det er kamp igjen på søndag; – mot Manchester City på Stamford Bridge.

Akkurat for 22 år siden – 18/3-1989 – spilte vi en også svært viktig kamp mot Manchester City, men den gangen var det på City sin gamle bane Main Road. Da var det en 2. divisjonskamp vi spilte mot hverandre. De to tidligere storlagene slet i 1989. To hvilende kjemper møttes, og det var kommet litt liv igjen i dem begge. Begge lagene lå an til opprykk til 1. divisjon akkurat da, og slåss om hvem som skulle vinne 2. divisjon. Svært mye stod på spill for begge lag på Maine Road våren 1989. Chelsea startet kampen i et forrykende tempo og ledet 2-0 ved pause. 2. omgang ble mye mer spennende, men vi vant heldigvis 3-2 til slutt. Begge lagene rykket også opp den sesongen til 1. divisjon; – vi vant, mens City ble nr. 2.

Kanskje var det da vi egentlig våknet opp etter den lange dvalen siden 1971 da vi vant Europacupen mot Real Madrid. Kanskje var dette dagen da begge lagene våknet opp etter sin dvale. Vi har siden vært i den øverste divisjonen (nå PL), og på søndag møtes vi igjen begge lagene. Nå ligger lagene helt på toppen igjen, slik de gjorde det i 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene.

To spillere gjorde seg fordelaktig bemerket i kampen mellom oss i 1989. For oss spilte stopperen Graham Roberts en flott kamp, og tok seg godt av den farlige Cityspissen Trevor Morley gjennom hele kampen. Trevor Morley greide ikke å score den dagen i det hele tatt, særlig takket være det flotte stopperspillet til Graham Roberts. Graham Roberts hjalp oss med opprykket den sesongen. Han forsvant sesongen etterpå til West Bromvich hvor han avsluttet sin karriere. Trevor Morley gikk sesongen etterpå til West Ham hvor han hadde stor suksess i mange år.

På søndag blir det kjempespennende om vi greier å slå Manchester City. I fjor tapte vi begge kampene mot dem. Også i høst i vår bortkamp mot dem, tapte vi. Nå er vi avhengig av å slå dem på søndag skal vi være med helt i toppen av PL resten av sesongen. Kampen mot København på onsdag ble mer en lidelse enn en flott fotballkamp, dessverre. Slik går det når vi egentlig har vunnet kampen på forhånd.

Uansett viste kampen på onsdag at vi har et enormt potensial, og slår dette nå ut fremover skal det bli moro å være blå. På onsdag synes jeg at Ashley Cole var den store spilleren. Godt var det at han hadde lagt igjen luftgeværet hjemme, og at han kun konsentrerte seg om fotballen. Det var moro å se deg, Ashley Cole; – det er ikke mange backer i din klasse i verden; – så rask som du er, så rask i oppfattelsen som du er, så god til å lese spillet som du er, og så god med ballen som du er. Det er en ren fryd å se deg spille, slik som du gjorde det på onsdag mot København.

På søndag håper jeg, Ashley – at du scorer to mål i en 4-0 seier mot Manchester City.

Foreslår at vi tar en skål for Ashley Cole i dag. Åååååå-.- er det ikke godt med Nøgne Ø Bitter, er det ikke flott å høre Åge Aleksandersen synge ”Levva livet”; – du lever akkurat nå, du har fri, du er gal, og på søndag skal vi spille storkamp hjemme mot Manchester City. Du, – la oss synge med Åge nå om søndagens kamp: ” Og når galskapen får rå, Skal vi hold omkring hverainner, Og vi veit det her skal gå”.

God helg!

Eirik

PS! Graham Roberts ble etter sin aktive karriere manager for en rekke klubber uten å oppnå den helt store suksessen. Han er nå landslagstrener for Nepal.

PS! For Trevor Morley gikk det bare en vei etter karrieren, og det var nedover. Han spilte noen sesonger her i Norge. Først spilte han for Brann, deretter en sesong for Sogndal (Brann ville ikke ha ham), før han ble ekspertkommentator i TV2 PL studio.

PS! Vet ikke hva som er verst av å være landslagstrener for Nepal eller TV2 PL studio ekspert. For min egen del vil jeg vel ha foretrukket å være landslagstrener for Nepal.

PS! Nå spiller vi ”Levva Livet” med Åge Aleksandersen, bare nyter livet, bare nyter vår deilige best bitter, og bare nyter at vi eksisterer akkurat ……. nå……….. – Herlig hva? – Kan vi ikke bare reise oss å danse med den flotte flaska Nøgne Ø Bitter. Da har vi jo en flott partner hver:

<!–
WriteFlash('’);
//–>

PS! Morsan sier at hvis vi ikke slutter med å spille den derre musikken og drikke det derre ølet, skal hun kaste oss ut gjennom nøkkelhullet.

PS! Morsan, det er et slags nøkkelhullmerke på flaska, men det er gult. Gul regnes jo for å være en varm farge, som bringer lykke og rikdom.

PS! Jeg skjønner det nå; – vi vinner mot Manchester City bare fordi vi drikker Nøgne Ø Bitter med et gult nøkkelhull på etiketten.

Fredag igjen, men ingen Chelseakamp i helga.

Hva skal vi snakke om da?

Jeg drømmer sånn om at vi vinner Champions League i år. Det ville ha vært noe det; – og vinne Champions League på selveste Wembley. Jeg drømmer at vi vinner 5-1 over Tottenham i finalen, og at Drogba scorer alle 5 målene våre. Tottenham leder 1-0 tidlig i kampen, men vi vinner 5-1. Jeg drømmer at TV2 PL studio har sagt at Drogba er ikke noe tess lenger, og så scorer Drogba 5 mål; – i finalen i Champions League; – på Wembley.

Topp, hva?

Jeg drømmer at vi synger ”are you Tottenham in disguise” til Tottenhamfansen på stillingen 5-1, og at vi etter kampen går nedover den brede alleen mot undergrunnstasjonen på Wembley; – vi blå på venstre side, og Tottenhamfansen på høyre side. Mens vi går og peker rett over på Tottenhamfansen på den andre siden av alleen, synger vi: “one nil and you fucked it up, one nil and you fucked it up”.

Herlig, hva?

j…………….

!

O

111

Ttt

aSLKDJASØ

Faen, også – så trangt det er her inne i bloggen min. En kan snart ikke tenke her inne uten å komme bort i det blå på sidene her. – Nei, jeg har ikke drukket noe enda. – Beklager!

Jeg prøver på nytt, – og du morsan hold deg unna med den derre jævlige støvkluten. Fargen på sidene her inne skal faktisk være blå. Jeg er jo blå; – helt blå (morsan sier at det er totalt unødvendig å fortelle det. Hadde hun visst det hun vet nå om min blåfarge, sier hun – er det ikke sikkert det hadde blitt noen fødsel. Hun drømte den gangen om en sønn som skulle være Liverpoolfan, kjøre Volvo, kritisere amerikansk utenrikspolitikk, og sitte i TV2 PL studio. Det ble hun faen meg blå for).

Unnskyld, jeg kom ut av det igjen. Satte meg litt fast i en parentes, liksom. Har du gjort det noen gang; – satt deg fast inne i en parentes? – Du, jeg sa ikke at jeg var en parentes; – jeg sa at jeg satte meg fast i en parentes. – Hør nå etter, når jeg snakker!

Mot Blackpool på mandag (endelig på rett spor igjen) var vi ikke spesielt gode, men vi vant. Det er viktig å vinne slike kamper; – mandagskamper på en fryktelig dårlig gressbane, i begynnelsen av mars, oppe i Blackpool. På slike dager kommer dessverre det litt manglende committment fra Bosingwa og Zhirkov frem, og fremspillene til våre angrepsspillere blir hele tiden for dårlig. Imidlertid var det morsomt å se at Lampard og Essien er på veg tilbake til god gammel form nå i avslutningen av sesongen. Terry har også lagt inn et ”ekstra gear” ser det ut som, og han er virkelig kapteinen over kapteinen for vårt lag nå.

Om jeg så kampen på TV2? – Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg har valgt å si opp TV2 PL, og har gått tilbake til Canal+ igjen. Liker godt Kenneth Fredheim & Co, og da får jeg også sett litt på spansk og italiensk fotball hjemme. Når Chelsea spiller derimot bærer det av sted til puber som viser Sky Sport. Topp opplegg i Sky Sport, spør du meg. Sky Sport er liksom nesten som å være i England på kamp det, og så oppleves de å være forholdsvis nøytral i forhold til alle lag (noe mer sjåvinistisk i forhold til kvinnelige linjedommere kanskje, men det ordner kanalen fort opp i internt. Noe verre er det å fjerne kommentarene fra de tusener eller millioner av seere hjemme i stuene sine).

I fjor var jeg på FA-Cupfinalen mellom Chelsea og Portsmouth. Det ble seier og en fest jeg sent vil glemme (eller huske?). Ved siden av meg satt det en eldre Chelseafan, og ved siden av ham igjen var det et tomt sete. Wembley var jo totalt utsolgt på FA-Cupfinalen, og jeg spurte ham derfor hvorfor det var et tomt sete ved siden av ham. Han fortalte da at han og kona hadde vært på samtlige FA-Cupfinaler med Chelsea helt siden 1970-finalen. Nå var kona død så da stod sete hennes tomt i dag. Jeg spurte ham da: ”men har du ikke en sønn eller ei datter eller noen slektninger som kan bruke hennes billett”. Han svarte: ”og de – de er jo alle i begravelsen, de”.

Så blå kan vi altså bli!

Jeg er ikke glad for at vi ikke har kamp i helga. Å sitte og se på cupkamper hvor vi ikke lenger er deltagere i er ikke så morsomt. Å se Manchester United og Arsenal spille mot hverandre, kan jo være ganske ok (hvis begge taper), men vi blir stadig påminnet av det, at vi ble utslått av Everton (som igjen ble utslått av Reading; – er det mulig?).

Jeg finner fram en Marston’s Oyster Stout til oss i dag. Det er ikke noe østers i selve ølet, slapp av. Denne mer engelske tradisjonelle måten å lage stout på er langt å foretrekke etter min smak; – i forhold til de irske mer kremaktige stoutene. Marston’s Oyster stout er en nydelig lett drikkende stout; – svært frisk på smak, og med en god enkel ettersmak. På Dickens tid i England var det å spise østers og drikke stout et festmåltid for de fattige, og ølet er kalt opp etter denne gamle tradisjonen.

Jeg skal ikke oppholde deg med unødig snakk slik en fredag før ei helg vi ikke har kamp. Jeg vil imidlertid bare minne deg på at Chelsea ble 106 år i går. Klubben ble stiftet 10/3-1905 i andre etasje på puben The Rising Sun (i dag heter puben The Butcher’s Hook) rett utenfor Stamford Bridge.

Chelsea FC ble stiftet av Gus Mears (The Earl of Cadogan). Den første direktøren ble imidlertid Fredric Parker. Den 9/3-1905 hadde Gus Mears bestemt seg for å selge Stamford Bridge til Jernbaneverket. Han syntes han måtte fortelle det til sin gode venn og ivrige kompanjong Fredric Parker, og ba ham komme til Stamford Bridge straks. Gus Mears hadde med seg sin lille skotske terrier, og han møtte Fredric Parker rett utenfor banen. De ruslet sammen inn på banen. Fredric Parker var full av ideer om hvordan de skulle få toppfotball her på banen, og la ut i det brede og det vide for Gus Mears om dette.

Gus Mears fortalte da Fredric Parker at han hadde bestemt seg for å selge banen til Jernbaneverket. De hadde bruk for den til å lagre kull. Plutselig sprang Gus Mears sin lille terrier rett på Fredric Parker og bet ham i leggen. Fredric Parker var så ivrig med å overtale Gus Mears om at han ikke måtte selge banen, at han hinket rundt på en fot mens terrieren hang fast i hans andre fot. Gus Mears måtte hoderystende smile til hele det merkelige opptrinnet som foregikk rett foran ham, og sa til Fredric Parker: ”Kom på puben The Rising Sun rett her borte i morgen, så skal vi stifte en fotballklubb som skal bruke banen Stamford Bridge”. Vi kan derfor trygt si at det var ”på håret” (eller ”på foten”) at vi har vår nydelige blå fotballklubb i dag.

Fredric Parker hadde selvfølgelig fribillett til Chelseas hjemmekamper. Denne fribilletten er det tatt vare på, og den befinner seg nå i Chelseas museum på Stamford Bridge.

Må du ha ei riktig god helg. Ta godt vare på deg selv; – husk det er hjemmekamp mot København i Champions League på onsdag. Pass deg endelig for skotske terriere, og ta deg gjerne en Oyster Stout fra Marston.

Kos deg; – vi ses!

Eirik

PS! TV2 PL og Liverpool fanklubb samarbeider stadig mer. TV2 PL vurderer nå etter oppfordring fra Liverpoolfansen å gå tilbake til svart/hvit sendinger igjen.

PS! TV2 PL har etter oppfordring fra Liverpoolfansen bedt Dressmann om å ta bort låten ”Beast of Burdon” fra sin reklame når den gamle storspilleren på Liverpool Phil Thompson er i studio.

PS! News of the World har kjøpt et nytt luftgevær til Ashley Cole. Det gikk ikke bra da deres egen journalist ble skutt i ræva rett etter overleveringen av luftgeværet.

PS! Skytingen på journalisten i News of the World vil ikke bli nevnt i avisen.

PS! I dag spiller vi legendariske ”The House of The Rising Sun” med The Animals til minne om stiftelsen av Chelsea 10/3-1905 på puben The Rising Sun (nå The Butchers Hook). Kos deg med denne klassikeren; – drikk gjerne en Oyster Stout fra Marston mens du lytter (dropp østersen, – du kan bli forgiftet):

<!–
WriteFlash('’);
//–>

PS! Jeg sa en Oyster stout; – ikke to.

PS! Låten ”The House of The Rising Sun” skal være kalt opp etter et bordell i New Orleans. Jeg tror ikke det var noe bordell på puben The Rising Sun, men at de solgte god tradisjonell engelsk stout der, det er nokså sikkert. Sannsynligvis var det stout fra Füller eller Young i London og ikke fra Marston oppe i Midland’s de solgte på puben.

PS Morsan sier at hun vil ikke se verken The Animals, Marston’s Oyster Stout eller Phil Thompson her i huset.