Ossie's corner

Jeg er ikke kommet helt i form til helga enda. — Ikke det at jeg ikke gleder meg til nye kamper. Tvert imot, jeg gleder meg noe helt vanvittig, siden jeg faktisk skal reise over for å være tilstede på våre to neste kamper. Flyreise og hotell er i orden, og både mot West Ham og Inter har jeg kampbillett.

Også er jeg enda ikke kommet i form, spør du? — Jo, – du skjønner, som jeg har fortalt deg tidligere, så trener jeg på SATS. Nå har plutselig det derre treningssenteret kommet med et gratis tilbud til oss medlemmer; – på kroppsanalyse. Jeg er ikke noe glad for et slikt tilbud. Kona sier stadig: ”nå må du ta deg en tur å få utført en slik kroppsanalyse”. Jeg blir like svett hver gang hun bringer det på bane. Er det noe å være redd for da, sier du. — Jo, – du skal høre, jeg vet jo godt om noen skavanker både her og der på kroppen min, og de trenger jeg virkelig ikke å få dokumentert for alle og enhver mann. Jeg vet jo godt at ræva sitter litt for langt oppe på ryggen på meg, og at nesa stikker litt for mye ut og sitter litt for mye til høyre i ansiktet.

Det er jo ikke mulig å trene slikt bort, ikke sant – hva skal da dette tullet være godt for. Er dette en ny metode inspirert av mediaeliten, til å mobbe folk?

Ok, du er ikke kommet hit for å høre om hvor på kroppen ræva mi tilfeldigvis er plassert. — Jeg forstår deg godt; – det er jo fredag, og West Ham står for tur på lørdag. For West Ham er vel det slik etter sine mange dårlige resultater i det siste, at å komme til Stamford Bridge blir litt som å hoppe før Sagen. Seieren mot Stoke ble en skikkelig gladkamp igjen for oss etter et par dårlige resultater; – spesielt nedturen mot City hjemme. West Ham er et lag som vi normalt ville hatt sympati for, hadde det ikke vært for deres ekle fans. Zola elsker vi jo enda, og vi er takknemmelige for at vi har fått både Lampard og Joe Cole derfra.

Går vi tilbake i historien vil vi se at vi har fått svært mange av våre spillere gjennom tidene fra West Ham. Ikke minst fikk vi i 1906 en fantastisk måljeger fra dem; – nemlig Georg ”Gatling Gun” Hilsdon. Georg debuterte 1/9-1906 hjemme mot Glossop, og vi vant hele 9-2. Av våre ni mål scoret Georg Hilsdon 5 mål i den kampen. Georg fikk sitt kallenavn ”Gatling Gun” fordi han skjøt så hyppig, og gjennom karrieren i Chelsea scoret han hele 107 mål på 164 kamper. Han er med det svært høyt oppe på scoringslista gjennom alle tider hos oss. Værhanen som er på taket av East Stand på Stamford Bridge, er laget etter modell av Georg Hilsdon. På min hjemmeside vil du finne en fiksjon jeg laget for noen år siden – ”Værhanen på Stamford Bridge”, hvor Georg Hilsdon har en sentral rolle.

Jeg kjenner at fredagsfølelsen begynner å sige inn over meg, og at mine bekymringer rundt kroppsanalyse på SATS begynner å miste taket. Lørdagens kamp mot West Ham blir en stor prøve på om vi kan være med helt til slutt i kampen om å vinne PL i år, og en indikasjon på om vi kan slå Inter i CL på tirsdag. Vi skal nå i de neste to kampene, møte to tidligere store Chelseaprofiler som managere på motsatt side av banen. Zola og Mourinho er begge legender hos oss. Når kampene blåses i gang dreier det seg imidlertid ikke om historien vår, men om en seier i en viktig fotballkamp; – og kun om det.

I kjøleskapet hjemme står i dag en Goose Island India Pale Ale. Den bare venter på å bli drukket opp i en delig førhelgsstemning. På Goose Island sin hjemmeside kan du lese litt om denne amerikanske prisbelønte alen med nesten 6 % alkohol. Her kan du se og høre den stolte bryggerimesteren Greg kåsere på en video om denne ølen. Videoen er gjennom sin presentasjon av denne IPA, så delikat, at du bare ønsker at det blir fredagskveld umiddelbart.

Som du har forstått har jeg en lidenskap for øl. Jeg viser her et bilde av meg som ganske ung og allerede svært interessert i øl. Bilde viser at ”den skal tidlig krøkes, som god krok skal bli”. Dessverre må jeg ha nådd helt frem til glasset, siden ræva som sagt, sitter alt for langt oppe på ryggen på meg.

Håper du får en flott helg med en deilig 9-2 seier over West ham hvor Drogba scorer 5 mål. Regner da med det blir satt opp en værhane til på Stamford Bridge.

Kos deg på en fredag, og igjen: – du må ha ei super blå helg.

Eirik

PS! Morsan, jeg er jo klar over at dette bildet ikke er av meg som liten. Det var jo bare så artig å ta dette bilde med her. — Joda, jeg forstår at jeg utleverer meg selv til en stadighet. En får jo ikke mer moro enn en lager selv, heter det. Er det toskete sagt? Blir en ikke lykkelig av å flire av seg selv liksom?

PS! Morsan, unnskyld at jeg sier det, men jeg utleverer også deg til en stadighet.

PS! Vi ses neste fredag også (hvis jeg ikke er slått i hjel til da).

Stoke i cupen til søndag? Hvorfor ikke. Alt er bedre enn Manchester City for tiden. Tenk – det var nære på at det kunne ha blitt City igjen. Drittlei som vi er av hele Manchester City, Wayne Bridge og nettavisomtaler om vårt lag og City som handler om alt annet enn fotball, ville det ha vært totalt utålelig.

Heldigvis, det ble Stoke. Stoke er et fotballag som vi som opplevde 70-årene, hadde sympati for. Selv når de stakk av med vår store ”local” spiller Alan Hudson, tok vi det på en måte med fatning. Imidlertid da de slo vårt storlag i Ligacupfinalen i 1972 gikk de for langt. Jeg hadde neppe tatt noen av de spillerne på det Stokelaget i handa; – og det selv ikke etter snart 40 år.

Det får være grenser, rett og slett!

Du kan lese mer om da undertegnede møtte Alan Hudson i Stoke sommeren 1974 i min artikkel ”Alan Hudson – a real threat” på min hjemmeside.

16/2-2003 møtte vi Stoke i FA-cupen på Britannia i Stoke. Den gangen gikk vi videre etter å ha vunnet 2-0. Scoringene våre var ved Jimmy Floyd Hasselbaink og Jesper Grønkjær. — Tenk vi husker Grønkjær godt enda; – og vi minnes ham enda – med ekte blå glede. Jesper hadde stor fart der på vingen, og han scoret mange viktige mål for oss. Særlig husker vi hans scoring i det samme året (2003) i siste kamp for sesongen mot Liverpool som førte til at vi vant 2-1, og kvalifiserte oss til å delta i CL for første gang. Det ble nok redningen for klubben økonomisk den gangen, og for oss alle er den godeste Jesper derfor en blå redningsmann. Imidlertid husker jeg godt fra en kamp hvor Jesper spilte på Stamford Bridge, hvor en blå rett ved siden av meg, reiste seg opp, og skrek: ”millioner i pund i uka skal du ha, men å ta en fucking corner det greier du ikke”.

I denne FA-cupkampen mot Stoke i 2003, kom det etter hvert i kampen inn en spiller på laget vårt, som vi faktisk vil møte igjen på søndag, nå spillende på Stoke; – nemlig Robert Huth. Huth ble en meget populær spiller mens han spilte for oss, og han vil nok få en varm velkomst på Stamford Bridge søndag. Enda hører vi ”huthhhhhhhhhhhh” når noen sender av gårde et langskudd for oss.

Robert – for orden skyld, vi ønsker ikke slike langskudd fra deg, nå når du spiller for Stoke.

Vi må liksom ”reise kjerringa” mot Stoke på søndag, selv om jeg aldri har vunnet noe på og ”reise ei kjerring”. Tvert imot har det stort sett ført til elendighet. Mon tro hvor det uttrykket kommer fra? To tap på rad har vi nå, og det er sjelden kost for et topplag som oss. Ønsker du å forberede deg ekstra godt mentalt til søndag, kan du gjerne lese min stemningsrapport ” A Comeback Victory” fra puben Belfry mot nettopp Stoke i ligaen 17/1-2009. Nå er vi i ferd med å få akkurat like godt stemning på vår nye plass Sidesporet pub på Oslo S, og ta deg gjerne en tur dit søndag.

I mitt gamle kjøleskap denne fredagen står det igjen en øl fra Marston’ s bryggeri i Burton On Trent. Denne gangen har jeg fått tak i en Marston’s Pedigree. — Himmel, – dette er litt av en bitter – en best bitter som engelskmennene sier om den. Pedigree er en meget kraftig humlet ale som passer best i en mer bluesaktig stemningsstund. ”This is a man’s world” hører jeg James Brown synge fra CD-spilleren, når jeg tenker på denne best bitteren; – en bitter som er så bitter, at den er ypperlig å drikke når alt har gått galt på arbeid, ”my baby has left me”, og du føler en tom nedstemthet. Pedigree’n gir deg selv i en slik stund, en ramsterk livsglede, en fysisk styrke, og en fysisk handlekraft noe i overkant av hva du tror du har.

Du blir ordentlig voksen av å drikke Pedigree.

Ja, du står der midt i stua på en fredag som en faens til kar, med en jævelsk tro på deg selv, på tross av alle dine feil og alle dine mangler; – mens James Brown synger jammerlig og litt for høyt i bakgrunnen. Du drikker mer av det elegante tulipanformede pintglasset med den mørke bitre Pedigree’n; – det renner inn i din munn, glir sakte bakover i munnen din, og plutselig kjenner du den sterke bitterheten langt der bak i ganen. Villdyret i deg våkner straks, det er som dette livgivende, sterke, bitre ølet ryster av deg din egen nedstemthet, og forteller deg: – du er sterk, du er unik, du er enestående. Du får lyst til å rive av deg skjorta, og vise frem det kraftige brystet ditt og hele ditt ”hårete” deg, som et bevis på din egen mandighet; – en mandighet du er stolt av.

Fuck off!

Du er nå akkurat slik som alle kvinner ønsker en mann, men som de aldri vil innrømme.

Bitterheten i Pedigree’n er så voldsom at du for et kort øyeblikk gir totalt faen, og mer roper enn synger sammen med James Brown – gang etter gang: ”This is a man’s world”; – og du bare lever, lever i det eneste som du virkelig eier her på jorda: ”nuet”. Du er der og da – uansett fortid og uansett fremtid – 100 % til stede i ditt eget liv.

Pedigree’n synker langsomt videre nedover halsen på deg, mens James Brown fortsetter ”but it would be nothing without a Pedigree”.

Ha en strålende flott helg, ta ikke noen i hånda før kampen mot Stoke, og drikk gjerne en Marston’s Pedigree; – men for all del: “don’t fuck with that beer”.

Eirik

PS! Hvis du ikke har selve livets soul ”It is a man’s world” fremført av kongen James Brown på CD, så finner du her en video av ham mens han fremfører sin legendariske låt.