Ossie's corner

Fantastisk hva? Hvordan det har snudd bare på en uke, mener jeg?

Først slår vi Newcastle 3-0 borte i ligaen, og så slår vi Valencia 3-0 hjemme i den avgjørende kampen i gruppespillet i CL. Altså to kamper på rad med null baklengs og 3 scoringer.

Vi er nå faktisk tilbake i PL-teten, og vi er vinner av gruppespillet i gruppen vår i CL.

Dette ble mer moro enn nesten noen av oss hadde håpet og trodd forrige fredag. Og nå er det toppoppgjør på mandag mot City.

Det endeløse smilet..

“My heart melted to the ground, found something true” (Fra “Bleeding Love” med Leona Lewis)

Jeg må bare smile i dag!

Også ble både City og United slått ut i gruppespillet i CL på onsdag.

Jeg smiler enda mer!

Media eliten må vel nærmest krympe seg etter disse resultatene. Stakkars Øyvind Alsaker i TV2 som må se at vi blå vinner i avgjørende kamper, at vår Andre Villas-Boas blir sittende som manager, og som måtte se sitt Liverpool tape bortekampen mot Fulham i ligaen på mandag (hvorfor spilte ikke Liverpool CL-kamp denne uka da? .. Åh, jo………).

Jeg smiler enda mer (heldigvis sitter ørene sånn midt på hode, ellers hadde jeg smilt helt rundt).

Jeg hadde faen meg glist til «de høye herrer» i media (midt i fleisen på dem), dersom de hadde vært her (det er de ikke; – selv om jeg noen ganger føler, at de helt uten å spørre meg, rett og slett har flyttet inn i stua mi).

Stakkars flotte Christopher i CSN som var i studio i Viasat på tirsdagen under vår kamp mot Valencia. De tre studiokommentatorene der var ikke mye positiv til oss blå (og heller ikke til Christopher, desverre).

Nei, la oss snakke om noe hyggelig, når du er her.

Jeg smiler enda (i dag kan jeg rett og slett ikke la være, og noen kan finne det dumt, at jeg går med et slikt smil; – men skal det være blått, så skal det faen meg være blått). Også nå ny kamp mot City på mandag. Det skal bli kamp det; – du og du som jeg gleder meg. La oss åpne en topp ale, en Füllers Porter i kveld; – fredag som det er, og alt mulig. Det gjør jo ikke noe at kampen først kommer på mandag, når vi har de resultatene vi har for tiden.

Chelsea-Manchester City 6-0.

«Closed off from love, I didn’t need the pain» (Fra «Bleeding Love» med Leona Lewis)

Aalborg 27/10-2007 kl. 15:50. Jeg haster bortover hovedgata i den høstfargede og lørdagsfest-pregede danske byen Aalborg. Jeg må finne en pub kjapt slik at jeg rekker kampen vår. Vi skal møte Manchester City hjemme i dag. Det var synd at Mourinho fikk sparken i forrige måned. Vår nye manager Avram Grant er et litt ubeskrevet blad, og det hadde begynt dårlig med tap borte for Manchester United. Nå må det bare begynne å snu. Manchester City under ledelse av Sven-Gøran Eriksson kommer i dag til Stamford Bridge, og de var blitt meget gode under den taktiske dyktige og lure svensken. Dette blir ikke enkelt.

Åh, jeg må bare finne en pub snart. Det er bare 10 minutter til kampen starter. Endelig; – London Pub står det på et lite hvitt skilt med triste nattsvarte, små bokstaver som henger over en gråmalt inngangsdør rett foran meg. Skal tru hva slags øl de har her, tenker jeg, mens jeg går inn, og går videre mot den lange bardisken liggende på langs i det smale lokalet. Mange kobberkraner henger ned fra taket; – det hadde jeg ikke sett før på en pub. Jøss, de har virkelig god engelsk ale her i disse rørene; – kjempe!!!

Et par-tre andre danske Chelseafans er til stede på puben, og de sitter ved selve bardisken. Jeg kjøper meg en pint Black Sheep ale, og finner en fin plass forbi bardisken, videre innover i puben, og helt opp imot en storskjerm i enden av det mørke lokalet.

Drogba, Drogba i dag må du score, tenker jeg. På skjermen ser jeg den store, kraftige Drogba løpe ut på banen sammen med våre andre spillere og Cityspillerne. Jeg venter mye av Kong Drogba i dag. Han er liksom sjefen i flokken «The Big Man», og dersom han får det til, og virkelig vil i denne kampen, vinner vi.

Jeg nipper til bitteren slik innledningsvis, bare for å forsikre meg om at den er klar til kamp den også. Dette blir spennende; – så fuc…… spennende (av hensyn til en så etisk korrekt språkbruk som mulig på en slik sterk følelse, har jeg valgt å anonymisere ordet fuckings). (?)

Aalborg 27/10-2007 kl. 18:00. Det brenner et blått lys inne i meg. Vi har vunnet 6-0 over Manchester City, og det er enda tidlig lørdagskveld her i småbyen Aalborg. Det hadde blitt like mange pinter Black Sheep som scoringene til Chelsea. En god pølsemiddag hadde jeg også spist. Under feiringen av våre scoringer, hadde jeg etter hvert kommet helt sammen med/flyttet sammen med mine blå danske venner ved bardisken (hvordan aner jeg ikke, men det må ha skjedd midt under den jævla festen). Gleden over å vinne selv uten Mourinho, gleden av endelig å vinne så mye, og gleden over vinne så mye på hjemmebane mot et så sterkt lag som City, er helt spesiell. Glad, og deilig blå til sinns går jeg ut i Aalborg’ s gater igjen, noe bedugget av litt for mye av «den svarte sauen», men kjempefornøyd er jeg, god og mett er jeg også; – og enda ligger selve lørdagskvelden så blått ung fremfor meg.

Her kommer jeg, ser dere meg, tenker jeg, mens jeg går i den folkerike gata – faen, i kveld skal vi feste. Festen pågår for fullt inne i meg, og jeg tenker frydefullt på min Drogba, min Kong Drogba som hadde scoret to av målene.

Mot Manchester City på mandag.

«But I don’t care what they say, I am in love with you” (Fra «Bleeding Love» med Leona Lewis)

Snakk om for en fin førjulsstemning vi får nå på mandag. Denne helga tror jeg vi føyer mandagen til helga som en helgedag (dog ikke som en lørdag), og bare gleder oss til storkampen uansett om kampen er lagt til ukedagen mandag. Didier Drogba skal trolig igjen spille hovedrollen for oss, slik han så mange ganger har gjort det før. De samme tankene farer gjennom meg nå også som i 2007: «han er liksom sjefen i flokken «The Big Man», og dersom han får det til, og virkelig vil i denne kampen, vinner vi».

Ta deg gjerne en Füllers Porter til.

Kos deg med minner fra tidligere storkamper i helga. Kos deg med alle de supre blå stundene du har hatt. På mandag venter en ny flott stund på oss, du min kjære blå venn.

Vi skal slå Manchester City; – ha ei riktig god førjulshelg!

Eirik

PS! Luis Suarez, Liverpool er nominert til Oscar for sin innsats i forbindelse med det å kaste seg ned uten at en motspiller fysisk har vært i nærkontakt med ham. Juryen har ikke trukket frem en enkel hendelse/rolle, men har lagt til grunn at hans samlede innsats er så god, og at den er så bemerkelsesverdig preget av total uskyld, selv i så mange hendelser over så mange kamper.

PS! Øyvind Alsaker, TV2 føler det sterkt forulempende at Suarez er nominert til Oscar. Han er av den oppfatning at Suarez faktisk blir taklet stygt, og vil at juryen for utdeling av Oscar fra nå av skal bestå av ham, Øyvind Johannessen i Canal+ og Jan Åge Fjørtoft i Viasat.

PS! Etter sendingen tirsdag, fikk Viasat mange klager. Her er et bilde fra klagekontoret deres:

PS! Det er fredannn…; – finn fram pinten, gi totalt faen en liten stund, og lytt til «Bleeding Love» med Leona Lewis (litt av en stemme hva):

<!–
WriteFlash('’);
//–>

Newcastle borte i morgen.

Jeg sier ikke noe mer.

Helvete hvor dårlig det går for tiden; – det var da som faen; – akkurat nå på den svarteste tiden av året, så taper vi, og taper vi; – og vi taper også for Liverpool, igjen og igjen.

Selvfølgelig er dette til stor forlystelse for media eliten.

«I got a man with two left feet” (Fra “The boy does nothing” med Alesha Dixon)

Litt morsomt var det jo med kommentator i Canal+ Øyvind Johannessen på tirsdag mot Liverpool. Under kampen ga han oss et rørende tilbakeblikk på Liverpool for snart over 30 år siden. Det var jo totalt irrelevant for den kampen som spiltes, men den ga jo et godt innblikk i en norsk mann og fotballkommentator sin vanskelige midtlivskrise.

Nok et surt tap ble det altså på tirsdag; – akkurat det ble selvfølgelig ikke noe lettere med det kommersielle “frieriet” fra denne TV-kommentatoren (visstnok Tottenhamfan) til massene (Liverpool) særlig på slutten av kampen.

Ok; – Carling Cup er ikke den viktigste turneringen vi deltar i (tvert imot trolig den minst viktige). Men hvordan skal det gå med laget vårt fremover. Det er vel ikke bare resultatene som går mot oss for tiden, men spillet vårt er heller ikke særlig lystig. Newcastle borte er normalt en vanskelig kamp for oss. Med vår dårlige form for tiden, og med den pangstarten Newcastle har fått denne sesongen, blir den ikke lettere i morgen.

«I’m gonna feel the beat within my soul” (Fra “The boy does nothing” med Alesha Dixon)

Verdens beste spiller gjennom tidene (vil mange eldre blå si) Hughie Gallacher har spilt for både Newcastle og oss. Han fikk sitt store gjennombrudd i Newcastle, og kom til oss sommeren 1930. En stolt og litt spesiell skotte var han, som hadde en egen teft for det å score mål. Han var ikke stor, men utrolig sterk i kroppen og kjemperask, og han var helt nådeløs inne i feltet. Rett etter at han hadde kommet til oss, hadde vi bortekamp mot Newcastle. Den gangen var det ikke TV-overføring (mulig allikevel at Phil Thompson satt i studio da også), og folk måtte reise på kampene for å se sine helter. Da Hughie Gallacher løp inn som Chelseaspiller på sin gamle hjemmebane St. Jamses Park (banen heter nå sikkert Always Ultra Park eller noe lignende) denne tidlige septemberdagen i 1930, hadde det møtt opp 68.386 tilskuere. Dette er den dag i dag tilskuerrekorden på banen til Newcastle. Ikke nok med det; – det er antatt at det var ca. 40.000 tilskuere utenfor banen som ikke kom inn. Vi tapte denne kampen 1-0.

Hughie Gallacher spilte 144 kamper, og scoret 81 mål for oss.

Etter sin aktive karriere tok Hughie Gallacher livet av seg på en svært tragisk måte slik som også Garry Speed har gjort det nå nettopp. Hughie Gallacher kastet seg foran toget en junidag i 1957. James Dalrymple i avisen Independent skriver om Hughie Gallacher: «Selv jeg, en skolegutt i bukseshorts i 1957, visste mer om Hughie Gallacher enn jeg visste om Jesus».

Våren 1966 møtte vi igjen Newcastle borte. Den gangen hadde vi Tommy Docherty som manager. Den karismatiske Terry Venables var kaptein på laget vårt («The Docherty Diamonds»). Han var spillefordeleren på midtbanen for oss. Han spilte godt i denne kampen, og ledet an og drog med seg de andre spillerne våre til en flott blå borteseier 1-0. Dette skulle imidlertid bli en av de siste kampene for Chelsea både for Terry Venables og Tommy Docherty. Rett etter denne kampen solgte vi Terry Venables til Tottenham, og året etterpå fikk Tommy Docherty sparken.

Terry Venables spilte 237 kamper for oss, og scoret 31 mål.

“I need a man to take control” (Fra “The boy does nothing” med Alesha Dixon)

Terry Venables og Tommy Docherty var to store personligheter, og det måtte gå som det heter i sangen: «This town ain’t big enough for both of us». Under et hotellopphold før bortekampen mot Burnley på slutten av sesongen i 1965, hadde Terry Venables og en rekke andre spillere klatret ut nød stigen på hotellet, og dratt på fest «på byen». Tommy Docherty oppdaget dette da de kom tilbake til hotellet, og han sendte dem alle – så myndig som han var – sporenstreks rett hjem til London med det første toget som gikk. Uten Terry Venables og de andre hjemsendte spillerne våre på laget, tapte vi selvfølgelig (det året kunne vi blitt ligamester om ikke dette hadde skjedd) 6-2 for Burnley dagen etter.

Tommy Docherty la nok i sin tid grunnlaget for det laget som senere skulle bli FA-cupmester i 1970 og Europacupvinner i 1971. Han var en svært selvstendig og oppegående manager, og han var ikke redd for å slippe de unge til. Mange av ungguttene (i «The Docherty Diamonds») var helt sentrale på laget i 1970 og 1971; – ikke minst gjaldt dette for legenden Peter «Ossie» Osgood. Etter at Docherty fikk sparken hos oss, hadde han jo en lang fin karriere i Manchester United også. Her mistet han til slutt jobben etter å ha hatt en affære med kona til fysioterapeuten.

I overkant fargerik, hissig, nærmest diktatorisk var Tommy Docherty både som manager og menneske, men han var den første i verden (også før Ajax) som lot backene gå i angrep slik vi ser det i dag. Etter at han fikk sparken hos oss, fikk han bare noen uker etterpå, managerjobben i den lille men svært ambisiøse klubben den gangen Rotherham. Helt utrolig var det å se at han ut fra det blitslyset han hadde opplevd i London hos oss, reiste nærmest rett ut på landsbygda for å bli manager for denne lille klubben Rotherham. Tommy Docherty proklamerte så stolt og flott for den ivrig satsende styreformannen i Rotherham Eric Purshouse da han tiltrådte: « I will lead you out of the second divison». Siden når han som en populær After Dinner speaker fortalte så festlig om dette, fortsatte han gjerne med: «and I did…… into the Third.»

«Take a sip of dancing juice” (Fra “The boy does nothing” med Alesha Dixon)

Nå har jeg snakket meg helt bort; – så ivrig som jeg ble, etter å fortelle deg alt dette, når du nå først kom på besøk.

Jeg håper du ser at det går opp og ned her i fotballen, og at det har det alltid gjort. Nå gjelder det at vi står samlet bak laget vårt. I morgen er det tidligkamp, og vi får virkelig håpe at det snur. Et lyspunkt i de to siste kampene våre har i alle fall den fine defensive nye midtbanespilleren vår Oriol Romeu vært. Her har vi en spiller for fremtiden. Til tross for at han er så fersk og ung, gjør han en kjempeinnsats, og han greier nesten å dominere midtbanen for oss på egenhånd. Vi savner nok en Hughie Gallacher og en Terry Venables akkurat nå, men kanskje kommer formen tilbake i morgen for flere av spillerne våre.

Hva hadde ikke vært mer moro enn at vi slo Newcastle i morgen.

Det er fredag, og jeg må bare få anbefale deg en deilig juleøl – Borg’s juleøl – til i kveld. Kos deg i kveld! I morgen skal vi stå bak laget vårt uansett resultat. Enten vi mener at Andre Villas-Boas har skylden eller vi mener at spillerne våre er for dårlige; – så er vi alle ekte, flotte, blå Chelseafans.

Du skal være stolt av at du er blå!

Du er ikke noen «mainstream» person. Du tåler at de mange er i mot deg, og du holder med verdens beste lag; – et lag med en fantastisk stolt og innholdsrik historie, og med en beliggenhet i den fargerike og festlige kunstnerbydelen Chelsea og Fulham i London.

Come on you blues!

Ha ei strålende flott blå helg; – med en fin 2-0 seier på lørdag ettermiddag (begge målene etter langskudd langs bakken fra Oriol Romeu).

Eirik

PS! I de to kampene våre mot Newcastle som jeg har fortalt om fra 1931 og 1966, var det Øyvind Johannessen som var kommentator på TV. I kampen i 1931 fortalte han under kampen så rørende om stiftelsen av klubben Liverpool.

PS! Etter nærmere undersøkelse viser det seg at Phil Thompson satt i TV-studio under begge disse kampene.

PS! Studiogjesten i TV2 forrige helg var Ikke Phil Thompson (var han syk?). Det var imidlertid en journalist fra BBC, og vedkommende må vel i alle fall sies å være en anelse penere enn Phil Thompson.

PS! Vi fortsetter med bevisføringen for at det å drikke, gir de samme fordeler som det å drive med yoga:

PS! Siden det er midt i den svarteste høsttiden og i begynnelsen av juleforberedelsene, spiller jeg «The boy does nothing» med nydelige, festlige og dansende glade Alesha Dixon. Legge merke til hvor glad hun er når hun synger:

«Does he wash up? Never wash up
Does he clean up? No, he never cleans up
Does he brush up? Never brushed up
He does nothing the boy does nothing»

Det stemmer ikke med min erfaring at dette budskapet fremføres så lystig, men her kommer hun:

<!–
WriteFlash('’);
//–>