Hver kveld i denne uka har jeg sett på TV på mitt opptak av seiersfesten fra søndag. – Ja, det er sant! – Jammen, — 8-0 da, — husk på at vi vant 8-0, – det var hjemme hos oss selv på Stamford Bridge; – og vi vant også Premier League gjennom denne seieren.
Champions! Champions! Champions!
Vi vant ligaen og vi vant kampen mot Wigan, på en utrolig festlig måte, med festfotball, med masse scoringer, og med et fantastisk blått flott hjemmepublikum. ”Paradiset er i ditt eget hjerte”, sa Thor Heyerdahl en gang – men hvem faen finner på å lete der. Vi fant paradiset til slutt, du godeste Thor; – det var riktig plass slik som du sa, men det var blått, og rent åndelig befant det seg søndag 9/5-2010 på Stamford Bridge i London.
Bare Bertil Valderhaug i Aftenposten oppdaget ikke paradiset i sitt hjerte på søndag. Kun om rublene skutt inn i klubben vår, og om vår seier i PL var nok til å redde Ancelotti i managerstolen, var temaer han fant på å skrive om; – dagen etter en slik fest. Festfotball kan vekke til og med de ”døde levende” blant oss; – bortsett fra de ”profesjonelle”.
”I, I will be king” synger David Bowie i sin sang ”Heroes” så klart og flott. I dag fredag synger jeg med David Bowie her; – så høyt, så høyt, – jeg bare greier, – bare orker; – sittende her i min blåe skrivestue, med en skummende kalde pint ved min side. På søndag hadde Sidesporet pub i Oslo vært så blått festkledd, så blått til lyst; – som jeg neppe hadde trodd, jeg skulle få oppleve. En sammenhengende, heiende, gledesgråtende, omfavnende blå gjeng, ”bemøblet” stunden der i puben.
Takk til deg som var der på søndag! Du var med og gjorde dagen så delig blå også for meg.
Wembley, sier du? – Ja, det hadde jeg nesten glemt. Vi skal til Wembley i morgen. Vi kan ta ”The Double” i år. — Om jeg skal være tilstede på Wembley? – Ja, det skal jeg. — Jeg har billett. — Akkurat 40 år etter at jeg så den fantastiske cupfinalen mot Leeds i 1970 på TV fra Wembley, skal jeg i år faktisk få være tilstede der under en FA-cupfinale; – hvor vi spiller.
Jeg gleder meg noe så vanvittig!
Vi skal møte Portsmouth med vår gamle venn Avram Grant som manager. Jeg tenker på kampen i morgen, og jeg nynner naturlig videre på sangen ”Heroes” fra David Bowie: ”we can beat them, forever and ever”. Strofen lyder så riktig; – første fredag etter at vi har vunnet ligaen, og jeg skal reise på FA-cupfinale på Wembley.
I mitt minne svever bilder av scoringer fra våre tidligere triumfer på Wembley. Jeg bare lukker øynene, og så ser jeg dem i detalj for meg: – Peter Osgood sin scoring i 1970, Roberto Di Matteo sine scoringer i 1997 og 2000, og Didier Drogba sine scoringer i 2007 og 2009. David Bowie – musikkens egen kameleon – binder sammen bildene av spillerne og scoringene på disse festdagene for meg, når han fortsetter å synge: ”we can be heroes just for one day”. Scoringene og triumfene blir på den måten som en del av meg, fortiden blir nå – i stedet for da, og fortiden blir en naturlig del av meg, som gir mening når David Bowie synger videre ”we can be us just for one day”.
Portsmouth på Wembley blir ikke like enkelt som Wigan hjemme. – Ikke sikker på det, sier du – og minner meg på, at jeg sist søndag på stillingen 4-0, enda ikke var helt sikker på ligagull. – Nei, jeg tror at Portsmouth blir vanskeligere på grunn av Avram Grant. Avram Grant kjenner våre gutter svært godt, og han har nok en ide om hvordan Portsmouth skal slå oss. Dessuten; – kampen spilles på selveste Wembley; – noe som gjør alle på banen ydmyke, og preget av stunden; – og som gir oss en utrolig spenning, uansett favoritter og ikkefavoritter i kampen. Det er nok å nevne seieren til Sunderland mot Leeds i 1973, og seieren til Southampton mot United i 1976.
Men vi slår Portsmouth i morgen, og vi tar ”The Double”. Du gjør best i å forberede deg på mer fest. Du greier det.
På en slik fredag som i dag, med ligagullet nærmest enda ”i munnen”, og rett før FA-cupfinalen som kan gi oss ”The Double” i år, så minnes jeg også Matthew Harding godt. Matthew var en svært rik forretningsmann. I 1994 gikk han inn i Chelsea med masse penger. Spesielt var det; – at han hadde vært Chelseafan hele sitt liv, og dermed ble vi fans på en måte representert i styre i Chelsea, gjennom Matthew. Matthew hadde fast stamplass på Imperial Arms i Kings Road før hjemmekampene våre. Rett som det var mellom sine faste pints med Guinness, spanderte han også gjerne en pint på alle øvrige som var der på puben sammen med ham. 21/5-1995 var det et viktig styremøte i Chelsea. Det var blitt kjent at Ruud Gullit var ledig på spillermarkedet. Denne kvelden bestemte de seg for å signere en avtale med Gullit, og dette ble begynnelsen på den storhetstiden som vi er inne i nå. Avtalen med Ruud Gullit hadde ikke vært mulig uten pengene til Matthew Harding.
Matthew Harding ble drept i en helikopterulykke 22/10-1996 på veg hjem etter en bortekamp mot Bolton. Det kjente gamle ærerike Londonbryggeriet Youngs lagde en flott øl til minne om Matthew i 1997; – i det samme året som vi vant cupfinalen for andre gang. Matthew Harding Celebration Ale er en fruktig frisk og sprudlende ale i nær slekt med alle de andre ale’ne til Youngs. Fra før har vi omtalt Youngs Special London Ale her i Ossie’s corner. I dag spretter jeg den eneste gjenværende flasken jeg har av dette deilige ølet til minne om Matthew. Jeg har gjemt lenge på denne, men det føles riktig å nyte denne i dag; – en fredag i den festuka vi enda er i, etter ligaseieren vår; – og rett før jeg skal dra på min første finale på Wembley med Chelsea, 40 år etter at jeg ble Chelseafan.
Håper du får en flott helg; – lykke til i cupfinalen i morgen; – kos deg enda med minnene fra forrige søndag; – og husk på før kampen i morgen: ”we can beat them, for ever and ever”.
“Que sera sera, what ever wil be will be, we’re going to Wembley, que sera sera”.
Eirik
PS! Her kan du se og høre David Bowie synge sin legendariske ”Heroes”.
PS! Som en oppvarming til i morgen, kos deg gjerne med mitt kåseri fra fjorårets FA-cupseier: ”The Shed Belfry”.
