Seier 6 – 0 i første kamp hjemme mot West Bromwich. Hva mer er det å si?

Det hadde ikke du trodd, heller – etter den pre-seasonen som vi hadde i sommer. Vi starter der vi sluttet i vår; – med å vinne hjemme; – ja, nærmest – utklasse motstanderen. Det vil ikke være så rent få lag som vil komme til Stamford Bridge denne sesongen; – med mer frykt enn respekt i sitt sinn, etter dette. Det kan faktisk gjøre at hjemmebanen vår ikke bare blir en fordel denne sesongen, men en kjempestor fordel.

Første serierunde.

Jeg synes litt synd på Joe Cole. – Gjør ikke du?

Han valgte Liverpool, og debuterte med å bli utvist på Anfield; – i en kamp hvor Liverpool til tider, ikke fikk låne ballen i det hele tatt. Så mistet Joe lappen etter å ha kjørt i 170 km/t på motorvegen. Altså på en måte ble han utvist fra alle vegene også. Så misset han på straffespark igår. Joe Cole må nå føle seg avvist, rett og slett. Ryktene sier at han ikke passerte den medisinske testen hos Arsenal, slik at han derfor måtte velge Liverpool. Liverpool er en merkevare i fotballen, som i de senere åra bare er holdt oppe av ren nostalgi; – og av busslaster med norske fans, særlig fra Vestlandet og Nord-Norge. Resultatene på banen har ikke kommet for klubben lenger, på samme måte som i deres glansperiode i 80-årene. The Ultimate Anfield Experience for de norske tilhengerne, er derfor ikke å spille på Anfield mot Steven Gerrard og Jamie Carragher, men mot Jan Mølby og Phil Neal.

Litt besynderlig var for øvrig taktikken til Everton borte mot Blackburn. Å ikle seg rosa drakter når de skulle møte disse hardhausene til Sam Allardyce, har vel neppe vært prøvd tidligere. Everton-spillerne overdrev nok det feminine uttrykket litt, og det førte til at Everton-keeper Tim Howard ga Blackburn et mål og en seier; – nærmest ved å servere ballen til Blackburn-angriperen.

Noe sier meg at Anelka’s utsagn om lederne i det franske fotballforbundet: ”de er klovner, jeg dør av latter”, også kunne passet på Everton-spillerne, der de sprang rundt på banen, som om de var med på Oslo Fashion Show.

Wigan; – ja hva med Wigan, som vi skal møte borte i morgen i en kveldskamp (18:15)? De tapte 4-0 hjemme for Blackpool hjemme. De tapte 8-0 for oss i den siste kampen i fjor hjemme hos oss på Stamford Bridge. Blir dette derfor en enkel seier for oss? – Jeg tror ikke det. — Ikke at jeg tror våre spillere er for tilfredse etter 6-0 i første kamp. Nei, jeg tror nok at vi møter et svært revansjesugent Wigan. Deres manager Roberto Martinez har sikkert tatt affære denne uka på treningene etter det forsmedelige hjemmetapet for den nyopprykkede bunnkandidaten Blackpool. Vi møter helt sikkert et svært godt forberedt og innbitt Wigan-lag. Wigan-spillerne vil være oppsatt på å kjempe; – gi alt, – de vet det er alvor nå, i forhold til ikke å dumpe ned i bunnstriden så tidlig.

Manager i Wigan Roberto Martinez var en av de første spillerne formannen i Wigan – David Whelan – kjøpte etter at han overtok klubben i 1995. Wigan var den gang i tredje divisjon. Whelan kjøpte også to andre spanjoler: Jesús Seba og Isidro Días. Trioen fra Spania som herjet de engelske banene den gangen for Wigan, ble kalt ”The Three Amigos”. Martinez spilte hele 6 år i Wigan. Han har nok gode følelser for klubben han leder, og vil være oppsatt på at de skal ”reise kjerringa” etter den dårlige seriestarten.

Fredag sammen med Alex, Malouda, en Porter, og en fotball som er en ”hun”.

Det er fredag! Jeg sitter med ølet’s svar på bilens Mercedes: et glass med Samuel Smith – The Famous Taddy Porter foran meg.

Samuel Smith’s Old Brewery ligger i Tadcaster i Yorkshire. Bryggeriet må ikke forveksles med et annet bryggeri fra samme by: John Smith’s Brewery. De er i familie Samuel Smith og John Smith; – de lagde begge øl, de holdt til i samme lille landsby, men så slutter også all likhet; – de lagde helt forskjellig øl. I følge John Smith’s Brewery sin reklame lager de No-Nonsense beer, men etter min mening lager de Nonsense beer. John Smith’s Brewery er for øvrig eid av Heineken. Jeg sier ikke mer…

Samuel Smith’s Old Brewery er et lite helt uavhengig bryggeri som har laget kvalitetsøl siden 1758. Deres mørke, fyldige porterøl – The Famous Taddy Porter – er smekkfull av smak, og er en av de mest prisbelønte ølene i verden. Ølet selges ikke på fat, men kun på flaske.

Jeg nipper litt til det sakteflytende mørke deilige ølet. Jeg tenker på 6-0 seieren vår, hører melodien ”Born to be wild” av Steppenwolf inne i meg, samtidig som alle 6 scoringene passerer i bilder inne i mitt hode – i sakte kino. Alt er sakte; – akkurat som når Alex spiller stopper for oss. Alex – stor og svær – er der i mine tanker mot Wigan i morgen; – han lar Wigan-spissen Rodallega passere i et nytteløst angrep, mens han tar fra ham ballen, og etterpå tar han seg all verdens tid, til å ta ballen med seg ut av feltet. Alex har en uforstyrrelig stil, og det ser ut som han gjør alt, mens han plystrer, og ser i en annen retning. Han forakter hurtigheten, liksom – og nyter langsomheten.

Når Alex med ballen under suveren kontroll, trekker seg rolig ut av eget forsvarsfelt og fremover på banen mot Wiganforsvaret, og gir fra seg ballen nærmest uten å løpe til en medspiller, ser det ut som om det gjør ham trist til sinns; – å bli igjen uten henne. Henne?

Ja, henne – for ballen er jo en hun?

Ahhhh…; – hvor jeg drømmer på en fredag. Jeg tar en ny slurk av The Famous Taddy Porter, og tenker at Alex er en spiller som er veldig lik i spillestil, med sin Brasilianske landsmann Domingos da Guia (som spilte i 1930-årene). Det for en stopper med ballen å starte angrepsspillet ved å trekke langsomt ut av eget forsvarsfelt – speidende etter en god angrepsløsning – er senere blitt kalt det å gjøre en domingada; – altså oppkalt etter Domingus.

Domingus kalte fotballen for ”hun”. I et intervju med journalist Roberto Moura, uttalte Domingus: ”Hun her, ballen, har hjulpet meg mye. Jeg har vært svært lykkelig med henne her. Jeg kjenner hele verden, jeg har reist mye, og møtt mange kvinner. Kvinner er heller ikke så verst, er de vel?”

Born to be wild.

The Famous Taddy Porter tar også en domingada etter at jeg har fått den i munnen. Jeg gleder meg til kampen i morgen. Steppenwolf synger fra sin ”Born to be wild”: ”we can climb so high, I never wanna die”.

Jeg drømmer litt igjen etter en slags fredagsbluesregi: – Malouda løper med ballen som om det var sin kjære, Steppenwolf synger: ”Fire all your guns at once, And explode into space”, og Malouda scorer så vakkert mot Wigan.

Jeg synger nå for full hals sammen med Steppenwolf, mens vi scorer mot Wigan:

Wigan – Chelsea:

(0 – 1) ”Born to be wild”

(0 – 2) ”Born to be wild”

(0 – 3) ”Born to be wild”

(0 – 4) ”Born to be wild”

Ha ei strålende fin augusthelg!

Eirik


PS! Beklager at det ble så langt denne fredagen. — Morsan – hold deg unna, det var ikke meningen, men jeg drakk litt for mye porter. Jeg innrømmer det.

PS! ”The Famous Taddy Porter” fra Samuel Smith Old Brewery kan du smake på Øl- og matfestivalen i Kubaparken på Grûnerløkka i Oslo denne helga.

PS! I følge ølprofet Michael Jackson er The Famous Taddy Porter en av verdens 5 beste øl.

PS! Har du ikke hørt Steppenwolfs legendariske rockelåt ”Born to be wild” fra 1968, så kan du se og høre den fremført her. Låten ble først og fremst kjent gjennom at den inngikk i filmmusikken til kultfilmen ”Easy Rider”.

PS! Jeg har hatt bistand fra den nydelige boka ”Fotball i sol og skygge ” av forfatteren Eduardo Galeano fra Uruguay i dag.

PS! ”Born to be wild”, “Born to be wild”, “Born to be wild”………………………………….

PS! Morsan, ikke kom inn her i bloggen min! — Ta nå ikke den porteren fra meg. Jeg bare elsker den. Du er virkelig ikke noen domingada, morsan – for du er jo langsom du, og ikke bare virker slik.

PS! Hun fikk ikke tak i flaska, he-he!

PS! ”Wild to be born, wild to born….. faen!