Ossie's corner

I dag er det en fredag med stor F for oss som er blå. Vi har plutselig fått muligheten igjen til å vinne PL, og vi møter Manchester United i en slags seriefinale om dette på søndag.

Hør, er det ikke?

Jo da, det er Bob Dylan du hører og hans utrolig flotte låt ”Maggie’s Farm” fra 1965. Det er noe til musikk det; – på en slik fredag. Det er nydelig vår, det er nydelig vær, det er nydelig sol, det er nydelig musikk, og det skal bli nydelig med en slik toppkamp som den vi skal spille på søndag.

Nydelig!

Håper du også har funnet fredagsformen; – er det ikke flott med fri, helg, og toppkamp slik en deilig vårdag (nå begynner det snart å bli for nydelig, deilig og flott alt; – det er like før morsan blir forbanna, ser jeg – og da blir det vel noe drittarbeid som skal utføres straks)?

Så; – stille, stille – vær nå forbanna stille – ikke et ord om hvor deilig det er, ikke et ord om at noe er nydelig og flott. Morsan mener nemlig at slit og hardt arbeid er det eneste som teller i livet. ”For å kunne renne ned en bakke, må du gå opp bakken først” sier hun alltid. Jeg svarer da som regel: ”jammen, det var før skiheisen ble oppfunnet”, men da blir morsan rasende.

“Well, I try my best, To be just like I am, But everybody wants you, To be just like them” synger Bob Dylan.

Jeg tenker at dette passer også godt på vår kaptein John Terry. Mange piper på ham på bortebane, men han er seg selv uansett; – så stolt, stram, flott, sikker på seg selv; – er han et lysende eksempel på, at vi helt skal glemme det vestlandske indremisjon synet vi alle er oppvokst med; – og bare være stolt av oss selv.

Hører du det; – nå er det fredag. I uka som har vært, har noe gått bra og noe har gått galt; – og noen har kanskje pepet på deg også. Da skal du som John Terrry rette deg opp i ryggen, ha tro på deg selv, si at man kan ikke være alle sin ”cup of tea” her i verden, og synge denne svært kjente verselinjen fra Bob Dylan sin ”Maggie’s Farm”.

Jeg ser du smiler; – du også nå!

Vi har våre flotte blå stunder her i Ossie’s corner, hva? – nettopp slik Peter ”Ossie” Osgood hadde likt at vi skulle ha på fredager. Å spille en slik toppkamp som vi skal gjøre på søndag, det var noe av det morsomste Peter Osgood gjorde. Han ville ha elsket å spille på Old Trafford (hvor han scoret kanskje det fineste målet som noen gang er scoret, i den andre cupfinalen vi vant i 1970). Peter Osgood ville ha elsket å spille sammen med John Terry på søndag. De er begge noen av de stolteste blå som har spilt for Chelsea gjennom hele historien.

Hele 500 kamper har John Terry nå spilt for oss, som den terrieren han er; – og på søndag vil vi igjen få bruk for hans suverene positive blå innstilling, hans gode blå mentalitet, og hans flotte blå lederegenskaper. ”You can do it, John” – vi stoler på deg (jeg gjør her oppmerksom på at Wayne Bridge riktignok ikke gjør det, men” who cares”). På banen på søndag blir de tre sentrale lederne i den blå ”flokken” vår – Terry, Lampard og Drogba – sin innstilling og sin psyke, helt avgjørende for vår laginnsats. De tre er våre blå bjellesauer; – og uten de tre sin vinnerinnstilling, deres enorme lojalitet, og deres enorme tro på seg selv; – vil laget vårt fort kunne opptre middelmådig på den enorme arenaen langt borte fra vårt blå hjem som Old Trafford er.

Vi har hatt mange storkamper mot Manchester United gjennom historien, men ikke mange av kampene kan måle seg i viktighet som den vi skal spille på søndag. I fjor hadde vi en tilsvarende slik kamp, og som du husker så vant vi den. En nydelig sen sommerdag (24/8) i 1968 hadde vi også en toppmatch mot Manchester United. Dave Sexton hadde blitt manager for oss året før, og vi var helt i toppen i ligaen (på samme måte som United var det). Manchester United hadde nettopp vunnet Europacupen, og legenden Sir Matt Busby var manager for United.

Kampens desidert to største stjerner (også medberegnet statusen på livet utenfor banen) var vår Peter Osgood og United sin George Best. Det var imidlertid to andre stjernespillere på hvert av lagene som skulle prege kampen denne dagen. For oss var det midtbanespilleren John Hollins og for United var det midtbanespilleren selveste Sir Bobby Charlton. John Hollins var den som løp mest av alle nesten bestandig, mens Bobby Charlton var noe mer offensiv i sin midtbaneposisjon (lå nærmest like bak angrepsspillerne) enn John Hollins. Denne august dagen ble det imidlertid John Hollins sin dag. Han fikk totalt dominere kampen for oss, og vi vant 4-0. Tommy Baldwin som alltid nøt godt av at Peter Osgood ble mannsoppdekt med både en og to spillere i noen kamper, scoret to av målene våre. Vår ving Peter Houseman hadde flere flotte raid helt ned mot linja, og han fikk slått mange nydelige pasninger inn foran mål. Han overskygget totalt United sin langt mer kjente og legendariske ving Georg Best i denne kampen.

John Hollins var blå svette og blått blod i hver kamp. Ingen løp som ham. Frank Lampard minner mye om ham på den måten. John Hollins var egentlig den mest defensive av våre midtbanespillere. Den gangen dekket de imidlertid større rom enn de gjør i dag på banen, og John Hollins kom derfor ofte opp i angrep også; – på samme måte som Frank Lampard gjør det i dag. John Hollins spilte 592 kamper for oss, og han scoret 64 mål. Mange av hans mål var langskudd i en klasse helt for seg selv. John Hollins er så tett, kraftig, og ser så sprek ut den dag i dag snart 65 år gammel, at du skjønner godt hvilken fysisk kapasitet han en gang har hatt. I dag er han fast tilskuer på våre hjemmekamper, og han har en suite oppkalt etter seg på Stamford Bridge. Han deltar også nå og da med en spesiell omvisning på Stamford Bridge hvor han forteller om gamle dager (kanskje forteller han også om den gangen vi vant 4-0 i 1968, og han helt tok ”luven” av Sir Bobby Charlton).

Siden vi har storkamp på søndag, har jeg funnet en IPA til oss i dag. Det er en Trafalgar IPA fra bryggeriet Freeminer i Colchestershire i Vest-England. Jeg har valgt en IPA som har sitt navn etter ”storkampen” slaget ved Trafalgar i 1805. Admiral Nelson vant da overlegent et stort sjøslag for England (slik Chelsea gjør det på søndag) mot Napoleon sin armada. Jeg bare advarer deg; – dette er en IPA med en kraftig bitterhet. Det er brukt mye humle i dette ølet, og det er en humle som vokser lokalt like i nærheten av bryggeriet. Det sies at humledyrkerne spiller høyt blues jevnlig under dyrkingen av denne humlen (kanskje har de brukt Bob Dylan og hans ”Maggie’s Farm”).

Gleder du deg til kampen søndag?

Jeg vet ikke om jeg får sove rett og slett; – dette blir himlende spennende. I den situasjonen vi har vært i det siste, er dette en kamp hvor vi ikke har noe å tape men bare noe å vinne. Det er et godt utgangspunkt for oss i en slik toppkamp. Vi vet; – at er vi på topp, så er vi bedre enn dem. Dessverre hadde vi en noe lang ”downperiode” tidligere i sesongen. United maler jevnt, men har absolutt ikke det topp giret som vi kan bruke.

Finn frem drakten, ha den klar ved siden av deg hele helga, nyt våren, nyt sola, og drikk din Trafalgar IPA med andakt.

God helg!

Eirik

PS! 28.april viste BBC en ny film på TV om livet til Sir Bobby Charlton. Filmen fikk kjempegod kritikk, og vi får håpe den blir vist på norsk TV snart også.

PS! Det ble ikke i denne filmen vist noe fra kampen United tapte 4-0 for oss i 1968; – og hvor John Hollins i sitt spill, var Sir Bobby Charlton totalt overlegen.

PS! John Hollins; – du har ikke noe Sir foran ditt navn, men jeg tror du føler deg som en Sir hver gang du blir presentert (og går rundt banen) i pausene på våre hjemmekamper.

PS! Her kan du se John Hollins score et fantastisk mål med venstre fot mot Aris Salonika 30/9-1970 i Europacupen:

<!–
WriteFlash('’);
//–>

PS! Det meldes om at Dani Alves på Barcelona skal være nominert til ”Oscar”. Ingen skal noen gang ha greid å spille så godt ”en-nær-døden-opplevelse” som hver gang han ble taklet i CL-oppgjørene mot Real Madrid. Juryen skal ha vært særlig imponert over de scenene hvor han også ble bært på båre ut av banen.

PS! Manager Pep Guardiola på Barcelona skal også være nominert til Oscar for beste regi. I forbindelse med scenene hvor Alves ble taklet, var ingen kroppsdeler på alle de øvrige 9 utespillerne på Barcelona lenger borte fra dommeren enn 20 cm.

PS! Det er storkamp på søndag; – det er vår, alt er sol og blått til lyst, vi sitter med en tøff og topp IPA som heter Trafalgar (vi skal også slå Napoleon); – og vi spiller kanskje den største av dem alle – Bob Dylan – og en av hans mest kjente blues ”Maggie’s Farm”. ”Maggie’s Farm handler om det å nekte å være noe annet enn seg selv (uansett hva media og morsan måtte mene). Kos deg; – og legg også merke til deltagelsen fra Willi Nelson og Tom Petty på denne fremføringen:

<!–
WriteFlash('’);
//–>

“Oh, Torres, he shot the West Ham down – oh Torres, he shot the West Ham down……………”

Sangen svirrer enda i mitt hode etter at jeg fikk oppleve den magiske stemningen som var på Stamford Bridge på slutten av kampen mot West Ham forrige lørdag. Et tøft tordenvær med bortimot vannrett regn preget første del av kampen. Det la ikke en demper på oss fans. Vi blå buet så høyt vi greide det når Wayne Bridge fikk ballen, og … ”vi sang og vi lo så hele toget forstod, at vi var sangere på vei til Lundamo”.

Nei da, vi var ikke på toget sør for Trondheim (det ble for mye synging, unnskyld).

Nei, vi var på et fullsatt og forventningsfullt Stamford Bridge; – pyntet helt i blått, og med en nærmest fabelaktig fandenivoldsk stemning. West Ham fansen sang også, og buet det de greide når John Terry og Frank Lampard fikk ballen. Imidlertid; – dette var hjemme hos oss, dette var hjemme på vår bane, og vi sang så høyt at de knapt hørtes. De hadde ikke en sjanse rett og slett.

Så i andre omgang på en nærmest mørklagt og søkkvåt Stamford Bridge (på grunn av tordenværet) kom Torres inn i stedet for Drogba. Alle var vi gjennomvåte selv de som satt helt under tak, men alle klappet som gal; – både for Drogba som hadde spilt en flott kamp (banens beste), og for Torres som vi alle ønsket så inderlig vel skulle score sitt første mål. Denne litt beskjedne, gutteaktige spanjolen som hadde fått hele medieeliten på nakken, var den vi ønsket skulle score for enhver pris; – våre blå spillere og vi blå på tribunen (jeg nevner ikke West Ham fansen her, som stort sette ikke sang de lystigste sanger om oss; – du vet, det er ikke engang verdt å nevne teksten på sangene deres om Lampard, Terry og oss; – særlig siden morsan lett kan høre oss).

Torres kom inn på banen, og gjorde et fantastisk inntrykk på oss med en gang. Hans uselviske spillestil kombinert med sitt beskjedne uttrykk (av medieeliten gjerne benevnt som surt) gjorde at vi alle ba til gud: – Gud, hvis du virkelig har makt (selv over medieeliten), så la denne spanske sympatiske gutten score i dag.

Så får Torres plutselig ballen på gjennomspill fra Anelka (pussig; – Anelka må ha sleivet rett og slett), Torres tar den med seg i fart, fører den lynraskt litt mot høyre for målet til West Ham med en West Ham spiller på seg hele tiden, han stopper helt plutselig og snur seg helt rundt med ballen (West Ham spilleren som fulgte ham som en klegg, måtte da ringe veghjelpen), og skyter med venstre fot i mål; – i mål, – i mål skyter han, Torres.

Jeg glemmer aldri det synet; – i det spesielle mørket, i det pissregnet; – ser jeg alle spillerne våre løpe i rakettfart mot Torres, og hiver seg over ham i glede (Torres skal ha kommet helt uskadd fra episoden), og det eksploderer (høyere enn noen av de tidligere tordenknallene) på tribunene på Stamford Bridge. En blå glede i dette rare mørket (det føltes som vi alle blå på tribunene også lå over spillerne våre, som lå over Torres igjen – nærmest en omvendt pyramide av blå folk) gjorde at stemningen for meg nærmest ble magisk. Gud, du har faktisk mer makt enn medieeliten (ok, kanskje ikke så mye som Øyvind Alsaker i TV2 da).

”Oh, Torres he shot the West Ham down”, lyder det enda i mine ører.

Men, du – det er vel på tide å komme seg ”ned på bakken” igjen. Det er jo fredag (skjønt det er vel ikke den beste dagen å komme ned på bakken på, vel egentlig). Vi får ta Wayne Bridge pent i handa i dag, og takke ham for de mange fine år hos oss. Noe av vår sang til West Ham fansen på lørdag, var vel heller ikke så pene, og vi ønsker derfor alle West Ham fans lykke til i helga.

Tottenham og Tottenhamfansen, derimot – ”We hate Tottenham, We hate Tottenham, We hate Tottenham”.

Den der fucking Tottenham gjengen, sier jeg bare – du, skal vi forresten sette på litt musikk her i dag. Kom nå i form, du også – og glem nå alt om den gode retorikken (du kommer ikke i Nytt på Nytt i kveld heller (kanskje det ikke er Nytt på Nytt på TV lenger)), og du kan bare glemme å sette likhetstegn mellom god retorikk og god etikk. Hadde det bare vært så enkelt. Forresten så kjedelig det hadde vært; – gleden ligger jo i følelsene og ikke i retorikken. Jeg kjenner deg så godt at selv om du synger ”We hate Tottenham”, så ville du straks du ser en Tottenham fan (utenom kamp og utenom vår bane, selvfølgelig) ønske ham lykke til (med bena i kors), og straks komme i prat med ham om vår felles lidenskap fotballen.

Jeg setter på en låt av Pink til deg i dag. Denne multikunstneren som både er modell, sanger, musiker, danser og skuespiller; – hun kan det der med å synge på en fredag. Når hun synger om lengsel, kan vi to ta frem igjen det magiske øyeblikket fra forrige lørdag, da Torres scoret. Vi skjønner at han ikke behøver å få det til på samme måte mot Tottenham i morgen, men la oss drømme nå, la oss leve nå, la oss nå ha ”fredag”, og la oss nå nyte vår rabbelskhet, slik at fornuften nærmest kommer ”spaserende” av seg selv på mandag.

I dag har jeg en god øl til oss skal jeg si deg. Det er en Doombar fra Sharp’s Brewery i Cornwall. Denne alen er en bitter, og det er det fatølet som har den største økningen i salget i hele Sør-Vest England for tiden. Du finner den på mange puber i London. Selv om den er en bitter (noe svak, bare 4,0 %) har den ikke den saftaktige smaken som mange av typen bitter har. Dette er en svært velbalansert ale, med god frisk smak, og er alle tiders å drikke på en varm sommerdag. Doombar er døpt opp etter en svær sanddyne som ligger der elva Camel (i det nordlige ville kystlandskapet i Cornwall) renner ut i Atlanteren. Sjøfolk sier at de seiler forbi denne sanddynen i en nærmest andektig tilstand, og mener at dersom en seiler forbi denne sanddynen for hurtig og/eller med arroganse, vil det kunne medføre forlis.

Tottenham i morgen kveld. Her skal vi ikke ha noe forlis, takk.

Det blir et nytt spennende lokalderby, og Tottenham er vel for mange av oss vår argeste rival. Vårt “hat” mot Tottenham startet da vi tapte cupfinalen mot dem 20/5-1967 med 2-1. På den tiden var Tottenham og vi de mest populære klubbene i England. Det vi da ble så forbannet på Tottenham (Rottenham) for utover at vi tapte for dem i en cupfinale på Wembley, var at våre tidligere unge flotte spillere Jimmy Greaves og Terry Venables spilte på deres lag. Dette var våre unge Chelsea gutter (begge hadde spilt i Chelsea helt fra de var små gutter), og begge var med å slå oss i cupfinalen i 1967.

Fan, også – tenker jeg enda om den kampen.

Jimmy Greaves scoret 132 mål på 169 kamper for oss (og det var bare seniorkamper, han satte scoringsrekord på juniorlaget for oss). Tenk – 132 mål på 169 kamper. Ingen gjør ham det etter. Jimmy Greaves var en tettvokst ”plugg” med enorme avslutningsegenskaper. Innenfor 16 meteren scoret han nærmest garantert. Han hadde en målteft helt utenom det vanlige, og han scoret 13 hat tricks for oss.

Tenk deg at vi skulle tape en cupfinale nå mot Tottenham, hvor Drogba og Lampard spilte på Tottenham. Jævlig, hva – du forstår det nå, at vi ble forbanna da vi tapte i 1967?

I morgen er det vi som har hjemmebane, og i morgen skal vi igjen i vårt blåe fort synge ”We hate Tottenham”. Vi skal slå Tottenham i morgen og det skal bli en helt annen kamp enn den grusomme kampen El Clasico som vi så på onsdag (det var i grunnen rart at det ikke kom et par ambulanser hver gang Di Maria og Alves ble felt). Vi vinner 3-0 igjen!

Du, og du – som jeg gleder meg til helga!

Du og du – som jeg gleder meg til kampen i morgen.

God blå helg til deg; – og itj fårrå nålles!

Eirik!

PS! Her kan du se hvordan det går dersom en blander alvor inn i fotballen:

<!–
WriteFlash('’);
//–>

PS! Vi tar ikke riktig alt tilbake av det vi sang til West Ham fansen.

PS! Ikke faen; – vi tar ikke noe tilbake av det vi sang til West Ham fansen.

PS! Oh, Torres, he shot the West Ham down!

PS! Morsan har bestemt seg. Før kampen mot Tottenham i morgen skal hun gå inn på So Bar, stille seg opp på platået der forsangerne står, og si til alle i lokalet at de ikke får synge ”We hate Tottenham”.

PS! Morsan mener hun skal komme med i TV-programmet “Nytt på Nytt” for dette, men jeg tror heller hun kommer med i TV-programmet “Savnet”.

PS! Det må i tilfelle ha vært farsan som har meldt fra.

PS! Kos deg nå med din pint Doombar. Så skal jeg sette på Pink sin ”Please Don’t Leave Me” her for oss. Apropos at all retorikk ikke nødvendigvis er et uttrykk for god etikk; – legg merke til hvor glad både Pink og alle på konserten er når de synger tekstlinjen: ”Please don’t leave me”.

Yess, det er fredag, syng med, nyt stunden slik de gjør det på konserten her (selv om det hun synger om altså er trist), og kos deg med ølet:

<!–
WriteFlash('’);
//–>