“At the moment, we are clearly not playing well and people on the outside
have had their say, which hurts us all.” (John Terry i kampprogrammet før kampen mot Bolton).

Hvorfor er vi så sære? Hvorfor er vi en gjeng egoer,
vestkantdrittsekker, styrt av en russer (kan det finnes noe verre enn å være
eid av en russer, – jo, faktisk, en russer
som også er rik)?

Hvorfor er det slik?

Jeg fikk virkelig den ekte gode blå følelsen tilbake igjen, etter
å ha hørt «guttungen» på Viasat 4 kommentere vår kamp mot Birmingham på tirsdag.
I beste «Liverpoolstil» langet han ut mot våre spillere som om de var noe av
det verste som fantes. Ikke siden Osgood’s dager har våre spillere blitt
hudflettet slik som på tirsdag. Spillere som Lampard, Terry og Cole ble fratatt
en hver menneskelig egenskap. Det ekte blå kom derfor tilbake over meg på
tirsdag, og jeg mintes så tydelig hva de skrek i Birmingham på sytti-tallet til
oss, når Osgood, Cooke og Hudson kom på banen: – «hva faen gjør de langhårede,
skjeggete, bortskjemte Londonbohemene her? Fuck off!!!»

Etter så mange gode år som vi har hatt med stadig tilstrømming
av nye fans (og dermed en og annen positiv kommentar også om våre spillere i
media (kan jo øke salget)), så fikk vi endelig tilbake vårt blå særpreg på
tirsdag; – vi vestkantsnobben, vi oppblåste bohemene, vi selvgode og egoistiske
spillere (og fans) og som ikke aner hva lagarbeid er.

«I used to
have no wolves around me» (fra «The Wolf is getting married» med Sinead O’connor).

Deilig var det da å høre og konstatere, at vi fremdeles er
Chelsea; – det Chelsea hvor kapitalisten Gus Mears kjøpte seg et helt lag i
1905, det Chelsea som ble flirt av i 20-årene i Sør-Amerika fordi vi hadde
nummer på ryggen på draktene våre (ingen ler i dag av det av en eller annen
grunn), det Chelsea med de «fete» spillerlønningene i 30-årene som aldri vant
noe, og som ble ledd av i alle revyer rundt om i England, og det Chelsea med de
langhårede, festglade og rockede spillerne (som helst spilte i solskinn) på
sytti- og åttitallet

Det litt rare er at mange av våre nye, unge fans ikke har
visst dette; – at de har trodd at vi kunne være som Liverpool (de “godes”
lag; – eid av kapitalister, ja – men ingen russer). Noen har faktisk benyttet
anledningen til å gå ut mot våre egne spillere under denne korte «motgangsperioden»;
– de har dermed gitt seg ut på en tabloid etikkvurdering av personer ingen av
oss kjenner noe godt, og de har latt Liverpoolfansen i media tro at vi kan bli “gode”
mennesker vi også. Heldigvis, – det går ikke; – og takk og pris for det. Livet
ville plutselig bare hatt en dimensjon (Øyvind Alsaker sin dimensjon).

Derfor var det så deilig og kjærkomment at kommentatoren
(hvis kommentarer sannsynligvis ble lagt til sendingen fra et trangt lite vaskerom)
i Viasat 4 endelig slo i hjel alt slikt; – vi er blå, og vi er faen ikke
populære, og vi skal ikke være populære – da går det rett til helvete med hele
vår blå sjel (vi både banner, drikker, og vi deler gjerne også ut penger fra
departementene til vår egen supporterforening, hvis vi får anledning til det). Denne
sjelen vår som gir oss denne harmdirrende blå, lidenskapelige følelsen av at
noe er ekte; – som gir oss dette samholdet, dette vennskapet, denne fotballkunsten
både på det fysiske og psykiske planet – som er Chelsea.

«The sun ‘s
peeking out of the sky» (fra «The Wolf is getting married» med Sinead O’connor)

Nå er det plutselig gode, gamle «upopulære» Chelseaspillere
i sjefsstolen igjen, også. Dette er gutter som vet hva det er å være Chelseaspiller,
de vet hvordan det er å vinne kamper, og de vet hva det vil si å være “upopulær”
(ingen av dem vil ha en nubbesjanse til å komme med i TV-programmet Nytt på
Nytt her i Norge). Roberto Di Matteo og Eddie Newton scoret hvert sitt mål da
vi slo Middlesbrough 2-0 i FA-Cupfinalen 17. mai 1997. Det var første gang vi
vant FA-Cupen siden 1970, og jeg husker målene og kampen som om det var i går.
Roberto Di Matteo scoret allerede etter 42 sekunder, og hvilket mål det var, et
langskudd fra 40 m; – for et løp før han skjøt, og for et løp etter han hadde
scoret (med Dennis Wise hengende i drakten etter kraven som en liten ellevill blå Bergans
ryggsekk)). Den hengslete, tekniske og løpssterke Eddie Newton scoret det siste
etter et lekkert hælspark fra Zola.

Stoke i morgen, og det uten Andre Villas-Boas. Takk for din
innsats, Andre – du var ikke helt «up to it» enda, som de sier – men du kommer
tilbake. Siden du er så ung, er det en viss fare for at du tar dette personlig,
og det er det ikke. Fra det første fotballspark i
verdenshistorien, har alle visst at når det går dårlig, så er det spillerne som har
skylden (manageren er jo ikke ute på banen i det hele tatt under kampene), og
fra det samme første fotballspark har det vært slik at manageren må gå når resultatene
uteblir (tydeligere kan det vel ikke bli, at dette er et objektivt ansvar). Det
ble ikke deg denne gangen Andre Villas-Boas, men takk for at du prøvde (at du
prøvde er det ingen som er i tvil om i hele verden, det kan jeg si deg).

Vi slo Stoke 7-0 i april 2010.

Jeg sier ikke mer.

Jo, forresten – jeg kan si at Kalou scoret hat trick i den
kampen.

Tror du meg ikke?

Jo, visst faen gjorde Kalou det. Vi kan godt slå Stoke nesten
like mye i morgen. Kvaliteten er der, gruppesamholdet (mye bedre nå etter den kommenteringen
på norsk TV mot Birmingham, og etter at Roy Keane ble sint på oss) er der (og nå
også forsterket med tidligere blå flotte spillere i ledelsen), og det kan
plutselig løsne; – plutselig blir det stang inn i stedet for stang ut. I
tilfelle må du ha en flott lørdagskveld, Andre Villas-Boas; – da vet du at de
ikke er dårligere nå enn før, og uansett resultat i morgen har du lykkes i all ledelses
største kunst; – det å måtte ta det objektive ansvaret når
de forventede resultater ikke nås (hadde du vært manager i Leicester med de resultatene
våre hadde du vært helt der).

Come on, Andre!

Stoke skal slås i morgen, og det blir litt i overkant
spennende for meg.

Ha i super helg; – du skal være blått stolt av at du er blå,
og har ditt helt unike særpreg. Til kommentatoren i Viasat 4 på tirsdag og media forøvrig, sier jeg bare: «Super, super Frank; – super, super Frank» og
«There is only one England captain, there is only one England captain.»

Eirik

PS! Jeg glemte helt å anbefale en øl (det er ikke bare i
fotballen jeg blir skjelt ut; – straks vi kommer inn på øl, er det Helsedirektoratet
som skjeller meg ut). Helt anonymt anbefaler jeg derfor i helga White Star
fra bryggeriet Titanic i Stoke. Jeg tror nemlig Stoke spillerne vil gå seg på
et «blått isfjell» i morgen. Ølet passer derfor godt. Det har en lys farge, et
lavt maltinnhold, og et høyt humleinnhold. En svært tørr, bitter
ettersmak hjelper oss til seier, og kan være litt til oppmuntring og
trøst for slukørede Stokespillere på veg hjem i bussen etter tapet.

PS!Her kan du se klipp fra Cup-finalen i 1997:

<!–
WriteFlash('’);
//–>

PS! Tenkte vi kunne spille Sinead O’Connor i dag. Hun er en
kunstner som også går sine egne veier, og gjerne ikke alltid de som «flertallet»
ønsker. Her fremfører hun: «The Wolf Is
Getting Married»:

<!–
WriteFlash('’);
//–>