Ossie's corner

Landskamper

Overlevd landskamphelga? – Bra, – himmel, – det er jammen slitsomt med landskamppauser. Jeg blir så forbanna på grunn av det. Når vi nå endelig har kommet i gang igjen i ligaen, og vi som hadde kommet så godt i gang også; – så tar de en pause. Merkelig ordning, hva? – Det er akkurat som når vi begynner på skolen igjen til høsten, så begynner de med en pause første dag; – en planleggingsdag?

Heldigvis; – ingen av våre spillere ser ut til å ha blitt skadet i landskamper. Arsenal og Tottenham ser derimot ut til å ha fått flere skadede spillere. — Om jeg smiler av det? – Nei, det er bare en stripe midt i ansiktet mitt som går fra øre til øre. Du skjønner, – jeg er ikke skadefro på noen måte. – At denne stripen i mitt ansikt kan minne om et smil? – Bare tilfeldigheter, men jammen er det bra, at ørene er plassert der de er.

Så du Norge spille på tirsdag, kanskje?

Så du da kampen startet, og Portugal tok avspark? — Portugal hadde kommet for å spille fotball, – ja, de hadde gledet seg til det, virkelig sett frem til det; – en tirsdag helt i begynnelsen av uka som det var; – og alt mulig. Portugal tok avspark; – de spilte som normalt var, tilbake på banen, slik rett etter avspark; – og de forventet at de norske spillerne skulle komme stormende fremover, for å få tak i ballen, og angripe dem. Men, nei du – de norske spillerne kom ikke løpende mot dem, må du tro. Der ”i gården” gjør de ikke noe så unyttig. Nei da, de norske spillerne løp bakover mot sin egen 16m i stedet. Der organiserte de seg meget godt med en femmer og en firer (eller var det firer og femmer?). — Ja, som en mur lå de der tilbake på banen, akkurat som om de hadde parkert en rød buss på egen 16m; – og det mens Portugal hadde ballen i laget; – helt i motsatt ende av banen. Det norske landslaget lå der på egen 16m, og ventet på Portugal. De hadde slett ikke tenkt å leke med ballen. Nå måtte bare Portugal komme, så skulle de faen meg ta dem.

Portugal som ante fred og ingen fare, fant etter hvert ut at de skulle angripe Norge; – og de kom hurtig fremover på banen med flotte pasninger mellom seg. Plutselig kom det en susende takling fra en av de derre i den røde bussen, som brått fikk satt en stopper for Portugals ball-lek. Norge fikk dermed tak i ballen, men etter et par unøyaktige pasninger fremover på banen, så vant Portugal ballen tilbake igjen. Dermed løp de norske spillerne tilbake til bussen sin på 16m’n.

Dette gjentok seg og gjentok seg. Jeg slo av TV’n etter ca. 10 minutter. Helt forferdelig! Norske spillere uten ferdigheter med ball, hadde gjennom en taktikk trolig hentet fra finsk fjernsynsteater i 70-åra, endret hele fotballspillet fra en lek til en plikt. Improvisasjon, kreativitet, kunst med ball, det unyttige, det urasjonelle, var helt tatt bort; – og det er jo der gleden ligger.

Den merkelige drømmen

Natten etter landskampen drømte jeg så helt ”bort i natta”.

Jeg drømte så merkelig, at de norske spillerne hadde stoppet opp samtidig midt på gressmatta på Ullevaal under kampen. En norsk spiller hadde nettopp slått feilpasning nr. 150 i den kampen. Portugal hadde derfor ballen nå, og de spilte et nydelig trekantspill i mellom seg med den. Nå stod de norske spillerne der på banen, akkurat som om de hadde frosset fast i den posisjonen de hadde, rett etter feilpasningen; – og de sang fra Paul Young sin hit fra 1983 ”: Come back and stay”. De så alle så lengselsfullt på ballen, og sang så høyt de kunne – til ballen: ”Come back and stay for good this time”. Alle de 24.000 på tribunen reiste seg, og koret på sangen for de syngende norske spillerne: ”Why don’t you come back? Please hurry, Why don’t you come back? Please hurry”. Også de på den norske benken koret, men ikke Drillo, selvfølgelig. Han liker hverken sang eller musikk. Du vet, det er unyttige greier.

Det var litt av et skue, skal jeg si deg.

Heldigvis våknet jeg ganske raskt. Du skjønner; – det blir ganske mye bråk av 24 000 tilskuere som synger sammen.

Mot West Ham en vårdag i 2001

Det var virkelig ikke meningen på en deilig fredag, og plage deg med landskampprat. Æresord, – jeg måtte bare ”få det ut”. Så, nå er det borte. — Hvor var vi? – Jo, vi skal spille borte mot West Ham i morgen. Et West Ham-lag helt uten poeng, tar imot oss, og de er ledet av vår tidligere manager Avram Grant. Det snakkes allerede om at West Ham har satt ”kniven på strupen” til Avram dersom de ikke begynner å vinne igjen. I tillegg er det et lokaloppgjør. Dette blir vanskelig!

Jeg minnes godt en kamp mot West Ham lørdag 7/3-2001 på Upton Park (som banen het den gangen). Claudio Ranieri ledet oss da, mens West Ham var ledet av Harry Redknapp. På West Ham spilte Frank Lampard (jnr.) sentralt på midtbanen. Sammen med seg på laget hadde han blant annet Ragnvald Soma og Joe Cole. Hos oss spilte det flotte spissparet Jimmy Hasselbaink og Eidur Gudjohnson på topp. De scoret hvert sitt mål, og vi vant kampen 2-0. Mario Stanic ble skadet tidlig i kampen, og ble byttet ut med Gustavo Poyet. Poyet storspilte for oss etter at han kom innpå, og var sterkt delaktig i vår seier. Mario Stanic debuterte forøvrig for oss den sesongen, mot nettopp West ham, men da hjemme hos oss 19/8-2000. Mario scoret i sin debut et av de flotteste målene som noen gang er scoret på Stamford Bridge.

Det var en sen og tung Frank Lampard som spilte på West Ham lørdag 7/3-2001 da vi vant 2-0. Dette ble faktisk hans siste kamp for West Ham mot oss. Han virket gledesløs i sitt spill denne litt kalde lørdagsettermiddagen. Alt virket som en plikt for ham (unnskyld, men jeg gjør bare oppmerksom på at han ikke spilte på det norske landslaget). Frank ble pepet på av sine egne West Ham fans; – noe som også forteller mye om West Ham sin fankultur gjennom mange år. Ranieri må allikevel ha sett noe i den unge Lampard den ettermiddagen, for noen måneder senere, ble Lampard vår. Hos oss fikk han tilbake selvtilliten, han fikk bruk for sin iherdige evne til å øve, og øve – dag ut, og dag inn; – og han fikk spille og utvikle seg sammen med andre spillere som alle hadde bedre ferdigheter enn West Ham spillerne.

Frank Lampard; – jeg ser deg for meg i morgen mot ditt gamle West Ham, løpende med ballen, grasiøs som du er; – ja, akkurat som om du er med i en ballett. Jeg har et skjønt bilde av deg på netthinnen: – du har nettopp snudd deg med ballen, og du er i ferd med å slå en kjempepasning på godt over 20 m, som skal treffe Malouda på millimeteren. Jeg synger til dette ”bilde” mitt av deg sammen med Paul Young: ”Since you’ve been gone, I shut my eyes, And I fantazise”.

Sætt deg, Jensen – det er søndag

Er du med, fremdeles? — Jeg skjønner at det er vanskelig å henge med på alle bildene mine og all sangen min.

Skal vi ta oss en øl, kanskje? — I dag har jeg Ægir’s India Pale Ale. — Vil du ha?

Ahh…, er det ikke godt? — Vi to, som gleder oss slik til en ordentlig fotballkamp igjen i morgen: West Ham-Chelsea; – og vi to som gleder oss til å se Drogba score igjen. Skal vi to på en slik fredag skåle for det unyttige; – for gleden, for fredagskvelden som står der så uberørt (og udrikket), og for den deilige helga som ligger foran oss?

Skål!

Om Ægir er et øl fra Island? — Nei da, det kommer fra Flåm I Sogn og Fjordane. Ægir er et lite norsk mikrobryggeri som lager øl i toppklassen i verden. På selve bryggeriet i Flåm ligger det en fantastisk fin pub som er kåret til årets pub i Norge mange ganger.

Skal vi ta en slurk til?

Kjenner du? – For en fengende humlearoma, og for en solid bitterhet. Ægir IPA kan passe til alle typer mat, men det er nok å foretrekke at maten er litt robust. — Robust? — Hva jeg mener med robust mat? – Vel, det passer ikke til Wienerbrød for å si det slik.

Tomt allerede? — Du, skal vi ta en Ægir IPA til?

Pass deg nå bare slik at du ikke gjør som farsan. Farsan og jeg hadde drukket en Ægir IPA hver rett før vi gikk i kirken. Vi ble begge litt groggy faktisk, for IPA’n er sterk. Farsan hadde også glemt brillene sine hjemme, så da vi sang ”Sæterjentens søndag”, så sang farsan høyt og klart: ”Sætt deg, Jensen – det e søndag”.

Ha ei riktig god blå helg!

Eirik

PS! Morsan, det var farsan. Det var ikke meg. Jeg hadde jo teksten foran meg. Det var jævlig flaut rett og slett.

PS! Har du lyst å se Mario Stanic score sitt fantastiske mål i sin debutkamp på Stamford Bridge 19/8-2000, kan du se det her.

PS! Har du lyst til å se og høre Paul Young fremføre sin supre flotte ”hvite” soulmelodi ”Come back and stay”, kan du det her

PS! Ægir presenterer sin IPA som fatøl på caskfestivalen på Håndverkerstuene i Oslo i kveld og i morgen kveld. Brewdog vil også være der for å presentere sin Punk IPA som fatøl.

Landskamper og landskamper; – for noe tull. Tenk at denne overlevningen fra førglobaliseringstiden foregår enda.

Jeg er nesten litt forbanna, her jeg sitter? – Hva med deg? – Ja, – landskamphelg er ikke det eneste jeg er forbanna over, skal jeg si deg. — Jeg må fortelle deg om episoden hjemme hos foreldrene mine før kampen vår mot Stoke forrige lørdag.

Morsan – det kan vel ikke gjøre noe at jeg forteller dette?

Jo, nå skal du høre: — jeg hadde fått satt meg ned med en pint London Pride nede hos morsan og farsan en liten time før kampen vår mot Stoke; – og jeg så litt på førkampsendingen til TV2. Etter hvert måtte jeg naturligvis på do. Vel tilbake i stua, med et første blikk på TV`n, utbrøt jeg til morsan: ” er de ikke ferdig med den Dressmannreklamen enda? — Det får da være grenser for hvor lang den reklamen skal være”. Morsan svarte litt forsiktig ” men reklamen er jo ferdig. — Det er fra studioet til TV2 de sender nå”.

Rasende ble jeg; – nå også på morsan. Jeg nærmest brølte til henne: ” fotball ute på banen er knallharde taklinger, raske løp, sikkel, svette og bannskap, og på tribunen er det villskap i drakter, i olabukse, i for store boblejakker, med mennesker i alle aldre og av begge kjønn, tjukke og slanke mennesker om en annen, og alle med et vekslende sinne og glede med en maks varighet på 5 sekunder for hver følelse”.

Jeg så hardt på henne, og fortsatte: ” Prøver du å si meg at disse velkledde, veltalende, komplette kara vi ser her – alle akkurat 38 år, alle med den øverste knappen åpen i den rene, stive, dandyskjorta si, og alle med velstelte små skjeggstubber spesialtilpasset i lengde og farge til hakepartiet og til de kirurgisk lett flyttbare ørene; – at de ikke er i reklamen for Dressmann? – Prøver du å si meg at de er der for å formidle den TV-sendte fotballkampen, – før, under, og etter – til oss som ikke får vært tilstede på kampen selv?”

Morsan var like rolig, men sa nå mer bestemt: ” Det er studiosendingen du ser på nå, ser du ikke det – ser du ikke: – der sitter han Thorstvedt. Har ikke han vært keeper en gang før han ble en slik kjendis?” Jeg så nøyere på TV’n, og jeg skjønte at jeg hadde tatt feil. Reklamesendningen for Dressmann var virkelig ferdig, og det var studiosendingen til TV2 vi så på.

Jeg gremtes først over å ha tatt feil, og siden over at den derre Komplette Dressmanngjengen faktisk skulle kommentere fotball. Jeg var så lei av den Dressmannreklamen, jeg var så lei reklamen for noe som het Komplett (sannsynligvis reklame for komplette idioter), og jeg var så lei av reklamen for noe som kaller seg for Chess, som jeg enda ikke vet hva er, bare at det er noe som foregår på do med en sykkel opp etter veggen inne på doet.

Vi vant jo kampen mot Stoke, og da var heldigvis denne episoden nede i stua hos foreldrene mine før kampen fort glemt etterpå.

Imidlertid er det trist at selve formidlingen av den unike stemningen både på banen og på tribunen i en fotballkamp fra England, er blitt til eneste lang reklame for Dressmann. Disse veltalende sofaekspertene i TV- studioene kunne ha lært noe av den legendariske Liverpoolmanageren Bill Shankly. Bill Shankly var sidekommentator og fotballekspert i kampen mellom Nottingham Forrest og Liverpool i 1. runde av Europacupen høsten 1978. Liverpool var regjerende mestere, og hadde trukket Nottingham – den engelske utfordreren – i 1. runde. Over 38.000 tilskuere hadde presset seg inn på City Ground i Nottingham, og det var en kjempestemning der. Etter en innledende nervøs åpning på kampen, så scoret den (da) helt ukjente spissen til Forrest Gary Birtles til 1-0; – og hjemmepublikumet holdt på å gå av ”hengslene”.

TV-kommentatoren Richard Keys var helt forbløffet, og sa på direkten: ”No-one have heard of this lad Birtles”, og han ble straks etterfulgt av sin sidekommentator Bill Shankly som ropte: ” They fucking have now”. Gjennom den ene setningen fra Bill Shankly på direkten på TV i denne intense toppkampen, fra et City Ground i et eneste sant kaos; – brakte han oss kampen ”inn i stua”. Vi var plutselig til stede der på City Ground, selv om vi satt i ei stue med et noe dårlig TV-bilde; – på andre siden av Nordsjøen.

Ahhhh……., men nå er det fredag igjen, du – kjenner du det?

Det er altså ingen kamper i helga bortsett fra landskamper. Norge spiller mot Island på Island, og må omstille seg til litt kortere pasninger der borte. Øya er rett og slett ikke stor nok for vår type fotball. Uten egentlig å ha en kamp å se frem til i helga, får vi synge som Christopher Cross synger i sin kjente låt ”Arthur’s theme (Best that you can do)” fra filmen ”Arthur”: ”The best that you can do …., The best that you can do is drinking beer”.

Ok, jeg synger slutten på denne tekststrofen litt annerledes enn Christopher; – og bruker ordet beer i stedet for love. Men det er vel synonyme begrep, er det ikke?

I mitt gamle kjøleskap har jeg i dag en Adnams Broadside ventende på meg. Adnams Broadside er en “best bitter” fra bryggeriet Adnams i Southwold i England. Southwold ligger helt ute ved østkysten; – midt mellom Norwich og Ipswich. Adnams Broadside lages faktisk etter forskjellig oppskrifter for fatølet og flaskeølet. Imidlertid; – du kjenner igjen smaken godt enten du drikker fatøl eller flaskeøl. Eneste forskjellen mellom fatøl og flaskeøl, er vel at flaskeølet er enda noe mer smaksrikt. Ølet har mye smak fra både humlen og maltet, og denne “best bitteren” har en helt spesiell plass i våre ølhjerter.

Adnams Broadside; – ja, du er ikke dyslektiker, og jeg skriver ikke dette feil, – det heter Adnams og ikke Adams; – ble laget første gang i 1972, til minne om sjøslaget ”Battle of Sole Bay” mot hollenderne i 1672. Slaget stod rett utenfor Soutwold. Adnams Broadside ble laget som fatøl først, og det har siden – både som fatøl og flaskeøl – vært en av de mest kjente og kjære “best bitterne” i England.

I tillegg til feilen jeg gjorde siste lørdag hjemme hos foreldrene mine med Dressmannreklamen og studiosendingen, må jeg nok innrømme en feil til av meg denne uka. — Du tror det ikke, men jeg glemte å gå av toget på Gardermoen i går. Jeg måtte være med toget helt til Eidsvoll, for deretter retur til Gardermoen. Jeg var helt våken og helt edru; – at det er mulig? Ufrivillig på veg til en sightseeing i Eidsvoll, sang jeg for meg selv der på toget, sammen med Christopher Cross igjen: ” I know it’s crazy, but it’s true, If you get caught between The Moon and Eidsvoll City, The best that you can do …., The best that you can do is fall in love”.

Eidsvoll er flott, men neppe noe du forelsker deg i.

Kos deg i helga, du også – gå nå for guds skyld av toget, trikken, bussen, eller hva du nå reiser med; – på rett stasjon. — Og du, det er greit med globalisering, men du heier ikke på Island i landskampen i kveld. Ikke glem at Gudjohnson tok overgang til Tottenham forrige sesong, ikke glem den forbanna askeskyen de sendte oss, og ikke glem det derre økonomiske rotet demmes.

Neste helg er det kamp igjen, heldigvis – da spiller vi mot West Ham borte.

Ha ei riktig god helg, og kos deg nesten fredags i hjel i kveld.

Eirik

PS! Har du lyst å se og høre Christopher Cross fremføre sin meget kjente låt “Arthur’s theme (Best that you can do), kan du det her.