Ossie's corner

Champions League igjen; – nå skal vi spille mot Marseille, Spartak Moskva og MFK Zilina. Gleder meg til mange fine kamper i høst. Dette bør være overkommelig motstand, og kanskje er denne trekningen ideell med tanke på å vinne CL i år.

Vi kunne gjerne trukket FC København for min del, for da hadde vi sluppet å spille med keeper og forsvar i kampene mot dem. De hadde 26 målsjanser i sin siste kamp i kvalifiseringen mot RBK, og de scoret på en. Så heldig med trekningen var vi dog ikke!

Har du hørt om MFK Zilina? – Ikke jeg heller. Kan de være fra Sicilia? — Eller fra Bangladesh eller der omkring? Samme kan det være; – vi skal slå dem.

Jeg kan ikke unnlate å gjøre deg oppmerksom på tabellen i PL akkurat nå. Artig lesing, hva?

2 kamper, 2 seire, ingen uavgjorte, ingen tap, og 12-0 i målforskjell.

Jeg gjentar:

2 kamper, 2 seire, ingen uavgjorte, ingen tap, og 12-0 i målforskjell.

Skal jeg ikke gjenta det en gang til? – Du er glad for det, du også. Kanskje vi bare slutter av sesongen nå, og ber om å få pokalen utlevert? – Hva sier, du? – Har vi Stoke på Stamford Bridge på lørdag? — Og at det kan bli vanskelig?

Faen, hvorfor sier du det, så hyggelig som vi hadde det her nå?

15/12-1985 Chelsea – Stoke 1-1

Stoke, Stoke – svever det inne i mitt hode. Hva er det med Stoke? — Jo, det er lange innkast, det er mange store fysiske spillere, som gir ALT; – ja, de ”gir jernet” i hver kamp. De har tapt sine to første kamper, og det skal de vel ha en slutt på. Så husker jeg de mange storkampene vi hadde mot Stoke i 70-åra; – helt frem til vi plutselig ikke var noe storlag lenger på slutten av 70-tallet. Litt senere – på 80-tallet, var ikke Stoke noe storlag lenger heller.

Jeg glemmer ikke så lett den første kampen vi spilte mot dem igjen i 1. divisjon (nå kalt PL), etter at vi så smått hadde begynt ”å våkne” av den triste perioden på slutten av 70-tallet og begynnelsen på 80-tallet. Det var lørdag 15/12-1985, og vi hadde hele 20.000 tilskuere på tribunen. Kampen endte 1-1, og Kerry Dixon scoret vårt mål. På høyre ving hadde vi denne dagen – i det kalde og våte førjulspyntede London – vår første fargede spiller på laget: Paul Canoville. Tettbygde, litt hjulbente Canoville var svært hurtig, god med ballen, og han løp nærmest som en visp. Han løp svært så raskt i denne kampen mot Stoke på hjemmebane; – mest for å unngå den grusomme rasismen fra våre egne fans. De var ikke nådige når de så Canoville på banen, – han fikk gjennomgå den mest truende, og grusomme rasismen noen spiller i England har måttet oppleve på en bane; – hjemme på vårt Stamford Bridge; – fra sine egne fans.

Jeg tenker Paul Canoville synge inne i seg, mens han med god kontroll på ballen, stormer ned mot dørlinja: ”Right to play” – ”Right to play” – ”Right to play”: – opp igjen, og opp igjen, synger han dette, denne lørdags ettermiddagen, mot The Shed på den gamle tribunen The Shed End. Jeg ser ham for meg like energisk i sin sang som når han løper med ballen: ”l have the right to play”.

Jeg forestiller meg at han synger den slik (lett omskrevet) som det kjente The Chelsea Punk Band sang sin låt ”Right to work” på den tiden. The Chelsa Punk Band var et av de mest ledende punkband på begynnelsen av 1980-tallet, og de protesterte mot alt, mot alle, og mot alle etablerte sannheter. Leder og vokalist i The Chelsea Punk Band – Gene October – var så energisk at han nesten spyttet sangen frem; – nærmest billedlig spyttet på de etablerte makthaverne, – spyttet på rasisme, – og spyttet på alle fordommer og regler som holdt oss nede den gangen.

Paul Canoville greide å holde ut rasismen fra sine egne fans i kampen mot Stoke i 1985. Ja, han holdt det ut i en hel karriere hos oss (1981-1986). Han fikk tid til andre ting enn fotballen også i sin karriere. Det må tydeligvis ha vært kjedelig noen ganger der ute på høyre ving hos oss, for Paul fikk etter hvert 11 barn med 10 forskjellige mødre. Det kaller jeg mannsoppdekning; – ikke fra motspillere, men fra noen tydeligvis imponerte kvinnelige Chelseafans.

We don’t care if you don’t like it.

Jeg tar inn over meg i dag – fredag – at vi skal spille mot Stoke igjen i morgen.

Jeg minnes Canoville sin helt utrolige vilje til å kunne spille fotball slik som andre, lørdag 15/12-1985 for oss mot Stoke; – den viljen som gjorde at han gjennom mange år, overvant den verste rasismen vi har sett noen gang, mot en spiller, fra egne fans. Hva vil da være mer naturlig for meg når jeg kommer hjem i ettermiddag, enn å forsyne meg fra mitt gamle kjøleskap; – med en Punk IPA fra det skotske bryggeriet BrewDog.

Skjønt det er ikke bare, bare – å forsyne seg av dette ølet. På etiketten på flaska blir du møtt med følgende tekst: ” This is an aggressive beer. We don’t care if you don’t like it. Just go back to drinking your mass marketed, bland, cheaply made watered down lager, — and close the door behind you”.

Dette er et villøl slik som navnet tilkjennegir. Jeg har drukket denne prisbelønte IPA’n mange ganger. Når jeg lukker øynene her jeg sitter, kjenner jeg dette smaksrike, lette, friske alet renne nedover i halsen min, for snart å oppdage at dette ølet, er en ulv i fåreklær; – og jeg kjenner plutselig en bitterhet som nærmest tar pusten fra meg. Hadde det ikke vært for at det er over 6 % alkohol i ølet, som til slutt tar livet av ”beistet” der langt nede i halsen min, så hadde jeg neppe overlevd.

Stoke hjemme i morgen, og vi har svært mange fargede spillere på laget. Vi er favoritter, vi vinner trolig; – men vi vinner nok mer normalt; – altså ikke 6-0 igjen. Kanskje vi vinner 6-0? Det kan i morgen være grunn til å sende Paul Canoville en vennlig tanke, som takk for at han holdt ut rasismen han fikk mot seg, fra våre egne fans gjennom mange år.

Paul Canoville la grunnlaget for; – at det i morgen mot Stoke, er like naturlig å elske våre fargede spillere som Drogba, Malouda og Anelka, som de ikkefargede Lampard, Terry og Cech.

Kanskje du og jeg skal skåle for Paul Canoville i kveld med en Punk IPA? – Dæven, vær forsiktig, sier jeg. – Har du ikke prøvd Punk IPA tidligere? – Ha nå for faen et glass vann ved siden av deg, når du tar den første slurken!!!!

God blå helg!

Eirik

PS! Morsan, det var ikke jeg som slo i stykker det lille bordet i stua forrige gang vi drakk Punk IPA. — Gi deg! – Du skal nå alltid overdrive sånn. Ser du ikke at jeg sa, at en må ha et glass vann ved siden av seg, når en tar den første slurken. – Gi deg da; – jeg kan ikke si at det ikke skal drikkes mer enn en flaske Punk IPA på en kveld.

PS! Paul Canoville har overlevd både kreft og rusmisbruk. Han ble presentert på Stamford Bridge 20/8-2006 i pausen i vår hjemmekamp mot Manchester City til stående ovasjoner. Han ble rørt til tårer der han gikk rundt banen. Han har siden hatt oppgaver for Chelsea i forbindelse med hjemmekampene våre, i Chelsea’s arbeid i lokalsamfunnet, og han er en av de ivrigste Chelseafans blant oss i dag.

PS! Paul Canoville har gitt ut en prisbelønt bok om sitt liv som heter: ”Black and Blue”. Les mer om “The Chelsea Cult Hero“.

PS! Dersom du ønsker å se og høre The Chelsea Punk Band fremføre sin svært kjente låt: ”Right to work” så kan du det her.

PS! Det skotske bryggeriet BrewDog vil presentere sitt fatøl sammen med Ægir, Nøgne Ø og Håndverkerbryggeriet på ”Håndverkerstuene” i Oslo 10/9 og 11/9.

Seier 6 – 0 i første kamp hjemme mot West Bromwich. Hva mer er det å si?

Det hadde ikke du trodd, heller – etter den pre-seasonen som vi hadde i sommer. Vi starter der vi sluttet i vår; – med å vinne hjemme; – ja, nærmest – utklasse motstanderen. Det vil ikke være så rent få lag som vil komme til Stamford Bridge denne sesongen; – med mer frykt enn respekt i sitt sinn, etter dette. Det kan faktisk gjøre at hjemmebanen vår ikke bare blir en fordel denne sesongen, men en kjempestor fordel.

Første serierunde.

Jeg synes litt synd på Joe Cole. – Gjør ikke du?

Han valgte Liverpool, og debuterte med å bli utvist på Anfield; – i en kamp hvor Liverpool til tider, ikke fikk låne ballen i det hele tatt. Så mistet Joe lappen etter å ha kjørt i 170 km/t på motorvegen. Altså på en måte ble han utvist fra alle vegene også. Så misset han på straffespark igår. Joe Cole må nå føle seg avvist, rett og slett. Ryktene sier at han ikke passerte den medisinske testen hos Arsenal, slik at han derfor måtte velge Liverpool. Liverpool er en merkevare i fotballen, som i de senere åra bare er holdt oppe av ren nostalgi; – og av busslaster med norske fans, særlig fra Vestlandet og Nord-Norge. Resultatene på banen har ikke kommet for klubben lenger, på samme måte som i deres glansperiode i 80-årene. The Ultimate Anfield Experience for de norske tilhengerne, er derfor ikke å spille på Anfield mot Steven Gerrard og Jamie Carragher, men mot Jan Mølby og Phil Neal.

Litt besynderlig var for øvrig taktikken til Everton borte mot Blackburn. Å ikle seg rosa drakter når de skulle møte disse hardhausene til Sam Allardyce, har vel neppe vært prøvd tidligere. Everton-spillerne overdrev nok det feminine uttrykket litt, og det førte til at Everton-keeper Tim Howard ga Blackburn et mål og en seier; – nærmest ved å servere ballen til Blackburn-angriperen.

Noe sier meg at Anelka’s utsagn om lederne i det franske fotballforbundet: ”de er klovner, jeg dør av latter”, også kunne passet på Everton-spillerne, der de sprang rundt på banen, som om de var med på Oslo Fashion Show.

Wigan; – ja hva med Wigan, som vi skal møte borte i morgen i en kveldskamp (18:15)? De tapte 4-0 hjemme for Blackpool hjemme. De tapte 8-0 for oss i den siste kampen i fjor hjemme hos oss på Stamford Bridge. Blir dette derfor en enkel seier for oss? – Jeg tror ikke det. — Ikke at jeg tror våre spillere er for tilfredse etter 6-0 i første kamp. Nei, jeg tror nok at vi møter et svært revansjesugent Wigan. Deres manager Roberto Martinez har sikkert tatt affære denne uka på treningene etter det forsmedelige hjemmetapet for den nyopprykkede bunnkandidaten Blackpool. Vi møter helt sikkert et svært godt forberedt og innbitt Wigan-lag. Wigan-spillerne vil være oppsatt på å kjempe; – gi alt, – de vet det er alvor nå, i forhold til ikke å dumpe ned i bunnstriden så tidlig.

Manager i Wigan Roberto Martinez var en av de første spillerne formannen i Wigan – David Whelan – kjøpte etter at han overtok klubben i 1995. Wigan var den gang i tredje divisjon. Whelan kjøpte også to andre spanjoler: Jesús Seba og Isidro Días. Trioen fra Spania som herjet de engelske banene den gangen for Wigan, ble kalt ”The Three Amigos”. Martinez spilte hele 6 år i Wigan. Han har nok gode følelser for klubben han leder, og vil være oppsatt på at de skal ”reise kjerringa” etter den dårlige seriestarten.

Fredag sammen med Alex, Malouda, en Porter, og en fotball som er en ”hun”.

Det er fredag! Jeg sitter med ølet’s svar på bilens Mercedes: et glass med Samuel Smith – The Famous Taddy Porter foran meg.

Samuel Smith’s Old Brewery ligger i Tadcaster i Yorkshire. Bryggeriet må ikke forveksles med et annet bryggeri fra samme by: John Smith’s Brewery. De er i familie Samuel Smith og John Smith; – de lagde begge øl, de holdt til i samme lille landsby, men så slutter også all likhet; – de lagde helt forskjellig øl. I følge John Smith’s Brewery sin reklame lager de No-Nonsense beer, men etter min mening lager de Nonsense beer. John Smith’s Brewery er for øvrig eid av Heineken. Jeg sier ikke mer…

Samuel Smith’s Old Brewery er et lite helt uavhengig bryggeri som har laget kvalitetsøl siden 1758. Deres mørke, fyldige porterøl – The Famous Taddy Porter – er smekkfull av smak, og er en av de mest prisbelønte ølene i verden. Ølet selges ikke på fat, men kun på flaske.

Jeg nipper litt til det sakteflytende mørke deilige ølet. Jeg tenker på 6-0 seieren vår, hører melodien ”Born to be wild” av Steppenwolf inne i meg, samtidig som alle 6 scoringene passerer i bilder inne i mitt hode – i sakte kino. Alt er sakte; – akkurat som når Alex spiller stopper for oss. Alex – stor og svær – er der i mine tanker mot Wigan i morgen; – han lar Wigan-spissen Rodallega passere i et nytteløst angrep, mens han tar fra ham ballen, og etterpå tar han seg all verdens tid, til å ta ballen med seg ut av feltet. Alex har en uforstyrrelig stil, og det ser ut som han gjør alt, mens han plystrer, og ser i en annen retning. Han forakter hurtigheten, liksom – og nyter langsomheten.

Når Alex med ballen under suveren kontroll, trekker seg rolig ut av eget forsvarsfelt og fremover på banen mot Wiganforsvaret, og gir fra seg ballen nærmest uten å løpe til en medspiller, ser det ut som om det gjør ham trist til sinns; – å bli igjen uten henne. Henne?

Ja, henne – for ballen er jo en hun?

Ahhhh…; – hvor jeg drømmer på en fredag. Jeg tar en ny slurk av The Famous Taddy Porter, og tenker at Alex er en spiller som er veldig lik i spillestil, med sin Brasilianske landsmann Domingos da Guia (som spilte i 1930-årene). Det for en stopper med ballen å starte angrepsspillet ved å trekke langsomt ut av eget forsvarsfelt – speidende etter en god angrepsløsning – er senere blitt kalt det å gjøre en domingada; – altså oppkalt etter Domingus.

Domingus kalte fotballen for ”hun”. I et intervju med journalist Roberto Moura, uttalte Domingus: ”Hun her, ballen, har hjulpet meg mye. Jeg har vært svært lykkelig med henne her. Jeg kjenner hele verden, jeg har reist mye, og møtt mange kvinner. Kvinner er heller ikke så verst, er de vel?”

Born to be wild.

The Famous Taddy Porter tar også en domingada etter at jeg har fått den i munnen. Jeg gleder meg til kampen i morgen. Steppenwolf synger fra sin ”Born to be wild”: ”we can climb so high, I never wanna die”.

Jeg drømmer litt igjen etter en slags fredagsbluesregi: – Malouda løper med ballen som om det var sin kjære, Steppenwolf synger: ”Fire all your guns at once, And explode into space”, og Malouda scorer så vakkert mot Wigan.

Jeg synger nå for full hals sammen med Steppenwolf, mens vi scorer mot Wigan:

Wigan – Chelsea:

(0 – 1) ”Born to be wild”

(0 – 2) ”Born to be wild”

(0 – 3) ”Born to be wild”

(0 – 4) ”Born to be wild”

Ha ei strålende fin augusthelg!

Eirik

PS! Beklager at det ble så langt denne fredagen. — Morsan – hold deg unna, det var ikke meningen, men jeg drakk litt for mye porter. Jeg innrømmer det.

PS! ”The Famous Taddy Porter” fra Samuel Smith Old Brewery kan du smake på Øl- og matfestivalen i Kubaparken på Grûnerløkka i Oslo denne helga.

PS! I følge ølprofet Michael Jackson er The Famous Taddy Porter en av verdens 5 beste øl.

PS! Har du ikke hørt Steppenwolfs legendariske rockelåt ”Born to be wild” fra 1968, så kan du se og høre den fremført her. Låten ble først og fremst kjent gjennom at den inngikk i filmmusikken til kultfilmen ”Easy Rider”.

PS! Jeg har hatt bistand fra den nydelige boka ”Fotball i sol og skygge ” av forfatteren Eduardo Galeano fra Uruguay i dag.

PS! ”Born to be wild”, “Born to be wild”, “Born to be wild”………………………………….

PS! Morsan, ikke kom inn her i bloggen min! — Ta nå ikke den porteren fra meg. Jeg bare elsker den. Du er virkelig ikke noen domingada, morsan – for du er jo langsom du, og ikke bare virker slik.

PS! Hun fikk ikke tak i flaska, he-he!

PS! ”Wild to be born, wild to born….. faen!