Ossie's corner

Hver kveld i denne uka har jeg sett på TV på mitt opptak av seiersfesten fra søndag. – Ja, det er sant! – Jammen, — 8-0 da, — husk på at vi vant 8-0, – det var hjemme hos oss selv på Stamford Bridge; – og vi vant også Premier League gjennom denne seieren.

Champions! Champions! Champions!

Vi vant ligaen og vi vant kampen mot Wigan, på en utrolig festlig måte, med festfotball, med masse scoringer, og med et fantastisk blått flott hjemmepublikum. ”Paradiset er i ditt eget hjerte”, sa Thor Heyerdahl en gang – men hvem faen finner på å lete der. Vi fant paradiset til slutt, du godeste Thor; – det var riktig plass slik som du sa, men det var blått, og rent åndelig befant det seg søndag 9/5-2010 på Stamford Bridge i London.

Bare Bertil Valderhaug i Aftenposten oppdaget ikke paradiset i sitt hjerte på søndag. Kun om rublene skutt inn i klubben vår, og om vår seier i PL var nok til å redde Ancelotti i managerstolen, var temaer han fant på å skrive om; – dagen etter en slik fest. Festfotball kan vekke til og med de ”døde levende” blant oss; – bortsett fra de ”profesjonelle”.

”I, I will be king” synger David Bowie i sin sang ”Heroes” så klart og flott. I dag fredag synger jeg med David Bowie her; – så høyt, så høyt, – jeg bare greier, – bare orker; – sittende her i min blåe skrivestue, med en skummende kalde pint ved min side. På søndag hadde Sidesporet pub i Oslo vært så blått festkledd, så blått til lyst; – som jeg neppe hadde trodd, jeg skulle få oppleve. En sammenhengende, heiende, gledesgråtende, omfavnende blå gjeng, ”bemøblet” stunden der i puben.

Takk til deg som var der på søndag! Du var med og gjorde dagen så delig blå også for meg.

Wembley, sier du? – Ja, det hadde jeg nesten glemt. Vi skal til Wembley i morgen. Vi kan ta ”The Double” i år. — Om jeg skal være tilstede på Wembley? – Ja, det skal jeg. — Jeg har billett. — Akkurat 40 år etter at jeg så den fantastiske cupfinalen mot Leeds i 1970 på TV fra Wembley, skal jeg i år faktisk få være tilstede der under en FA-cupfinale; – hvor vi spiller.

Jeg gleder meg noe så vanvittig!

Vi skal møte Portsmouth med vår gamle venn Avram Grant som manager. Jeg tenker på kampen i morgen, og jeg nynner naturlig videre på sangen ”Heroes” fra David Bowie: ”we can beat them, forever and ever”. Strofen lyder så riktig; – første fredag etter at vi har vunnet ligaen, og jeg skal reise på FA-cupfinale på Wembley.

I mitt minne svever bilder av scoringer fra våre tidligere triumfer på Wembley. Jeg bare lukker øynene, og så ser jeg dem i detalj for meg: – Peter Osgood sin scoring i 1970, Roberto Di Matteo sine scoringer i 1997 og 2000, og Didier Drogba sine scoringer i 2007 og 2009. David Bowie – musikkens egen kameleon – binder sammen bildene av spillerne og scoringene på disse festdagene for meg, når han fortsetter å synge: ”we can be heroes just for one day”. Scoringene og triumfene blir på den måten som en del av meg, fortiden blir nå – i stedet for da, og fortiden blir en naturlig del av meg, som gir mening når David Bowie synger videre ”we can be us just for one day”.

Portsmouth på Wembley blir ikke like enkelt som Wigan hjemme. – Ikke sikker på det, sier du – og minner meg på, at jeg sist søndag på stillingen 4-0, enda ikke var helt sikker på ligagull. – Nei, jeg tror at Portsmouth blir vanskeligere på grunn av Avram Grant. Avram Grant kjenner våre gutter svært godt, og han har nok en ide om hvordan Portsmouth skal slå oss. Dessuten; – kampen spilles på selveste Wembley; – noe som gjør alle på banen ydmyke, og preget av stunden; – og som gir oss en utrolig spenning, uansett favoritter og ikkefavoritter i kampen. Det er nok å nevne seieren til Sunderland mot Leeds i 1973, og seieren til Southampton mot United i 1976.

Men vi slår Portsmouth i morgen, og vi tar ”The Double”. Du gjør best i å forberede deg på mer fest. Du greier det.

På en slik fredag som i dag, med ligagullet nærmest enda ”i munnen”, og rett før FA-cupfinalen som kan gi oss ”The Double” i år, så minnes jeg også Matthew Harding godt. Matthew var en svært rik forretningsmann. I 1994 gikk han inn i Chelsea med masse penger. Spesielt var det; – at han hadde vært Chelseafan hele sitt liv, og dermed ble vi fans på en måte representert i styre i Chelsea, gjennom Matthew. Matthew hadde fast stamplass på Imperial Arms i Kings Road før hjemmekampene våre. Rett som det var mellom sine faste pints med Guinness, spanderte han også gjerne en pint på alle øvrige som var der på puben sammen med ham. 21/5-1995 var det et viktig styremøte i Chelsea. Det var blitt kjent at Ruud Gullit var ledig på spillermarkedet. Denne kvelden bestemte de seg for å signere en avtale med Gullit, og dette ble begynnelsen på den storhetstiden som vi er inne i nå. Avtalen med Ruud Gullit hadde ikke vært mulig uten pengene til Matthew Harding.

Matthew Harding ble drept i en helikopterulykke 22/10-1996 på veg hjem etter en bortekamp mot Bolton. Det kjente gamle ærerike Londonbryggeriet Youngs lagde en flott øl til minne om Matthew i 1997; – i det samme året som vi vant cupfinalen for andre gang. Matthew Harding Celebration Ale er en fruktig frisk og sprudlende ale i nær slekt med alle de andre ale’ne til Youngs. Fra før har vi omtalt Youngs Special London Ale her i Ossie’s corner. I dag spretter jeg den eneste gjenværende flasken jeg har av dette deilige ølet til minne om Matthew. Jeg har gjemt lenge på denne, men det føles riktig å nyte denne i dag; – en fredag i den festuka vi enda er i, etter ligaseieren vår; – og rett før jeg skal dra på min første finale på Wembley med Chelsea, 40 år etter at jeg ble Chelseafan.

Håper du får en flott helg; – lykke til i cupfinalen i morgen; – kos deg enda med minnene fra forrige søndag; – og husk på før kampen i morgen: ”we can beat them, for ever and ever”.

“Que sera sera, what ever wil be will be, we’re going to Wembley, que sera sera”.

Eirik

PS! Her kan du se og høre David Bowie synge sin legendariske ”Heroes”.

PS! Som en oppvarming til i morgen, kos deg gjerne med mitt kåseri fra fjorårets FA-cupseier: ”The Shed Belfry”.

Er du nervøs? – Det er jeg. Det blir bare verre og verre. Jeg vet rett og slett ikke om jeg tør se kampen mot Wigan på søndag. — Jammen, Wigan da, sier du – det må da bli lett match. — Ikke noe jammen. Fotballen er rund som det heter. Vet du egentlig hva som skjedde i vår kamp mot Wigan borte tidligere i sesongen? — Jo, vi tapte 3-1.

Hvorfor kunne ikke United bare tape der oppe i Sunderland forrige søndag. Men nei du, så lett skulle det ikke være.

Søndag må det bli en fest på Stamford Bridge, hvor vi kan feire et ligamesterskap. — Please? – Alt annet vil være urettferdig. Vi er dobbelt så gode som Wigan. Det burde nesten ikke være behov for å spille kampen en gang. Det behøver ikke bli 7-0. Neida, absolutt ikke – men ikke noe 1-0 ledelse 3 minutter før full tid, hvor Wigan presser oss bakover. Da tror jeg det ”koker over” hos meg, og jeg bryter sammen. Men dersom vi leder 2-0 før pause, og 3-0 etter 70 minutter; – da kan jeg greie det; – hører du det, du skjebnen?

Vi skal slå dem. Lampard scorer minst to mål, og Droga scorer igjen, slik at han blir toppscorer i år. Fatt mot, du – dette vil normalt gå bra. Det må et mirakel til for at Wigan skal slå oss, og mirakler skjer heldigvis sjelden. Men de kan skje. Uff, der var den derre pessimistiske delen av meg der igjen. Kan du ikke gå bort, du pessimisten i meg; – det jo fredag. Hold deg borte. Vi skal slå dem, sier jeg – og vi skal ha fest i Chelsea på søndag. Ser du ikke at vi har besøk her i bloggen. Ja, du får bare unnskylde denne hverdags schizofreni.

Følelsene tar helt overhånd på meg, og jeg bare lengter etter den deilige helga. Følelser er jo noe jeg ikke skal ha, sier ekspertene – ja, og skal du ha dem, må de i det minste være under kontroll. Du kan lære å ha kontroll på dine følelser, sier de – vår tids sofister: eksperter på HR, ledelse, kultur og organisasjonsteori. De kan til og med måle deg i forhold til om du har avsporingstendenser, sier de. Og jeg som sporer av hele tiden, med følelser som svinger i takt med været. Det finnes ikke et møte i løpet av uka hvor jeg ikke sporer av. Plutselig så ser jeg at en annen deltager har ny jakke, så tenker jeg på om jeg låste døra da jeg gikk hjemmefra i morges, så er jeg nervøs for at jeg ikke sier nok i møte osv. osv.. Nesten 10 millioner tanker i løpet av et møte har jeg; – at det er mulig på så kort tid, at det er mulig at jeg i det hele tatt kan kommunisere med noen som helst, med alle de tankene i hode samtidig, og som de andre ikke ser.

Det er jo fantastisk bare det, at du og jeg kan sitte her og prate nå.

I dag skal vi bare være glad for, at vi er den vi er, her i Ossis’s corner. Vi skal være glad for at vi har følelser, og at vi ikke har kontroll med dem. Vi skal være glade for det, at vi sporer av hele tiden. I dette ligger jo selve livet, livsgleden, sorgen, begeistringen, nervøsiteten, spenningen, kjærligheten, hatet og ølet. – Ølet? Unnskyld at jeg sporet av, og snakker plutselig om øl. Typisk meg; – jeg kunne ikke la være å se det deilige ølglasset foran meg, selv om jeg er opptatt av å snakke med deg. Husk det er fredag; – jeg garanterer ikke for noe selvkontroll fra min side overhode. Ikke fra deg heller nei. — Jeg har liksom hatt ukas porsjon av sunn fornuft. Nå får det være nok fornuft. Nå på en fredag er jeg så lei av fornuft, at jeg får lyst å hyle her blant de blå veggene inne på bloggen min. Fredagsrocken vokser inne i meg som et levende bevis på at følelser finnes, at jeg ikke kan kontrollere dem, og ikke ønsker å kontrollere dem. Den våryre “bekken” i mitt indre lyder som når Bruce Springsteen synger de nydelige strofene fra sin kjente melodi ”We Shall Overcome”: ”we shall all be free, we shall all be free, we shall all be free some day”.

Chelsea kan bli ligamester på søndag. Jeg er så nervøs at jeg vet ikke om jeg får sove i natt. Wigan er et lag vi nærmest ikke har spilt kamper mot. Første gang vi spilte mot dem var så sent som i 1981. En kamp mot Wigan er dog minneverdig. 26/1-1985 møtte vi Wigan i omkamp i FA-Cupen oppe i Wigan, etter at vi hadde spilt 2-2 i den første kampen hjemme på Stamford Bridge. Omkampen 26/1-1985 vant vi 5-0, og vår toppscorer Kerry Dixon scoret 4 mål denne kvelden. Det siste målet vårt ble satt inn av hans makker David Speedie. Disse to sammen med vingen Pat Nevin utgjorde en målfarlig trio for oss på 80-tallet. Kerry Dixon spilte hele 420 kamper og scoret 193 mål i sin karriere hos oss. Kerry sin kjempestørrelse til tross, var meget rask, kjempegod på hode, og god med begge føttene. Kerry var en goalgetter i beste Ossietradisjon.

Mitt øl denne fredagen er en Proper job IPA fra bryggeriet St Austell nede i den vestligste og sørligste spissen av England – Cornwall. Proper job IPA er en av de mest humlete og smaksrike aler jeg noen gang har smakt. Den har en skikkelig god og fyldig bitterhet. Proper job IPA nærmest eksploderer av smaksrikdom i deg, når ølet finner vei ned gjennom halsen din. Den passer godt til å drikke rett etter du har kommet hjem en fredag. Nyt den gjerne også til marinert kjøtt, burgere og grillede pølser.

Vi krysser fingre, tær, ben, øyne; – ja, vi krysser alt vi har av fysiske utspring som kan la seg krysse, i et håp om at vi slår Wigan på søndag. Vi satser på en herlig fest kl 19 søndag med flotte bilder fra en blå glad festpyntet nydelig bydel. Vi ser for oss Blackbird pub i Earl’s Court søndag kveld med blåe glade mennesker overalt; – alle med en pint London Pride i hver hånd.

Og Anelka, Drogba og Malouda – husk da vi slo Wigan 5-0 i 1985 anført av Speedie, Dixon og Nevin, og gjør som de gjorde da nå på søndag: ” do a proper job”.

Kjempeblå hilsen fra meg til deg. Ha en strålende vårhelg, og lykke til på søndag; – ”break a leg”. Vær glad for at du er nervøs. Nervøsitet er et bevis på at du lever. Ingen andre i hele verden føler akkurat slik som du gjør. Du er noe helt spesielt. Du er et menneske som er hele tiden; – altså et bevis på at verden eksisterer i det uendelige. Følelser gir deg den uendeligheten som fornuften ikke kan gi deg; – følelsene det er du, det – og bare du.

Får jeg sove natt til i morgen og natt til søndag? Greier jeg å se kampen på søndag i det hele tatt?

Skål for Chelsea og lidenskapen; – come on you blues!!!

Eirik