Ossie's corner

“When we don’t perform, people say the senior players are not good enough and need to go, and when we do perform they say we run the club, none of this is true,” Drogba argued. “We are Chelsea players, nobody here is bigger than the club, all we do is give our best for Chelsea, the fans and the owner” – Didier Drogba til den offisielle hjemmesiden etter kampen mot Napoli.

En blå dag!

Jeg våknet opp med ett rykk på toget torsdag morgen på veg til jobben. Hva faen var det jeg hadde drømt? Jo, jeg hadde drømt at Fjørtoft og Bratseth begge stod over meg, og ropte i kor: «Who let the Drog out? Who? Who?»

Det hadde vært en strålende kveld for blå fotball i går kveld; – en av de største på lang tid. Atmosfæren på Stamford Bridge hadde vært helt enorm igjen, og vi hadde slått Napoli litt uventet med 4-1 etter ekstraomganger, og hadde gått videre i Champions League. Dramaturgien hadde vært perfekt. I befippelsen godt ute i den andre ekstraomgangen, hadde jeg forestilt meg at kampen skulle vare i 115 minutter; – og ikke at den jo varte i 120 minutter. I ren skuffelse over den oppdagelsen da klokka viste 116 minutter, og i ren utmattelse, stod jeg derfor i smug bak en dør de siste 5 minuttene.

Det gikk, vi vant 4-1; – og for en blå fest det var.

Jeg måtte bare til med en whisky etter kampen selv om det var arbeidsdag dagen etter (jeg stoler helt og fult på din diskresjon nå), og det var kanskje en av grunnene til at jeg sovnet på toget. Viasat-studio hadde som vanlig vært svært negativ til alt med Chelsea; – Fjørtoft stod der i studio og var den som ingen liker, og Bratseth var sidekommentator og en vi hadde likt før. Følte liksom at de to herrene med sin negativitet hadde hjulpet oss litt med å beholde vårt særpreg; – et særpreg det er så lett å miste i en storklubb.

Mediaeliten liker oss like lite nå som tidligere, heldigvis.

Jeg smilte hele tiden der jeg satt på toget på veg til arbeid. Jeg smilte også etter at jeg hadde kommet på arbeid, jeg smilte til lunch, jeg smilte etter lunch (et lite problem ble jo dette når jeg måtte ha en såkalt «vanskelig samtale» etter lunch, og jeg fikk meg derfor en på tygga), og jeg smilte på veg hjem fra arbeid. «Smil til verden, og den smiler til deg», heter det – men, – noen ble fornærmet (Liverpoolfansen), noe trodde jeg var dum (Tottenhamfansen), noen trodde de var dumme (Unitedfansen), noen smilte tilbake (Arsenalfansen; – for de skjønte ikke bedre), og morsan trodde jeg hadde fått invitasjon til å bli med i TV-programmet Nytt på nytt på fredag.

Deilig blå var torsdagen uansett.

———————————————————————————————————–

Who let the Drog out? Who? Who?

Didier Drogba var virkelig stor på onsdag. Det er vanskelig å trekke frem enkeltspillere etter en slik flott blå kamp, men Drogba var personligheten, artisten, kunstneren, regissøren ute på banen; – den afrikanske løven som bare gjennom sitt blåtte nærvær, vant kampen for oss. Drogba var enorm, han var den viktigste spilleren i forsvar (særlig på dødballer imot oss), han var den viktigste spilleren på midtbanen, og han scoret et praktfullt mål og var den viktigste spilleren i angrep. Drogba har et nærvær som er så sterkt at det nesten blir magisk. Dersom Didier (vi må være litt på fornavn på en fredag) virkelig vil vinne, følger de andre etter, og de «vokser» der og da i hans inderlighet, i hans styrke både mentalt og fysisk, og i hans bestemte nærvær (Bratseth i kommentatorboksen merket ikke noe på onsdag, selvfølgelig – men han var kun opptatt at av at mytene om oss stemte, ellers ville alle hans forberedelser ha vært bortkastet).

På søndag må vi omstille oss til å spille mot Leicester i FA-cupen. Mange blå ben er nok slitne enda da etter kampen mot Napoli, og det kommer også en viktig og vanskelig bortekamp mot Manchester City på onsdag. Det vil vel derfor være sannsynlig at noen fra Napolikampen får hvile på søndag mot Leicester, og at noen av de øvrige i stallen får prøve seg (lov meg nå at du ikke går helt fra forstanden dersom en av de som får prøve seg er Bosingwa).

Sist vi spilte mot Leicester i FA-cupen var i år 2000 (vi vant FA-Cupen med 1-0 over Aston Villa det året; – etter en scoring av «ingen ringere» enn Roberto Di Matteo). Vi slo Leicester 2-1 i 5. runde i januar, og det siste målet vårt ble da scoret av en annen afrikansk løve Georg Weah. Han var på lån fra Milan våren 2000, og hadde noen flotte kamper for oss. Han scoret også i senere kamper mot Tottenham og Liverpool, og han spilte på laget da vi vant finalen på Wembley i mai. Leicester var (og er i dag også) en vanskelig motstander. Martin O’Neill var deres manager den gangen, og dermed møtte vi et «stubborn» Leicesterlag. På Leicester spilte også den dagen vår gamle storspiller Frank Sinclair. Scoringer av Poyet og Weah sørget imidlertid for videre avansement for oss.

I dag har jeg også øl til oss. Det er en amerikansk ale – Dale’s pale ale fra bryggeriet Oskar Blues Brewery (passer bra her i Ossie’s corner) i Colorado. Dette er nesten en hybrid av en ale. Her er det brukt europeisk malt og amerikanske humle, og det gjør at den smaker en slags mellomting mellom en amerikansk ale og en india pale ale.

Skål!

Kampen på søndag blir nok et betydelig antiklimaks fra onsdagen. Leicester blir et vanskelig svært innsatsfylt lag å møte, slik rett etter en Europeisk toppkamp. Forventningene våre er store, og vi vet at for spillerne er en slik «mandagskamp» ikke god å motivere seg for. Men «det e håp i hængan snøre» som vi sier i Trøndelag (ikke Bratseth, dessverre – “hain har itj snøre”), og vi lader på nytt opp til en viktig kamp med en positiv blå forhåpning. Laget vårt har fått selvtilliten tilbake, og vi er gode; – ja, vi er jævlig gode – og det hadde vært moro å vinne en FA-Cupfinale på Wembley igjen.

Jeg unner deg en nydelig blå fredagskveld (og det er fult tillatt «å suge på karamellen» etter onsdagen enda en stund, eller kanskje jeg skulle si nyte et par bokser Dale’s pale ale til), og jeg unner deg en flott blå helg med seier mot Leicester. Ikke bli sint på Bosingwa, og glem nå for all del Fjørtoft, Bratseth og Nytt på nytt; – husk at du er i live, – du er ikke kjendis, men du er en blå, en flott blå venn.

Kos deg i helga!

Eirik

PS! Vi trakk Benfica i kvartfinalen i CL med bortekamp først; – kult. Går vi videre vil vi møte Barcelona (eller Milan) i semifinalen med hjemmekamp først.

PS! Det meldes fra Viasat at de kommer til å bruke samme manus før, under og etter kampen mot Leicester på søndag som de brukte onsdag mot Napoli. De bytter bare ut Napoli med Leicester.

PS! Bratseth er svært misfornøyd med at Fjørtoft har deltatt i Nytt på nytt og ikke han.

PS! Fredagens quiz: «Hva heter manageren til Leicester?»

PS! Du behøver ikke å lete etter svaret under her. Jeg vet det ikke jeg heller.

PS! “We all follow the Chelsea, Over land and sea – And Leicester”.

PS! Alex Fergusson om Pippo Insaghi: “That lad must have been born offside.”

PS! En av de mest populære musikkformene i Drogba sitt hjemland Elfenbeinkysten er reggae. Foreslår derfor at vi ærer ham i dag med å se og høre avdøde Bob Marley fremføre sin «Get up, stand up» (relevant refreng også for oss etter den siste tiden i klubben vår):

<!–
WriteFlash('’);
//–>

“At the moment, we are clearly not playing well and people on the outside
have had their say, which hurts us all.” (John Terry i kampprogrammet før kampen mot Bolton).

Hvorfor er vi så sære? Hvorfor er vi en gjeng egoer,
vestkantdrittsekker, styrt av en russer (kan det finnes noe verre enn å være
eid av en russer, – jo, faktisk, en russer
som også er rik)?

Hvorfor er det slik?

Jeg fikk virkelig den ekte gode blå følelsen tilbake igjen, etter
å ha hørt «guttungen» på Viasat 4 kommentere vår kamp mot Birmingham på tirsdag.
I beste «Liverpoolstil» langet han ut mot våre spillere som om de var noe av
det verste som fantes. Ikke siden Osgood’s dager har våre spillere blitt
hudflettet slik som på tirsdag. Spillere som Lampard, Terry og Cole ble fratatt
en hver menneskelig egenskap. Det ekte blå kom derfor tilbake over meg på
tirsdag, og jeg mintes så tydelig hva de skrek i Birmingham på sytti-tallet til
oss, når Osgood, Cooke og Hudson kom på banen: – «hva faen gjør de langhårede,
skjeggete, bortskjemte Londonbohemene her? Fuck off!!!»

Etter så mange gode år som vi har hatt med stadig tilstrømming
av nye fans (og dermed en og annen positiv kommentar også om våre spillere i
media (kan jo øke salget)), så fikk vi endelig tilbake vårt blå særpreg på
tirsdag; – vi vestkantsnobben, vi oppblåste bohemene, vi selvgode og egoistiske
spillere (og fans) og som ikke aner hva lagarbeid er.

«I used to
have no wolves around me» (fra «The Wolf is getting married» med Sinead O’connor).

Deilig var det da å høre og konstatere, at vi fremdeles er
Chelsea; – det Chelsea hvor kapitalisten Gus Mears kjøpte seg et helt lag i
1905, det Chelsea som ble flirt av i 20-årene i Sør-Amerika fordi vi hadde
nummer på ryggen på draktene våre (ingen ler i dag av det av en eller annen
grunn), det Chelsea med de «fete» spillerlønningene i 30-årene som aldri vant
noe, og som ble ledd av i alle revyer rundt om i England, og det Chelsea med de
langhårede, festglade og rockede spillerne (som helst spilte i solskinn) på
sytti- og åttitallet

Det litt rare er at mange av våre nye, unge fans ikke har
visst dette; – at de har trodd at vi kunne være som Liverpool (de “godes”
lag; – eid av kapitalister, ja – men ingen russer). Noen har faktisk benyttet
anledningen til å gå ut mot våre egne spillere under denne korte «motgangsperioden»;
– de har dermed gitt seg ut på en tabloid etikkvurdering av personer ingen av
oss kjenner noe godt, og de har latt Liverpoolfansen i media tro at vi kan bli “gode”
mennesker vi også. Heldigvis, – det går ikke; – og takk og pris for det. Livet
ville plutselig bare hatt en dimensjon (Øyvind Alsaker sin dimensjon).

Derfor var det så deilig og kjærkomment at kommentatoren
(hvis kommentarer sannsynligvis ble lagt til sendingen fra et trangt lite vaskerom)
i Viasat 4 endelig slo i hjel alt slikt; – vi er blå, og vi er faen ikke
populære, og vi skal ikke være populære – da går det rett til helvete med hele
vår blå sjel (vi både banner, drikker, og vi deler gjerne også ut penger fra
departementene til vår egen supporterforening, hvis vi får anledning til det). Denne
sjelen vår som gir oss denne harmdirrende blå, lidenskapelige følelsen av at
noe er ekte; – som gir oss dette samholdet, dette vennskapet, denne fotballkunsten
både på det fysiske og psykiske planet – som er Chelsea.

«The sun ‘s
peeking out of the sky» (fra «The Wolf is getting married» med Sinead O’connor)

Nå er det plutselig gode, gamle «upopulære» Chelseaspillere
i sjefsstolen igjen, også. Dette er gutter som vet hva det er å være Chelseaspiller,
de vet hvordan det er å vinne kamper, og de vet hva det vil si å være “upopulær”
(ingen av dem vil ha en nubbesjanse til å komme med i TV-programmet Nytt på
Nytt her i Norge). Roberto Di Matteo og Eddie Newton scoret hvert sitt mål da
vi slo Middlesbrough 2-0 i FA-Cupfinalen 17. mai 1997. Det var første gang vi
vant FA-Cupen siden 1970, og jeg husker målene og kampen som om det var i går.
Roberto Di Matteo scoret allerede etter 42 sekunder, og hvilket mål det var, et
langskudd fra 40 m; – for et løp før han skjøt, og for et løp etter han hadde
scoret (med Dennis Wise hengende i drakten etter kraven som en liten ellevill blå Bergans
ryggsekk)). Den hengslete, tekniske og løpssterke Eddie Newton scoret det siste
etter et lekkert hælspark fra Zola.

Stoke i morgen, og det uten Andre Villas-Boas. Takk for din
innsats, Andre – du var ikke helt «up to it» enda, som de sier – men du kommer
tilbake. Siden du er så ung, er det en viss fare for at du tar dette personlig,
og det er det ikke. Fra det første fotballspark i
verdenshistorien, har alle visst at når det går dårlig, så er det spillerne som har
skylden (manageren er jo ikke ute på banen i det hele tatt under kampene), og
fra det samme første fotballspark har det vært slik at manageren må gå når resultatene
uteblir (tydeligere kan det vel ikke bli, at dette er et objektivt ansvar). Det
ble ikke deg denne gangen Andre Villas-Boas, men takk for at du prøvde (at du
prøvde er det ingen som er i tvil om i hele verden, det kan jeg si deg).

Vi slo Stoke 7-0 i april 2010.

Jeg sier ikke mer.

Jo, forresten – jeg kan si at Kalou scoret hat trick i den
kampen.

Tror du meg ikke?

Jo, visst faen gjorde Kalou det. Vi kan godt slå Stoke nesten
like mye i morgen. Kvaliteten er der, gruppesamholdet (mye bedre nå etter den kommenteringen
på norsk TV mot Birmingham, og etter at Roy Keane ble sint på oss) er der (og nå
også forsterket med tidligere blå flotte spillere i ledelsen), og det kan
plutselig løsne; – plutselig blir det stang inn i stedet for stang ut. I
tilfelle må du ha en flott lørdagskveld, Andre Villas-Boas; – da vet du at de
ikke er dårligere nå enn før, og uansett resultat i morgen har du lykkes i all ledelses
største kunst; – det å måtte ta det objektive ansvaret når
de forventede resultater ikke nås (hadde du vært manager i Leicester med de resultatene
våre hadde du vært helt der).

Come on, Andre!

Stoke skal slås i morgen, og det blir litt i overkant
spennende for meg.

Ha i super helg; – du skal være blått stolt av at du er blå,
og har ditt helt unike særpreg. Til kommentatoren i Viasat 4 på tirsdag og media forøvrig, sier jeg bare: «Super, super Frank; – super, super Frank» og
«There is only one England captain, there is only one England captain.»

Eirik

PS! Jeg glemte helt å anbefale en øl (det er ikke bare i
fotballen jeg blir skjelt ut; – straks vi kommer inn på øl, er det Helsedirektoratet
som skjeller meg ut). Helt anonymt anbefaler jeg derfor i helga White Star
fra bryggeriet Titanic i Stoke. Jeg tror nemlig Stoke spillerne vil gå seg på
et «blått isfjell» i morgen. Ølet passer derfor godt. Det har en lys farge, et
lavt maltinnhold, og et høyt humleinnhold. En svært tørr, bitter
ettersmak hjelper oss til seier, og kan være litt til oppmuntring og
trøst for slukørede Stokespillere på veg hjem i bussen etter tapet.

PS!Her kan du se klipp fra Cup-finalen i 1997:

<!–
WriteFlash('’);
//–>

PS! Tenkte vi kunne spille Sinead O’Connor i dag. Hun er en
kunstner som også går sine egne veier, og gjerne ikke alltid de som «flertallet»
ønsker. Her fremfører hun: «The Wolf Is
Getting Married»:

<!–
WriteFlash('’);
//–>