Landskamper

Overlevd landskamphelga? – Bra, – himmel, – det er jammen slitsomt med landskamppauser. Jeg blir så forbanna på grunn av det. Når vi nå endelig har kommet i gang igjen i ligaen, og vi som hadde kommet så godt i gang også; – så tar de en pause. Merkelig ordning, hva? – Det er akkurat som når vi begynner på skolen igjen til høsten, så begynner de med en pause første dag; – en planleggingsdag?

Heldigvis; – ingen av våre spillere ser ut til å ha blitt skadet i landskamper. Arsenal og Tottenham ser derimot ut til å ha fått flere skadede spillere. — Om jeg smiler av det? – Nei, det er bare en stripe midt i ansiktet mitt som går fra øre til øre. Du skjønner, – jeg er ikke skadefro på noen måte. – At denne stripen i mitt ansikt kan minne om et smil? – Bare tilfeldigheter, men jammen er det bra, at ørene er plassert der de er.

Så du Norge spille på tirsdag, kanskje?

Så du da kampen startet, og Portugal tok avspark? — Portugal hadde kommet for å spille fotball, – ja, de hadde gledet seg til det, virkelig sett frem til det; – en tirsdag helt i begynnelsen av uka som det var; – og alt mulig. Portugal tok avspark; – de spilte som normalt var, tilbake på banen, slik rett etter avspark; – og de forventet at de norske spillerne skulle komme stormende fremover, for å få tak i ballen, og angripe dem. Men, nei du – de norske spillerne kom ikke løpende mot dem, må du tro. Der ”i gården” gjør de ikke noe så unyttig. Nei da, de norske spillerne løp bakover mot sin egen 16m i stedet. Der organiserte de seg meget godt med en femmer og en firer (eller var det firer og femmer?). — Ja, som en mur lå de der tilbake på banen, akkurat som om de hadde parkert en rød buss på egen 16m; – og det mens Portugal hadde ballen i laget; – helt i motsatt ende av banen. Det norske landslaget lå der på egen 16m, og ventet på Portugal. De hadde slett ikke tenkt å leke med ballen. Nå måtte bare Portugal komme, så skulle de faen meg ta dem.

Portugal som ante fred og ingen fare, fant etter hvert ut at de skulle angripe Norge; – og de kom hurtig fremover på banen med flotte pasninger mellom seg. Plutselig kom det en susende takling fra en av de derre i den røde bussen, som brått fikk satt en stopper for Portugals ball-lek. Norge fikk dermed tak i ballen, men etter et par unøyaktige pasninger fremover på banen, så vant Portugal ballen tilbake igjen. Dermed løp de norske spillerne tilbake til bussen sin på 16m’n.

Dette gjentok seg og gjentok seg. Jeg slo av TV’n etter ca. 10 minutter. Helt forferdelig! Norske spillere uten ferdigheter med ball, hadde gjennom en taktikk trolig hentet fra finsk fjernsynsteater i 70-åra, endret hele fotballspillet fra en lek til en plikt. Improvisasjon, kreativitet, kunst med ball, det unyttige, det urasjonelle, var helt tatt bort; – og det er jo der gleden ligger.

Den merkelige drømmen

Natten etter landskampen drømte jeg så helt ”bort i natta”.

Jeg drømte så merkelig, at de norske spillerne hadde stoppet opp samtidig midt på gressmatta på Ullevaal under kampen. En norsk spiller hadde nettopp slått feilpasning nr. 150 i den kampen. Portugal hadde derfor ballen nå, og de spilte et nydelig trekantspill i mellom seg med den. Nå stod de norske spillerne der på banen, akkurat som om de hadde frosset fast i den posisjonen de hadde, rett etter feilpasningen; – og de sang fra Paul Young sin hit fra 1983 ”: Come back and stay”. De så alle så lengselsfullt på ballen, og sang så høyt de kunne – til ballen: ”Come back and stay for good this time”. Alle de 24.000 på tribunen reiste seg, og koret på sangen for de syngende norske spillerne: ”Why don’t you come back? Please hurry, Why don’t you come back? Please hurry”. Også de på den norske benken koret, men ikke Drillo, selvfølgelig. Han liker hverken sang eller musikk. Du vet, det er unyttige greier.

Det var litt av et skue, skal jeg si deg.

Heldigvis våknet jeg ganske raskt. Du skjønner; – det blir ganske mye bråk av 24 000 tilskuere som synger sammen.

Mot West Ham en vårdag i 2001

Det var virkelig ikke meningen på en deilig fredag, og plage deg med landskampprat. Æresord, – jeg måtte bare ”få det ut”. Så, nå er det borte. — Hvor var vi? – Jo, vi skal spille borte mot West Ham i morgen. Et West Ham-lag helt uten poeng, tar imot oss, og de er ledet av vår tidligere manager Avram Grant. Det snakkes allerede om at West Ham har satt ”kniven på strupen” til Avram dersom de ikke begynner å vinne igjen. I tillegg er det et lokaloppgjør. Dette blir vanskelig!

Jeg minnes godt en kamp mot West Ham lørdag 7/3-2001 på Upton Park (som banen het den gangen). Claudio Ranieri ledet oss da, mens West Ham var ledet av Harry Redknapp. På West Ham spilte Frank Lampard (jnr.) sentralt på midtbanen. Sammen med seg på laget hadde han blant annet Ragnvald Soma og Joe Cole. Hos oss spilte det flotte spissparet Jimmy Hasselbaink og Eidur Gudjohnson på topp. De scoret hvert sitt mål, og vi vant kampen 2-0. Mario Stanic ble skadet tidlig i kampen, og ble byttet ut med Gustavo Poyet. Poyet storspilte for oss etter at han kom innpå, og var sterkt delaktig i vår seier. Mario Stanic debuterte forøvrig for oss den sesongen, mot nettopp West ham, men da hjemme hos oss 19/8-2000. Mario scoret i sin debut et av de flotteste målene som noen gang er scoret på Stamford Bridge.

Det var en sen og tung Frank Lampard som spilte på West Ham lørdag 7/3-2001 da vi vant 2-0. Dette ble faktisk hans siste kamp for West Ham mot oss. Han virket gledesløs i sitt spill denne litt kalde lørdagsettermiddagen. Alt virket som en plikt for ham (unnskyld, men jeg gjør bare oppmerksom på at han ikke spilte på det norske landslaget). Frank ble pepet på av sine egne West Ham fans; – noe som også forteller mye om West Ham sin fankultur gjennom mange år. Ranieri må allikevel ha sett noe i den unge Lampard den ettermiddagen, for noen måneder senere, ble Lampard vår. Hos oss fikk han tilbake selvtilliten, han fikk bruk for sin iherdige evne til å øve, og øve – dag ut, og dag inn; – og han fikk spille og utvikle seg sammen med andre spillere som alle hadde bedre ferdigheter enn West Ham spillerne.

Frank Lampard; – jeg ser deg for meg i morgen mot ditt gamle West Ham, løpende med ballen, grasiøs som du er; – ja, akkurat som om du er med i en ballett. Jeg har et skjønt bilde av deg på netthinnen: – du har nettopp snudd deg med ballen, og du er i ferd med å slå en kjempepasning på godt over 20 m, som skal treffe Malouda på millimeteren. Jeg synger til dette ”bilde” mitt av deg sammen med Paul Young: ”Since you’ve been gone, I shut my eyes, And I fantazise”.

Sætt deg, Jensen – det er søndag

Er du med, fremdeles? — Jeg skjønner at det er vanskelig å henge med på alle bildene mine og all sangen min.

Skal vi ta oss en øl, kanskje? — I dag har jeg Ægir’s India Pale Ale. — Vil du ha?

Ahh…, er det ikke godt? — Vi to, som gleder oss slik til en ordentlig fotballkamp igjen i morgen: West Ham-Chelsea; – og vi to som gleder oss til å se Drogba score igjen. Skal vi to på en slik fredag skåle for det unyttige; – for gleden, for fredagskvelden som står der så uberørt (og udrikket), og for den deilige helga som ligger foran oss?

Skål!

Om Ægir er et øl fra Island? — Nei da, det kommer fra Flåm I Sogn og Fjordane. Ægir er et lite norsk mikrobryggeri som lager øl i toppklassen i verden. På selve bryggeriet i Flåm ligger det en fantastisk fin pub som er kåret til årets pub i Norge mange ganger.

Skal vi ta en slurk til?

Kjenner du? – For en fengende humlearoma, og for en solid bitterhet. Ægir IPA kan passe til alle typer mat, men det er nok å foretrekke at maten er litt robust. — Robust? — Hva jeg mener med robust mat? – Vel, det passer ikke til Wienerbrød for å si det slik.

Tomt allerede? — Du, skal vi ta en Ægir IPA til?

Pass deg nå bare slik at du ikke gjør som farsan. Farsan og jeg hadde drukket en Ægir IPA hver rett før vi gikk i kirken. Vi ble begge litt groggy faktisk, for IPA’n er sterk. Farsan hadde også glemt brillene sine hjemme, så da vi sang ”Sæterjentens søndag”, så sang farsan høyt og klart: ”Sætt deg, Jensen – det e søndag”.

Ha ei riktig god blå helg!

Eirik

PS! Morsan, det var farsan. Det var ikke meg. Jeg hadde jo teksten foran meg. Det var jævlig flaut rett og slett.

PS! Har du lyst å se Mario Stanic score sitt fantastiske mål i sin debutkamp på Stamford Bridge 19/8-2000, kan du se det her.

PS! Har du lyst til å se og høre Paul Young fremføre sin supre flotte ”hvite” soulmelodi ”Come back and stay”, kan du det her

PS! Ægir presenterer sin IPA som fatøl på caskfestivalen på Håndverkerstuene i Oslo i kveld og i morgen kveld. Brewdog vil også være der for å presentere sin Punk IPA som fatøl.