Ossie's corner

Faen, hva var det?

Det der; – på onsdag kveld?

Var det et tap, sier du – mot Newcastle? – Det var det, ja – det er jammen lenge siden vi har tapt en kamp. – Jammen, det var jo i Ligacupen vi tapte. – Hvem bryr seg om den?

Du, sier du – jo, jeg er litt enig med deg; – jeg likte det ikke jeg heller. Den følelsen er det lenge siden vi har kjent på nå: – et tap! La det bli lenge til neste gang også.

Du, – det er noe jeg må fortelle deg. Jeg var til stede på Stamford Bridge mot Blackpool sist søndag. Det var skikkelig moro. Jeg satt på The Shed End Upper, og alle våre fire mål ble scoret i 1 omgang, mens våre blå spilte mot der jeg satt. Det var flotte mål, skal jeg si deg; – håret reiste seg på mitt hode.

Jeg er så glad, så glad; – enda i dag nesten en uke etterpå.

Det ene angrepet vårt etter det andre rullet mot Blackpool sitt mål – helt fra avspark. Vi scoret nesten med en gang kampen hadde startet. Du skulle ha sett Drogba ved en anledning dra seg ned mot dødlinja like til høyre for målet til Blackpool. Med venstre fot skjermet han ballen med en Blackpoolspiller i ryggen. Så slår han en pasning med høyre fot; – en høyre fot brukt fra bak og rundt sin venstre fot, og han slår pasningen 180 grader bakover presist rett foran Malouda.

Kunst, hva?

Ikke det? – Som en TV-kommentator sa om fotball som kunst: ”Hvis gud hadde ment at fotball skulle være kunst, hadde han ikke skapt Carlton Palmer”. Unødvendig å si her vel at Carlton Palmer kunne være nokså klønete med ballen. Denne TV-kommentatoren hadde enda ikke sett Drogba utføre magi innenfor 16m’n til Blackpool søndag 19/9-2010.

Malouda, Kalou, Drogba og Cole var i front i angrep for vårt lag – i bølge etter bølge – mot Blackpoolmålet helt i fra avspark. Artisten Katie Melua synger i sin vakre låt “The Flood” slik Blackpoolspillerne sikkert følte det under kampen mot oss søndag: ” Blame, no one is to blame, As natural as the rain that falls, Here comes the flood again”.

I morgen får vi virkelig prøvd oss. I tidligkamp (13:45) skal vi spille borte mot Manchester City på The City of Manchester Stadium. Det blir nok adskillig tøffere motstand i morgen enn vi har hatt til nå i PL. Vil vi greie slike kamper også? – Spenningen er svært stor foran morgendagens kamp.

Men det er fredag og jeg er full av forhåpninger. – Er du det også, ja – så fint. Vi gleder oss du og jeg – til å se våre blå spillere, som skaper bevegelse i system i hver kamp, et system for bevegelse som de sammen tilpasser ute på banen under kampen, uansett hvilken taktikk de møter fra motstander.

Stort, spør du meg. At det er mulig, sier jeg – alle spillerne gleder seg slik til hver kamp på grunn av dette, at de vil spille hver kamp; – alle sammen vil de det.

Sesongen 1954/1955 for 56 år siden vant vi ligagullet for første gang. I den samme måneden den gangen som vi er inne i nå denne sesongen, spilte vi mot nettopp Manchester City (11/9-1954). Det var skikkelig storkamp det året på Maine Road som var hjemmebanen til City den gangen, da vi kom på besøk. I den litt gråe septemberlørdagen i Manchester i 1954 hadde vi en slik fantastisk ving på vårt lag som Malouda er for oss i dag; – nemlig Eric ”Rabbit” Parsons. For øvrig på vårt lag i denne kampen hadde vi en flott midtstopper i Ron Greenwood som siden ble manager for West Ham og England. På Manchester City sitt lag hadde de en flott dypt liggende spiss Don Revie som siden ble manager for Leeds og England.

Kampen i 1954 endte 1-1.

Eric ”Rabbit” Parsons spilte en flott kamp for oss som vanlig. Kallenavnet ”Rabbit” hadde han fått på grunn av at han var så hurtig. Det gikk et gisp gjennom fansen vår når Eric fikk ballen. Han satte opp en fart mot dødlinja med en gang, og han driblet av den ene motspilleren etter den andre. Vel nede ved dødlinja la han inn uttallige innlegg foran mål som vår kaptein den gangen, Roy Bentley, ofte scoret på.

Eric Parsons hadde en vanskelig start hos oss da han kom til klubben i 1950. Vår manager Billy Birrell hadde ingen tillit til ham. Han var mye plaget av skader også, og fansen pep på ham de gangene han slapp til på 1.laget. Det var først når Ted Drake overtok som manager for oss i 1952 at han fikk tillit. I sesongen 1954/1955 da vi vant ligagullet, spilte Eric ”Rabbit” Parsons hver eneste kamp og hvert eneste sekund i løpet av sesongen. I den avgjørende kampen for ligagullet 23/4-1955 slo vi Sheffield Wednesday 3-0. Eric scoret to av de måla. Da vi kunne løfte pokalen etter at kampen var ferdig, lød det taktfast fra fansen: ”We want Rabbit, We want Rabbit, We want Rabbit.

Eric Parsons hadde etter mange tøffe år uten tillit, gjort som Katie Melua synger i “The Flood”: ”Don’t trust your eyes, Its easy to believe them, Know in your heart, That you can leave your prison”.

Jeg synger, jeg også, – her jeg sitter. Jeg lengter etter helg, jeg lengter etter å synge, jeg lengter etter å danse, jeg lengter etter kampen vår mot City, og jeg lengter etter en øl.

Hjemme har jeg denne gangen en flaske ”Old Thumper” fra Ringwood Brewery i byen Ringwood i Hampshire (helt sør i England mellom Bournemouth og Southampton). Selv om jeg sitter her, som du ser; – både synger jeg og danser jeg “i ånden” med den skjønne Katie Melua: ”See the rock that you hold onto, Is it gonna save you, When the earth begins to crumble? Why do you feel you have to hold on? Imagine if you let go”.

”I imagine that I let go”, og smaker litt på mitt skummende flott ale – Old Thumper – med lukkede øyne, og “in my mind”. Jeg smaker en fruktig frisk ale med en kraftig bitterhet. Den lange lette ettersmaken forlenger nytelsen. Old Thumper er en lett pale ale. Ahhhhh……………………!

Hvor var jeg?

Jo, måtte du bare springe som Florent Malouda og Eric Parsons til puben i morgen, hvor du får en flott blå seier å feire sammen med dine blå venner. Vi tapte begge kampene mot City i fjor, så nå skal vi reise kjerringa i morgen.

Takk for besøket! – Det er alltid svært hyggelig når du kommer hit.

Skål; – Old Thumper – å ha ei riktig god helg!

Eirik

PS! Morsan, det var ikke deg jeg mente, når jeg sa at vi skulle reise kjerringa. – Ja, da – jeg vet at jeg ikke har noe hår på hode som kan reise seg.

PS! Har du lyst å se og høre Katie Melua fremføre sin utrolig vakre låt ”The Flood”, så kan du det her.

PS! Det siste fra Manchester: VG Nett skal ha fått kjøpt managerrollen til Manchester City for en kamp. I lørdagens kamp mot oss skal derfor ikke Mancini lede laget, men Arne Treholt.

PS! I følge VG Nett skal visstnok Ancelotti sitte med kopi av taktikken til City

PS! I serien om fans som utfører gode handlinger som et fast ritual før kampene for sitt lag, viser vi denne gangen en Manchester Cityfan som tar sin kone med på båttur før kamp:

Jeg må bare innrømme det, først som sist. Jeg er ikke stolt av det, men: – jeg har snakket med de døde, og jeg har snakket med engler.

Sjokkert?

Ikke det? – Søren!

Skal jeg fortelle hvem det er jeg har snakket med fra det hinsidige? – Jo, jeg snakket sist lørdag med West Ham spillerne etter kampen. De var jo mer eller mindre døde alle sammen etter å ha blitt rundspilt av oss. Så har jeg snakket med to engler oppe i den blå himmelen; – dvs. med Essien og Anelka. Innsatsen til de to mot hhv. West Ham og MSK Zilina var vel det nærmeste vi kan komme himmelen. Jeg formelig ropte opp til Essien: ”Essien – du er verdens beste fotballspiller. Hvordan er du blitt så flink med ballen igjen etter din langvarige skade?” Essien svarte med å synge fra Cat Stevens vakre melodi ”If I laugh”: ”If I laugh just a little bit, maybe I can recall the way, that I used to be”.

Jeg forstod Essien så godt. Godt humør er så viktig. Vi ser det på ham når han spiller nå, at det handler om glede, om spilleglede, om det å beherske, om det å skape, om det å være så heldig å være frisk og god nok til å delta i den vidunderlige leken som livet; – unnskyld fotballen – er.

Du, — men du, — du må ikke fortelle det til noen; – du må ikke fortelle til noen at jeg har snakket med de ”døde” West Ham spillerne etter kampen lørdag, og at jeg har snakket med englene Essien og Anelka. Du skjønner farsan truer med å gjøre meg arveløs fordi jeg snakker med de døde og englene.

Det er forresten nå også nedsatt en kommisjon av mediaeliten som skal få bukt med dette snakkeriet med de døde. De døde oppfattes å være en trussel mot deres daglige makt utøvd i media. Kanskje jeg blir arrestert i morgen?………

Hysj; – vær litt stille! Plutselig kan de få opp vår prat ved å søke på Google. Kanskje de søker på prinsesse, og så får de opp oss her? Men jeg har ikke sagt noe om en prinsesse? – Har du?

Du skjønner kommisjonen, som har fått navnet: ”For forhindring av moralsk fordervet prat, og til støtte for at norsk forsvarsspill skal kunne plasseres lenger tilbake enn 16m’n, ja helt inn sammen med keeperen”, skal bestå av Trygve Hegnar, Bertil Valderhaug, Ingebrigt Steen Jensen og Aslak Myra Sira….?? Nei, han heter visst Myra Sirak Aslak. Faen, om jeg vet hva han heter, men det er noe på Myrak tror jeg. Kan det være Myrsi Kalsan Cirka?

Dette kan bli farlig!

Jeg gjør som Cat Stevens og synger: ”If I laugh just a little bit”. Da ser de meg neppe. Det er ikke fliring jeg forbinder med de kara i den kommisjonen der.

Jeg er i supert blått humør i dag skal jeg si deg. For noen kamper vi spiller for tiden, for et pasningsspill; – og for noen flotte unge spillere vi har, som nå slipper til på 1.laget. Er det mulig å bli så god som vi er nå? Er vi nå så gode at det nesten ikke går an.

Tidlig å si, hva?

Blackpool på søndag

I helga kommer Blackpool på besøk til Stamford Bridge. Blackpool har startet som et friskt pust i PL, og her vil vi få brynt oss på en gjeng med stor entusiasme. Blackpool har ikke vært på toppnivå siden i begynnelsen av 60-årene. En spesiell kamp hjemme mot dem spilte vi i vår første sesong i ligaen – 6/1-1906. Vi vant hele 4-0 i den kampen. Anført av vår nyinnkjøpte stjernespiller i mål, vår keeper Willie ”Fatty” Foulke, og vår spillende manager John Tait Robertsen, feide vi kara fra Blackpool av banen. John Tait Robertsen scoret også et av måla. Willie ”Fatty” Foulke kjøpte vi våren 1905 fra Sheffield United for rekordsummen £50. Mellomnavnet ”Fatty” hadde han ikke fått helt tilfeldig. Han var nemlig hele 1 m og 95 cm høy og 148 kg tung. Han var ikke en keeper man brynte seg unødvendig på, skal jeg si deg.

I denne kampen mot Blackpool i januar 1906,fikk Blackpool to straffer. Blackpool sin spiller Jimmy Connor tok begge straffene, og Willie ”Fatty” Foulke reddet begge to. Etter kampen sprang Blackpool sin manager Tom Barcroft bort til sin spiller Jimmy Connor, og spurte: ”Du skjøt midt på ham begge gangene?”. Connor svarte: ”Jeg måtte det. Det var ikke noe plass på sidene av ham.”

Willie ”Fatty” Foulke elsket å opptre. Han passet alltid på at han løp ut på banen før hver kamp sammen med vår absolutt minste spiller Martin Moran. Moran var bare 1 m og noen og femti cm høy. Det var litt av et syn å se de to komme løpende sammen ut på banen. Publikum møtte alltid tidlig opp på kampene våre for å få dette med seg.

104 år etterpå, nå på søndag, er vi skyhøye favoritter mot Blackpool. Men intet tre vokser inn i himmelen (selv om vi kan snakke til dem der oppe. — Hvordan har de egentlig klatret opp dit?) Vi vil alltid måtte være på topp skal vi vinne kampene selv mot de antatt svakeste lagene i Pl.

En skotsk ale og en prat med Ossie

I mitt gamle kjøleskap står det denne gangen en skotsk ale og venter på meg. Dette er en best bitter fra Belhaven: ”St. Andrews Ale”. En delig bitter er dette med en god og lang ettersmak.

Det er fredag og det passer så godt å synge ”If I laugh just a little bit”. Kanskje glemmer jeg da englene, og medias kamp for å ta denne unge flotte jenta; – vår prinsesse. Vår prinsesse er ung, og hun har en deilig ”flyktig” visjon; – så langt fra mediaelitens mektige daglige smålige spill for å holde på makta, som det bare er mulig.

Biskoper, humanetikere, professorer, skuespillere, artister, aviskonger – jeg gremmes hver dag over dere. Jeg sier som Winston Churchill: ” det verste med en selfmade mann er at han elsker sin skaper så altfor høyt”.

Jeg gleder meg til å komme hjem i dag etter arbeid, og jeg synger enda: ”If I laugh just a little bit”.

Kanskje; – kanskje,.. jeg kan snakke litt med Peter Osgood der oppe i himmelen en eller annen plass?

”Peter; – hvordan er det med deg?— Å – ja, så du gleder deg til kampen på søndag du også? — Kan du ikke se etter meg på kampen, for jeg er der, skjønner du. Jeg sitter ganske høyt opp på The Shed End Upper, og jeg har drakta på med navnet ditt bak på ryggen. — Du må tro vi er en fin gjeng, vi som sitter der. Vi synger mye Osgoodsangen også. Vi sitter slik at vi ser rett ned på straffemerket som du ligger begravet under.”

”God helg, Peter Osgood – så snakkes vi mer på søndag. — Tror du det blir bare 1-0 til oss? – Kanskje du har rett; – du har jo spilt mange vanskelige kamper for oss, hvor vi har vært store favoritter, du – og vet at det kan være veldig vanskelig.”

Himmel; – du jeg glemte at du er her på besøk.

Det er så trangt her inne i bloggen at jeg ser deg nesten ikke, skal jeg si deg. Nå må du for guds skyld holde kjeft om min prat med Ossie. Farsan gjør meg arveløs. Du må ha ei riktig god flott blå helg. Kos deg noe så utrolig. Husk at det er fredag; – hva med en kald Belhaven St. Andrews Ale? – Bare kos deg.

Eirik!

PS! Morsan; – gi deg. Består arven kun av en skjeiv elektrisk tannbørste uten batteri, to brunspraglete godt brukte skjorter, og den litt slitte lyserosa toalettveska di?

PS! Du behøver ikke å være stille. Jeg skal fossprate med de englene og de døde. Jeg er jo arveløs allerede.

PS! De to straffene Willie ”Fatty” Foulke reddet i en og samme kamp for oss i 1906, var i kampen mot Burton, og ikke mot Blackpool. Det passet så godt her i fredagspraten, skjønner du – å bruke Blackpool.

PS Er jeg tilgitt?

PS! Har du lyst å se og høre Cat Stevens fremføre den fantastisk vakre låten sin ”If I laugh”, kan du det her. Nyt melodien med et glass Belhaven St. Andrews Ale, og la fredagsroen synke inn.

PS! I serien for fans som gjør gode gjerninger for at det skal gå bra med klubben i neste kamp, er vi kommet frem til en Evertonfan med en ”nese” for det viktige: