Ossie's corner

Psst…… – har du noen minutter? — Du skjønner jeg forstår ikke helt hva som skjer med meg for tiden.

Vi ligger bare et poeng bak United, men kampene mot City og Inter samt vårt resterende tøffe kampprogram, gjør at jeg har ikke helt tro på at vi skal vinne PL i år. Den kjente danske filosofen Søren Kierkegaard sa en gang: ”Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs”. Jeg prøver hele tiden på det motsatte. Jeg forstår at vi ikke vinner kampene mot United, Liverpool og Tottenham nå i vår, og jeg prøver derfor å leve slik som under hjemmetapene mot City og Inter.

Faen også.

Får du dette til slik som den kloke gamle mannen i Danmark sa det en gang på 1800-tallet? — Det er jo åpenbart. Prøver jeg å forstå livet baklengs, ser jeg jo at vi har tatt 68 poeng så langt, vi har scoret flere mål enn noen gang, og vi ligger bare et poeng bak United med sju kamper igjen å spille. Da må jeg jo leve som om at dette greier vi; – ja, dette blir spennende.

Du!! – rett deg opp i din blåe rygg. Vi skal greie dette.

Jeg måtte bare ta med dette bildet her i Ossie’s corner i denne uka. Bildet av flotte Peter Osgood (for øvrig ”Shot of the day” på Chelseas hjemmeside onsdag) hjelper oss nettopp med det; – å leve livet forlengs. La Peter Osgood sitt flotte stolte åsyn her, som er en konge verdig, være et symbol denne fredagen, på det at du og jeg sier: – vi skal vinne PL i år; – vi skal begynne med å slå Aston Villa hjemme på Stamford Bridge i morgen.

Vi lever forlengs! Kjenner du hvordan ditt blå hjerte pumper og slår. Kjenner du kanskje hvordan det slo i går eller hvordan det slår i morgen? Neppe! Fortiden har vi lagt bak oss, og ved forstå den, lever og ånder vi bare for kampen i morgen, hvor vi er favoritter (nettopp pga av fortiden). Kampen i morgen blir på grunn av at det er så jevnt i toppen, en slags super cupfinale. Besøkende Aston Villa er et riktig gammelt storlag. De ønsker å kapre den populære 4. plassen i år som gir dem plass i CL neste år.

Vi har spilt mange storkamper mot Aston Villa gjennom årene. I 1985 på denne tiden av året (16/4-1985) slo vi dem 3-1 hjemme. Vår lille sliter den gangen på midtbanen – Mickey Thomas – scoret et av målene for oss. Mickey var bare kort tid hos oss, men hans voldsomme arbeidsinnsats og intensitet ble som en slags sentral ”motor” i laget vårt i kampene den gangen. Som den fotballens vandringsmann Mickey Thomas alltid var, spilte han aktivt i hele 13 klubber i sin karriere. Han la ikke opp før han var 41 år gammel. Imidlertid var han en luring utenfor banen, og i 1993 ble han satt i fengsel i 18 måneder pga av ”hvitvasking” av svarte penger. I dag lever han av å være fotballekspert for media (slik som øvrige mer elle mindre halvkriminelle tidligere fotballspillere), og tar oppdrag som ”After Dinner Speaker”.

På det tapende laget til Aston Villa denne aprildagen i 1985, befant det seg en fantastisk back – Tony Dorigo. I 1988 kjøpte vi ham for hele £425.000 fra Aston Villa, og han ble en flott spiller for oss gjennom flere år. Særlig hans hurtighet brukt i det offensive spillet, var avgjørende for mange av våre seire i kampene på slutten av 80-tallet og i begynnelsen av 90-tallet. På mange måter lignet Dorigo mye på Zhirkov både i utseende og i spillestil. Tony Dorigo var svært populær i sin tid på Stamford Bridge, og han ble årets spiller hos oss det året han kom til klubben (1988).

Onsdag besøkte mange Chelseafans på sin veg mot Portsmouth en kirkegård hvor en av de ivrigste stifterne av Chelsea ligger begravet. Frederic Parker var den som i 1905 overtalte eieren av Stamford Bridge Gus Mears til å stifte fotballklubben Chelsea. Parker var også den som fant på at vår fotballklubb skulle hete Chelsea. Han ble den første direktøren i klubben vår, og han er kanskje aller mest kjent for at han greide å få den nystiftede klubben vår inn i Football League rett etter stiftelsen, uten at vi hadde en eneste spiller på laget enda. Frederic Parker sa til Gus Mears før stiftelsen av klubben: ”jeg har en drøm om en toppklubb i verden”, og han startet det møysommelige arbeidet med å greie dette. Nå over 100 år etterpå viste det seg at han fikk rett. Parker døde i 1951, og han fikk derfor aldri oppleve dette selv. Som vår selvutnevnte ”godfather”, er han – en av kun to – som har inskripsjon om Chelsea på sin gravstøtte.

Hadde Frederic Parker levd i dag, og uttalt ”jeg har en drøm om en toppklubb i verden”, ville selvfølgelig Dagbladet umiddelbart ha skrevet om denne fargeløse raringen tidligere tatt for skattesnyteri rundt utleie av en båt, og lurt på hvorfor han skulle ha noen spesiell grunn til å ha en drøm i det hele tatt. VG ville vel ha skrevet om at denne Frederic Parker som stadig utbasunerer sine drømmer både om det ene og det andre, i sin ungdom hadde tatt to Stratos (de blå litt store sjokoladeplatene, du vet – hvor papiret stadig blir litt krøllet) fra en Rema1000-butikk i sitt nabolag. Et lengre intervju med den sjokkerte eieren av Rema1000-butikken hadde vært vedlagt.

Ja, og slik hadde nå dagene gått da. Hvil i fred Frederic Parker, og takk for at du fikk finansiert din drøm, og at du fikk oss med i Football League i 1905. Vi er i dag svært mange som får oppleve din blå drøm.

Den andre som har inskripsjon om Chelsea på sin gravstøtte er vår første eier Gus Mears. Hans grav ligger i den stille og stolte kirkegården Brompton Cemetery rett ved siden av Stamford Bridge. Du har sikkert gått gjennom denne koselige kirkegården på din veg fra Earl’s Court til kamp på Stamford Bridge. Ønsker du å se graven til Gus Mears, får du et kart over kirkegården med gravstedet hans avmerket, ved henvendelse i Megastore.

Aston Villa – det er på tide denne fredagen, å rette oppmerksomheten mot morgendagens kamp. Jeg gleder meg helt vilt. Blir dette vanskelig, sier du? — Ja, enig. De vil nok spille som Inter: kompakt og godt defensivt organisert, med stor vekt på kontringer i sitt angrepsspill. Ikke akkurat det vi ønsker nå, hvor vi plages med kreativiteten i vårt angrepsspill. Vi greier imidlertid å slå dem fordi vi er godt forberedt på dette spillet nå. Guttene kjenner Aston Villa godt. Laget er ikke mye forandret i de siste sesongene.

Hjemme i kveld venter en duggfrisk Caledonian 80 på meg i det gamle slitte grågule kjøleskapet ute i boden. Kjøleskapet funker bare halvveis (litt slik som meg akkurat nå), og gir en ypperlig og ideell temperatur til en slik ale. Caledonien 80 er en skotsk best bitter; – nærmere bestemt er den fra Edinburgh. Den gamle ølkongen og ølkjenneren Michael Jackson sa følgende om Caledonien 80: ”Rødbrun i fargen slik som høstløvet. Robust maltfruktig aroma, forfriskende i smak, lett gulaktig skummende ved skjenking, og veldig lett å drikke”. Ahhhh……., ble du også tørst? Ikke lett å få tak i Caledonien 80 her i Norge, men du kan få kjøpt den på puben Beer Palace på Aker Brygge i Oslo og på den lille intime engelskpregede puben Republic på Lillestrøm.

Vi ønsker deg ei flott helg og ei riktig god påske!

Eirik

PS! Grunnen til at jeg brukte vi i min siste hilsen i denne Fredagspraten, er at det liksom gir inntrykk av profesjonalitet (et kjempeteam av skribenter). Det er jo imidlertid bare meg som er her inne på bloggen.

PS! At det går an å si noe så dumt i en PS. Nå vet jo alle at det er bare meg her inne.

PS! Faen også!

PS! Alt jeg ønsker meg er å kunne holde kjeft med tilbakevirkende kraft.

PS! Tusen takk for at du kom på besøk her forresten. Det er alltid veldig hyggelig når du kommer.

PS! Ha ei strålende blå påske (blå himmel, blå seier og blå swix).

Hva syns du om italienske fotballspillere som legger seg ned ved den minste berøring, og ser mer død enn levende ut i godt over 5 minutter? — Ikke du, heller? — Nei, det må være måte på.

Kampen mot Inter ble ødelagt av at ”nervene” for våre blå spillere lå langt utapå drakta, av en defensiv og negativ taktikk fra Inter, og ikke minst av det jævlige italienske skuespilleriet for å trekke ut tiden.

Ja, jeg sier deg, – det var ikke morsomt tirsdag kveld på Stamford Bridge. I tillegg hadde jeg og mange andre norske ”diehard” fans, fått plass alt for høyt oppe på East Stand. Vi satt der sammen med dress- og kjolekledde mennesker som ikke var fotballinteressert i det hele tatt. Jeg var så uheldig å komme bort i en av dem foran meg med kneet, under et av mine svært nødvendige sterke verbale utbrudd, og jeg ble straks møtt med en misbilligende ytring fra denne nydelige dress- og frakkeledde personen. Min berøring hadde nemlig forstyrret den lettere velbespiste og vinbeskjenkede fyren i å følge med på aksjekursene på sin mobiltelefon. At det er mulig å være på en slik storkamp -, at det er lov å være på en slik storkamp -; – at det er mulig at en slik fyr skal ha fått plass der på tribunen til fortrengsel for en annen av oss blå. Fyren var jo noe av det nærmeste jeg har sett en levende person være bortimot død, og det på en festkveld for selve livet og lidenskapen.

Chelsea, – jeg sier dere: det selskapet der hadde det ikke vært mulig å vekke opp fra de døde; – ikke en gang med storspill og festfotball. Det var noe dødt i øynene på alle de penkledde halvfulle menneskene som bare fortalte oss, at interessen for fortid og framtid, helt hadde tatt fra dem evnen til; – det å være tilstede for noe, eller det å være tilstede for noen. Livet lå enten bare foran dem eller bare bak dem.

Som du skjønner; – jeg er i harnisk enda.

Jeg skal innrømme det: – det er fredag, og jeg har til nå nesten ikke sagt et ord siden den triste forestillingen tirsdag kveld. Jeg føler meg akkurat som en av romanfigurene i Oscar Wilde’s ”Bilde av Dorian Gray” som aldri sa et ord i noen selskapene han deltok i, fordi det som var verdt å si, det hadde han sagt før han hadde fylt 25 år.

Blackburn, folkens – det er fredag og vi må begynne å se fremover. Seier i PL er nå vårt store mål. Søndag drar vi til Blackburn, og det blir neppe en enkel kamp der oppe. Fra oppstarten av PL var Blackburn alltid et vanskelig lag for oss å slå. De hadde et storlag med jevnt over gode resultater helt til imot slutten av 90-åra. Vendepunktet – vår første seier over dem i PL, og som ble et slags markering på at vi skiftet plass med dem i toppen, kom 21/9-98 hvor vi slo dem 4-3 på Ewood Park. I den kampen scoret Tore Andre Flo to mål, Zola scoret et mål, og Leboeuf scoret et mål. Siden har vi aldri sett noe særlig til dem i nærheten av oss på tabellen, og vi har hatt et godt tak på dem i kampene mot dem i de senere åra.

På søndag skal vi slå dem! På søndag skal de få oppleve et revansjesugent Chelsea som skal vise hvem som skal vinne PL i år. Alle våre spillere, alle i vårt støtteapparat, og alle like til våre materialforvaltere – drar til Blackburn for å vise at kampen mot Inter var en engangsforeteelse. Nå skal vi vinne ligaen, og vi kan konsentrere oss fullt og fast bare om det. Vi begynner vårt besluttsomme og systematiske arbeid for å vinne PL med å slå Blackburn borte på søndag med 3-0. Litt lite, kanskje – etter tirsdagens ydmykelse? Hva med 5-0, da?

Dere – jeg begynner å komme i form igjen. Hjemme i kjøleskapet venter en deilig Bombardier på meg; – en engelsk best bitter kalt ”The drink of England”.

Come on you Chelsea!

Ha ei nydelig helg; – totalt fri for italiensk opera hvor folk dør hele tiden ved det minste puff, gi faen i å ta på deg fin dress eller fin kjole når du skal på fotballkamp; – og rop ut din støtte for våre blå med den røst du har, i en heidundrende super kamp med en flott blå seier på søndag.

Eirik