Ossie's corner

Kan det ha vært et rusk i øyet?

Eller kan det ha vært en ujevnhet der rett foran målet til Genk?

Rart, hva – Salmon Kalou scoret mot Genk. Ja, det kan jo ikke ha vært hans intensjon å score, for da hadde han jo skutt langt utenfor. Fra den vinkelen ved scoringen sin imidlertid; – en meter midt foran målet til Genk, nesten uten motspillere foran seg, og ingen Genk-keeper foran seg (kort sagt: 10 cm fra åpent mål); – ja, da ville jeg normalt ha forventet at Kalou skjøt over.

Vi blir ikke kloke på denne Kalou.

Nyheten i dag er at han vurderer sin fremtid i Chelsea? Ja, du hørte riktig; – han vurderer sin fremtid i Chelsea. – Akkurat, ja; – og vi som både har vurdert den, og fattet en beslutning om den for lengst. Så er altså han enda ikke kommet lenger i sin egen vurdering.

At han faktisk scoret mot Genk, sier du?

At han faktisk er en ganske kvikk spiller, og at han faktisk scorer noen mål for oss også? – Jo da, jeg er enig i det, men for helvete………… (skjønner ikke hvorfor jeg bruker prikker her, jeg har jo alt skrevet ordet; – ja, jeg mener ordet helvete altså, jeg har jo skrevet det allerede; – jeg har jo ikke skrevet bare noen bokstaver i ordet???)………

Har du sett viskelæret, du?

Unnskyld banningen min, unnskyld for beskrivelsene av «tabbene» til Kalou, og unnskyld for at han faktisk ikke får den rosen han skal ha når han scorer; – men «that’s why we love Salomon Kalou».

The Shed:”He’s now a blue, he was a red, Torres, Torres! He left The Kop to join The Shed, Torres, Torres!”

Det var moro for oss blå på onsdag kveld. Vi koste oss, og vi så to tidligere Liverpool-spillere score 3 av målene våre (det ble ikke mindre koselig av det). Fernando Torres scoret to mål, og vi satt vel alle og håpet at han skulle score det tredje også. Torres har jo hatt svært mye direkte uflaks, og mest uflaks hadde han vel i den siste kampen mot Genk; – det at Kalou dukket opp og scoret, rett foran ham i sluttminuttene. At Kalou skulle få et rusk i øyet slik at han scoret, er det bare en milliliters sjanse for (unnskyld mine manglende kunnskaper når det gjelder å beskrive sannsynlighet), og det hindret altså Torres i å score sitt tredje mål.

The Shed: “He used to go out on the rob, but now he’s got a proper job, Fernando Torres, Chelsea’s new number nine!”

En usedvanlig sterk mentalitet, må Torres ha; – som kan stå i mot det mektigste av det mektige gjennom hele menneskets historie, media – og bare starte og score igjen; – og bare igjen score to mål i en og samme kamp, ja, – to mål i en og samme CL-kamp, scoret han. Riktig nok sørget vår David Luiz for en liten bønn for Torres før kampen (eller var det rett og slett en forbannelse over TV2 sin Morten Langli han fremsa så høytidelig?) som må ha gjort underverker.

Torres sterke mentalitet minner mye om den, som den gamle dama hadde i den lille nordlandsbygda Tysfjord under krigen. Hun jaget ti tyske soldater som var i ferd med å inndra båten til familien til tysk krigstjeneste, bort fra naustet. Da den unge sønnen fortalte om denne episoden på bygda etterpå, ble han litt høytidelig på slutten av sin fortelling, og sa: «For ho mor må en hel hær vike».

På søndag (uff søndagskamp igjen) møter vi Queens Park Rangers. Det blir et spennende lokalderby. På midten av 70-tallet var dette selve hat oppgjøret for oss. QPR var svært gode på midten av 70-tallet, mens «pilen» for oss på denne tiden pekte nedover (hvor langt ned kan bare beskrives med at Peter Osgood ble solgt til Southampton i 1974; – jeg blir enda jævlig forbannet når jeg tenker på det).

Den eldste Chelseafansen og den eldste QPR-fansen vil nok se på dette oppgjøret med nostalgiske og våte øyne på søndag, og det blir helt sikkert fullt og kjempegod stemning på Lofthus Road.

Gleder meg!!!

Ha ei flott helg!

Eirik

–

PS! En medspiller av meg på laget mitt i hjembygda, var svært opptatt av at vi ikke lot det bli for mye rom mellom midtbanen og forsvaret vårt. Han praktisk talt «stod back” der, og han «grodde» fast:

PS! Arsenal var gode tidligere (for litt over 100 år siden). Deres keeper da, David Seaman, hadde sine måter «å slå i hjel» ledig tid på under kampene når Arsenal var i angrep. Noe mentalt (og fysisk?) uforberedt må han ha vært på kontringer, vil jeg tro:

En blå redning

Fra “Dancing On My Own” med Robyn:

Året er 1948. Keeper på Chelsea Harry Medhurst gjør seg klar i garderoben på Stamford Bridge i London til en ny hjemmekamp. Everton er kommet på besøk denne september dagen.

Det hadde gått dårlig for ham i de siste kampene. Han måtte innrømme det. Han hadde sluppet inn to enkle mål mot Bolten i den siste hjemmekampen. Folk hadde ropt og skreket bak ham på tribunen om to keepertabber; – ja, de hadde nærmest pepet ham av banen. Han måtte bare spille bedre nå i dag enn sist. Riktig nok hadde de greid uavgjort 2-2 sist, men begge målene til Bolton hadde gått rett under ham, og til venstre for ham. Det hadde ikke vært harde skudd heller; – nærmest sleivskudd fra langt hold, hadde det vært.

Harry er konsentrert der han sitter. Han vet at på Everton vil han møte en av de beste spissene i England Alex Stevenson. Alex er blitt godt over 30 år, men han er en meget intelligent spiller, og han har målteft enda. Alex har en eventyrlig evne til å komme seg velberget gjennom alle tøffe dueller, og han scorer ofte fra kort hold innenfor 16 m.

Harry Medhurst går ut av garderoben, og sammen med de andre spillerne løper han gjennom tunellen ut på banen. Et massivt brøl fra over 42.000 tilskuere møter dem. Harry finner sin plass i målet foran The North End (nå Matthew Harding) under oppvarmingen, og han merker de jævlige ropene bak seg. De roper og skriker om hvilken elendig keeper han er. Harry forstår dem, men han varmer systematisk opp, slik han føler det er best; – fult konsentrert om å gjøre alle øvelser med og uten ball, på en riktig måte i sine forberedelser.

Greier han å la være å bry seg om kommentarene, ropene, skrikingen, og den “kulden” han føler fra fansen i dag? Harry er usikker der han tusler inn i garderoben for å få med seg de siste kampforberedelsene.

Kampen starter. Harry har hele The Shed i ryggen i 1. omgang, og han føler seg liten. En tabbe fra ham nå, så blir det for jævlig her. Som keeper har han den mest ensomme posisjonen på banen, og han føler nå rett og slett litt redsel i sitt hjerte. Everton kommer i angrep, og Alex Stevenson får ballen litt ut på venstresiden av 16 m’n. Han dribler av høyrebacken vår Danny Winter, og kommer rett i mot Harry i stor fart. Vil han sentre eller vil han skyte, er det Harry er opptatt av. Alex er så smart, så smart. Harry beveger seg sakte ut mot Alex, og han forsøker å dekke målet best mulig. Plutselig skyter Alex lavt ned til venstre for Harry. Harry kaster seg kjemperaskt med hele sin lange kropp, og han tar ballen; – han tar ballen med begge hendene, og han holder den fast.

Det lyder et enormt brøl fra tribunen.

Alle på The Shed End synger og klapper som gærne. Harry hører ikke noe. Han kaster raskt ballen ut til Danny Winter. Danny setter i gang et hurtig angrep fra Chelsea med å løpe med ballen som en gal ned mot dødlinja til Everton, og der legger han inn til Roy Bentley, som scorer. 1-0 til Chelsea. Den blå tribunen er som når det “koker i havet” i en orkan. Alle kaster seg i armene på hverandre.

Harry verken hører eller ser noe. Han står der bare rolig glad; – nesten litt ubemerket av det som har skjedd på den andre siden av banen, og helt ubemerket av det som skjer på tribunen. Som i sakte kino inne i seg, går han gjennom sin redning. Han lever alle bevegelser i redningen opp igjen, og han tar et fast grep om ballen; – på nytt, og på nytt. Nærmest som i en rus, er Harry helt i sin egen verden. Han føler at han er ufeilbarlig, at han er perfekt; – og gleden raser gjennom ham.

–

En sitrende spenning

Fra “Dancing On My Own” med Robyn:

Jeg er på hytta. Det er tidlig fredag ettermiddag, og den deilige lave høstsola er heldigvis ikke gått ned enda. Jeg er helt alene. Jeg føler meg nærmest litt groggy der jeg sitter ute på den skjeve, gamle trappa; – den tretrappa som har noen trinn for lite. Jeg tenker på at jeg ikke hadde taklet møtet på jobben i formiddag særlig godt. Skikkelig nedfor hadde jeg blitt i morges, etter at eks’n hadde ringt og sagt at sønnen min ikke ble med på hytta i helga. Han hadde ikke lyst rett og slett, sa hun.

Faen, tenker jeg – hva har jeg gjort galt?

Bare et virvar av føleri, er det jeg kjenner. En hel uke med gode følelser, dårlige følelser, synsinger, misforstått logikk, hardt arbeid, gode prestasjoner, dårlige prestasjoner, gode samtaler og dårlige samtaler; – alt dette jager gjennom meg; – om igjen, og om igjen.

Jeg føler meg ensom og nedstemt.

Jeg går inn og henter meg en flaske Harvest ale fra det lille bryggeriet Ægir i Flåm. På spilleren har jeg Robyn som synger sin vakre «Dancing on My Own». Jeg kommer ut igjen med flaska og et glass, og jeg skjenker det ovale glasset halvfylt med den kalde, skummende alen. Jeg setter meg på nytt i trappa. Jeg ser utover den gul-grønne skogen i det langstrakte landskapet foran meg. Synet er enormt, og det er en opplevelse bare å være her nå.

Den klare, kalde lufta i dettet oransje sollyset, kler naturen så bra. Jeg nipper til glasset med den deilige amerikanske pale ale’n Harvest, og jeg smaker og kjenner på den fyldige, friske, flotte bitterheten bak i munnen, før den glir ned.

Det er bare meg her.

Jeg hører Robyn synge fra inne i hytta, og jeg synger med der ute på trappa:

Dette landskapet, dette ølet, og denne musikken er min virkelighet nå; – uansett hva jeg gjorde i dag, eller i går; – uansett om noen ikke liker meg, eller om noen liker meg.

Jeg drikker enda litt mer fra glasset. Inspirert av dette strålende synet foran meg fra trappesatsen hvor jeg sitter, og det deilige ølet jeg drikker, tenker jeg på morgendagens kamp mot Everton. Det kommer nok til å bli en svært spennende kamp. Everton har tapt to kamper på rad nå, og Everton er et typisk slik «ta-seg-sammen-lag» med en flott, høy kampmoral.

Jeg gleder meg stort til i morgen.

Landslagspausen er heldigvis over. Spennende er det som vanlig, hvem som spiller på topp for oss i morgen. Sturridge har virkelig imponert i det siste, og Drogba kommer i stadig bedre og bedre form. Lampard; – ja, Lampard – han hadde virkelig gitt media svar på tiltale i den siste kampen mot Bolton. Jeg føler meg glad på Lampard’s vegne over at han scoret, og spilte så godt sist.

Faen, som jeg gleder meg til i morgen.

Jeg drikker litt til av alen, og jeg kjenner at det nærmest gir meg en rus bare etter noen munnfuller. Den sterke bitterheten i ølet, og en alkoholstyrke på 6 %, forandrer landskapet inne i meg. Og Robyn synger nå så energisk i bakgrunnen for meg med sin kraftfulle stemme. Jeg ser henne nesten for meg, med sine råtøffe bevegelser, og sitt sære personlige uttrykk; – men dog – og allikevel – med en usedvanlig sterk og flott femininitet i fremføringen.

Hytta, landskapet, ølet, og Robyn er der sammen med meg. Jeg tenker og tenker på våre blå som skal spille mot Everton i morgen, jeg tenker på alle mine blå venner rundt om i Norge; – og jeg tenker på at jeg snart skal reise over på Chelseakamp igjen.

Det er fredag ettermiddag. Alt er vakkert både uten for meg og inne i meg. Jeg føler en sitrende spenning slik rett før Chelsea skal spille kamp, – ja, – Chelsea er perfekt, og jeg er ufeilbarlig.

Eirik

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

PS! Harry Medhurst var keeper på Chelsea i perioden 1946-1952. Han spilte 157 kamper for oss i den tiden. Han gikk etter sin karriere inn i treningsapparatet til Chelsea hvor han arbeidet helt frem til i 1975. Harry hadde rett og slett et helblått liv, og fikk derfor også en testimonial da han sluttet i Chelsea i 1975.

PS! Alex Stevenson spilte spiss for Everton i perioden 1934 – 1949. Han spilte 255 kamper og scoret 82 mål. Han er den eneste spilleren som har spilt samtidig på det Irske landslaget (katolikker) og på Glasgow Rangers (protestanter).

PS! Chelsea vant kampen mot Everton 11/9-1948 hjemme på Stamford Bridge med 6-0.

PS! I 1948 ble Gerd Liv Valla født her hjemme i Norge (til Marie Simonsen sin store ergrelse).

PS! Chelsea spiller hjemme på Stamford Bridge mot Everton i morgen kl. 18:30.

PS! Thor Heyerdahl har sagt en gang: «Paradiset finner du i ditt eget hjerte», men jeg tilføyer da: «men hvem faen finner på å lete der»

PS! Om øl kan det også sies:

PS! La oss på en fredag høre og se Robyn når hun fremfører sin «Dancing on My Own»:

<!–
WriteFlash('’);
//–>