Ossie's corner

“I’ve done
alright up till now, It’s the light of day that shows me how, And when the
night falls the loneliness calls” (Fra “I Wanna Dance With Somebody” med
Whitney Houston).

Først døde Whitney Houston så tapte vi 2-0 for Everton.

Litt av ei helg, hva – forrige helg.

Forbanna skitthelg; – det var det – det var. For en måte å
tape en kamp på. Igjen ingen aggressivitet, svært få målsjanser, 1 million pasninger
på tvers på midtbanen (vi kommer nok snart i rekordbøkene for dette), og denne
gangen greide vi ikke et hederlig uavgjort som resultat en gang, men nei da –
det ble tap, et tap som var det jævligste vi har sett på mange år.

Spark Andre Villas-Boas sier mange, spark spillerne sier
andre, og noen hiver seg på tabloidiseringen og sier at det er Terry, Lampard
og Drogba som bør sparkes (jeg tror vi skal være de siste til «å fyre opp»
under en tabloidisering; – den er jo normalt vårt lags største fiende).

Hvor skal dette ende?

Jo, det ender vel med at vi skal spille kamp igjen i morgen;
– denne gangen i FA-Cupen mot Birmingham. Det blir The Blues (de ekte) mot
the blues (de uekte).

Fint; – det passer med litt blues akkurat nå.

Hvorfor skal vi ikke kose oss med elendighet på en dag som i
dag? Sesongen 1978/1979 var for oss virkelig elendig. Vi fikk 20 poeng den
sesongen (to poeng for seier og et poeng for uavgjort var reglene da). 3 seirer
på hjemmebane, 2 seirer på bortebane, og 10 kamper med uavgjort var det vi
greide på 42 kamper (altså 27 tap, jeg gjentar 27 tap) – ja, det var det, i den sesongen (unnskyld, jeg glemte å
si at tap den gangen også ga null poeng; – vi var ikke helt på jorde (skjønt
det var der vi spilte i Klæbu den gangen)).

Nest sist ble Birmingham med 22 poeng. Selv om begge lag
fikk et solid nedrykk (solid er jo nesten for forsiktig her), så var det også
den gangen ekte blues når Chelsea og Birmingham møttes. Ikke helt uventet kom derfor
en av våre tre hjemmeseirer mot nettopp Birmingham. Under ledelse av den tidligere
storspilleren fra Tottenham Danny Blanchflower som vår manager, slo vi Birmingham 2-1.
Begge målene våre ble scoret av Ray «Butch» Wilkins. Det ene ble scoret etter
forarbeid av vår konge Peter «Ossie» Osgood.

——————————————————————————————————-

«Still enough
time to figure out, How to chase my blues away” (Fra “I Wanna Dance With Somebody”
med Whitney Houston).

2-1 seieren over Birmingham i februar 1979 ble en av de
siste kampene for både Peter Osgood og Ray Wilkins. Det var helt på slutten av karrieren for Osgood (rett etter
en sesong i USA; – gjett om det var «oldboys- spill» der den gangen også), mens
Wilkins ble solgt til Manchester United. Wilkins ble årets spiller som svært ung både
i 1976 og 1977 (etter at Osgood var solgt til Southampton), han ble også kaptein
og samlingspunkt på det talentfulle unge laget som vi hadde den gangen, og han var
derfor på en måte arven etter Osgood. Det var skikkelig trist å se legenden Osgood
bli ydmyket slik han ble i sin siste sesong, og det var trist å se at arven
etter ham – Wilkins – bli solgt.

Den fargerike storklubben Chelsea gikk ned med mann og mus
den sesongen (har ikke sjekket om de hadde båt da, men de skulle jo under
Stamford Bridge; – og det var helt sikkert mus der). En Glen Hoddle først på
midten av 90-tallet skulle til, før vi kom ordentlig tilbake igjen.

Ray «Butch» Wilkins fikk nesten 200 kamper for oss, og han scoret
34 mål. Han har alltid vært en slags «nest etter Osgood» eller The Prince of
Stamford Bridge (Zola kan vel også gjøre krav på en tittel). Det var
svært hyggelig å se Wilkins i TV2-studio forrige helg, der han med sine gode kunnskaper
og sine mange og ferske erfaringer, satte så godt på plass de tabloide norske
ekspertene. «They are big ego’s» sa ekspertene i studio, og Wilkins svarte med
de nyanser som virkeligheten alltid har: «Yes, they are big ego’s…… and great
guys».

Jeg gruer meg nesten like mye som jeg gleder meg til
morgendagens kamp. Birmingham er gode, og det er ikke mye som tyder på at det
har snudd for laget vårt siden kampen mot Everton. Jeg gruer meg litt til å se
Andre Villas-Boas stå der på linja maktesløs som vanlig (støtte fra eieren er det viktigste sier han, men Roman er jo ikke ute på banen?), gruer meg litt til å se Bosingwa og
Meireles tape dueller i fleng, og til å se på at ballen går på tvers i laget
vårt – i langsom fart – som om alle har så god, så god, tid…. (unnskyld, jeg
sovner nesten av å snakke om det).

Ok, jeg husker sesongen 1978/1979, men dog…….

Vårt håp må vel ligge i at Ramires er tilbake. Hans lange
løp kan dog bryte noe opp i dette servile spillet vårt. Det kan sette
Birminghamforsvaret på noen uventede prøver, kanskje; – skjønt….

Vi tar oss en øl heller.

I dag har jeg en kjempesterk øl til oss. Det er en Golden
Pride fra Füllers. Dette er en øl som skapt for blues (The Blues against the blues).
Ølet er en råsterk ale (nesten barely wine), og er det sterkeste ølet Füllers
lager. Hele 8.5 % er den på, og den avdøde øl guruen Michael Jackson kalte den
for «The cognac of the beers».

Jeg håper du får en flott kamp i morgen (jeg sa håper, jeg
tror det egentlig ikke), og at du får ei super helg før vinterferien (husk
Napolikampen på tirsdag; – ikke dra noen plass som ikke har kabel eller
parabol).

Eirik

PS! Peter Osgood ville ha blitt 65 år på mandag, hvis han
hadde levd.

PS! Det kan kanskje være litt trøst i gode sitater fra fotballspillere
i en slik stund som vi blå har nå?

PS! «Sometimes
in football you have to score goals» Thierry Henry (etter ca. 4 Golden Pride)

PS” Winning
doesn’t matter as long as you win” Vinnie Jones (trolig etter godt over 10 Golden Pride)

PS! La oss nippe (jeg sa nippe, husk den er sterk) til et
glass Golden Pride, mens vi lytter på den store artisten og kunstneren Whitney
Houston synge sin vakre «I Wanna Dance With Somebody» med sin særpregede, kraftige
og melodiøse stemme (så trist at du er gått bort Whitney):

<!–
WriteFlash('’);
//–>

PS! Jeg vil ikke danse med noen Birmingham fans,
journalister i Dagbladet, «eksperter» i TV2 eller Andre Villas-Boas (kanskje
med Andre Villas-Boas i morgen kveld, men bare hvis vi vinner).

PS! Morsan sier at hun ikke er sikker på at Andre Villas-Boas
vil danse med meg.

PS! Du gleder deg litt til kampen i morgen, det ser jeg. Du
slutter aldri å håpe.

“I lay awake at night and pray” (Fra “In Sleep” med Lissie)

Jeg har ligget mye våken om nettene denne uka; – alt synes så håpløst for tiden.

Først ble ledelse 3-0 over United på søndag til 3-3, så overgriper en venstrepolitiker (godt oppe i årene) seg på ei 17-årig jente, så er det rettsak om en FrP-politiker som skal ha overgrepet seg på gutter, så er det Fabio Capello som gir seg som Englands manager, og så skal John Arne Riise skilles igjen.

Håpløst, hva?- Det at 3-0 ble til 3-3 på hjemmebane mot United, altså. – Ja, de andre sakene blir jo av mikroskopisk betydning i forhold til det.

Håpløst er det; – jeg er mildest talt nedfor i dag; – beklager (det er artig at du kommer på besøk i alle fall; – så du er nedfor du, også???).

Det er fredag imidlertid, og vi bruker jo ikke å være motløse her i Ossie’s corner på en fredag. Kanskje vi skal sette på litt musikk? Det bruker å muntre oss opp litt. La oss høre på den unge amerikanske folk-rock artisten Lissie i dag. Med en nærmest raspende stemme, synger hun – i et helt enkelt, lavmælt, men hardt lydbilde. Det gir oss en bluesaktig stemning; – vi kan rett og slett nyte hele håpløsheten.

Kjenner du det?

Når Lissie synger kan vi bare nyte den forbannede følelsen av ikke å få det til, og følelsen av ikke å være perfekt; – selv på en fredag. Lissie’s sang gir liksom litt menneskelighet (ok, jeg overdriver litt her) til det at laget vårt leder 3-0, og så bare greier uavgjort 3-3 til slutt. Det minner oss også om alt det andre vi selv ikke har fått til i denne uka (vi har dog ikke foregrepet oss på noen, og vi har ikke søkt på den ledige managerjobben for England (ryktene sier at det er en som heter Urias som har fått den allerede; – hvis det ikke var det han het, han som hadde den da?)).

Blå blues spiller vi i dag i Ossie’s corner; – deilig, hva – etter en lang uke, å nyte i fred og ro – selve håpløsheten.

Nå skal du få en riktig god porter fra Ægir fra meg også. Det er en Sumbel Porter; – den passer helt flott til den motløsheten som ligger i Lissie’s rufsete låt «In Sleep». Porteren er helt mørk som den mørkeste natta (altså total håpløshet), og den renner så vidt ned gjennom halsen din når du drikker. De må ha glemt å bruke vann der oppe i det nord-vestlandske bryggeriet.

Åh, – godt hva; – kjenner du; – håpløsheten er på vei ut; – vi greier ikke å ha den lenge av gangen (særlig ikke på en fredag).

Kanskje det er mulig å slå Everton i morgen?

“Fast asleep where I keep my memories” (Fra “In Sleep” med Lissie)

Jeg husker så godt da vi møtte Everton en novemberdag i 1997. Duellen med stor D i den kampen var mellom vår kjempestore midtstopper Michael Duberry og Everton sin like store angriper Duncan Ferguson. «Big Dunk» Ferguson var virkelig fotballens «hard man» den gangen. Han fikk hele ni røde kort, og han satt i fengsel i tre måneder, på grunn av sin tøffhet på banen. I kampen i 1997 på Stamford Bridge gikk det hardt for seg i duellene som vanlig under ledelse av vår kaptein og urokråke Dennis Wise. Særlig gikk det hardt for seg mellom Duberry og Big Dunk, og dette (kan man trygt si) var før de måtte søke FA om tillatelse, dersom de ønsket å si noe mer enn fillern i duellene. Hadde uttrykkene som Duberry og Ferguson brukte om hverandre i den kampen kommet dagens media elite «for øre», ville nok begge ha blitt «innesperret» (omtalt særlig dårlig i alle avisspalter, radio- og TV- kommentarer) på livstid.

Michael Duberry greide å holde styr på Duncan Ferguson i hele kampen på en fremragende måte. I fokus i stedet under kampen kom derfor to av våre beste spillere gjennom tidene Dennis Wise og Zola med supert spill (også de to seg i mellom). Begge scoret et mål hver i kampen, og vi vant 2-0.

Det var tider det.

Passer ikke dette bilde av de to flotte herrer her i dag (Zola som var en glad gutt, og Dennis Wise som var den rake motsetningen – en gledens gutt). Se nærmere på bildet, lytt på Lissie, nipp til porteren, og du kjenner: – håpet kommer tilbake.

Du ser lyset igjen (ikke overdriv, – det er ingen grunn til å bli religiøs; – særlig ikke til musikk av Lissie og drikkende på et glass helsvart porter).

“Why am I so terrified of waking” (Fra “In Sleep” med Lissie)

I morgen vil vi få tilbake Lampard og Mikel (ok, – jeg skjønner hva du mener, det løfter oss vel ikke at Mikel er tilbake; – noen flere pasninger på tvers av banen, trenger vi egentlig ikke). Lampard tror jeg blir særdeles viktig for oss i morgen. Kanskje er en kamp mot Everton nå noe av det verste vi kan spille. Akkurat tæl og spirit var det ikke mye av hos oss på søndag når United angrep oss, og det vil Evertonspillerne være fulle av i morgen.

Mot United ble det som vanlig noe i overkant, når eminente gode spillere som Bosingwa og Meireles begge samtidig i deler av kampen, melder seg ut i forhold til duellspillet vårt (begge er kanskje redde for at de kan komme til å si mer enn fillern?). Videre manglet vi jo hærførerne Terry og Drogba. De to vil vi mangle i morgen også. Selv om Lampard ikke er noen Dennis Wise, er han gjennom sin lange karriere, sitt elegante spill, sin flotte holdning, og ikke minst gjennom sin naturlige autoritet, en spiller; – som de andre spillerne våre legger merke til, og som de vil la seg lede og inspirere av.

Vi har ingen Dennis Wise for tiden på laget.

Hadde vi hatt Dennis Wise på laget i morgen, ville selv trauste Evertonspillere på hjemmebane være litt psyket ut før kampen. Slike var Dennis Wise. Han sørget allerede i spillertunnelen for at det andre lagets spillere var litt reserverte. Etter et par tøffe innledende taklinger i åpningen av kampen, sørget han noen ganger for at de rett og slett ble litt tilbakeholdne (nærmest reserverte og sky) i resten av kampen.

Frank Lampard; – det er borte mot Everton i morgen; – uten Dennis Wise; – da må du, Frank – lede an i den blå flokken vår, og sørge for at alle gjør sin jobb. Det er viktig, hører du.

Skal vi ta en Ægir Sumbel Porter til?

Dette ble jo mye lettere, hva? Nærmest morsomt er det blitt igjen.

Vi lar Lissie synge mer om håpløsheten, vi drikker mer øl, vi er to, det er fredag; – og det er kamp i morgen.

Vi skal vinne for faen!

Eirik!

PS! Det engelske fotballforbundet ønsker å presisere at jeg burde ha sagt fillern i stedet for faen!

PS! John Arne Riise har dessverre misforstått sangen «That’s why we love Salomon Kalou». Kalou er ikke «ledig på markedet». Den nylige offentliggjorte skilsmissen trekkes derfor tilbake.

PS! I rekrutteringen av ny manager for det engelske landslaget vil det bli lagt stor vekt på kompetanse om de ti bud. Kompetanse om Bergprekenen (den som ikke har syndet osv.) vil det ikke bli lagt mye vekt på.

PS! Micahel Duberry – 36 år gammel – spiller enda; – nå for Oxford. I en kamp i forrige måned mot Hereford scoret han et helt ekte hattrick (et mål med venstre fot, et mål med høyre fot, og et mål på hode). Imidlertid var to av målene selvmål. Kampen endte 2-2.

PS! Duncan Ferguson ble etter sin aktive karriere, utsatt for et innbrudd av to personer i sitt hjem. Den ene innbruddstyven fikk Duncan tak i, og han skal enda i dag bære tydelige mén etter julingen han fikk av Duncan. Den andre innbruddstyven greide å stikke av. Begge de to tyvene soner nå lange dommer, og begge skal være svært fornøyd med at de er «sperret inne», og ikke er utenfor (sammen med Duncan).

PS! Duncan Ferguson skal ikke være aktuell som kaptein på det engelske landslaget.

PS! Jeg vil igjen minne om hvor mye felles øvelsene – drikking og yoga – har. Nedenfor viser jeg en stilling (både i yoga og under drikking) som skal gi deg en nærmest sensasjonell fred og ro:

PS! La oss bare skjenke godt med helsvart porter opp i glasset vårt, igjen la håpløsheten sige inn over oss, før vi ser og lytter (og lar håpet komme tilbake i ren og skjær nytelse av vårt mismot) til Lissie sin «In Sleep» fra albumet «Catch A Tiger»:

<!–
WriteFlash('’);
//–>