Jeg smiler og jeg smiler.

Hva med deg; – smiler du også? – Jeg kan ikke la være å smile. Faktisk har jeg smilt helt siden vi slo Aston Villa 7-1. Slik er det å være fotballfan; – vi må bare smile når vi kan. Vi vet jo bare så alt for godt hvordan det er å tape; – ja, og vi vet jo så altfor godt hva skuffelse er.

Vi er imidlertid Chelseafans, du – så smil! — Vi taper faen meg ikke ofte for tiden!

Vinner vi Premier League i år? – Det er helt umulig å si. — Det vet alle vi som har en slik lidenskap, som det vi har. Det er fem svært vanskelige kamper igjen, hvor alle utfall av kampene er umulig å forutsi. Vi er favoritter; – det kan vi si, men hvor ofte vinner favoritten?

Ja, du ser det på meg, ikke sant; – jeg smiler og jeg smiler. Under og etter kampen mot Aston Villa smilte jeg, og så fortsatte jeg å smile både under og etter kampen mot United. Siden har jeg smilt. Du skjønner; – jeg må fortelle deg noe, men det må du ikke si til noen. Æresord? – Jeg smiler også fordi Arsenal tapte mot Barcelona, at United ble slått ut av Bayern München, og at Liverpool bare greide uavgjort mot Birmingham. Gud; – dette må du holde for deg selv. Jeg har ikke sagt dette til noen. Alle tror at jeg smiler bare på grunn av våre gode resultater, og ingen vet at jeg faktisk er litt (ja, en god del, — ok, for så vidt mye, — helt ærlig, jævlig mye) skadefro også.

Har du også merket denne skadefroheten selv, sier du. — OK, jeg skal ikke fortelle det til noen.

Visste du forresten at Darren Fletcher på Manchester United er tysker? — Ikke det? — Jo, du skjønner, at Sir Alex uttalte etter kampen mot Bayern, at det var alle spillerne på Bayern som overtalte dommeren til å utvise Rafael. ”Typisk tysk”, sa Sir Alex om dette. Og du husker jo vår kamp mot United på Stamford Bridge denne sesongen, hvor Darren Fletcher faktisk prøvde å få utvist absolutt alle våre 11 spillere i løpet av kampen. Darren Fletcher må jo da være tysker – muligens ”in disguise”.

I morgen er det Aston Villa i semifinalen i FA-cupen på Wembley som gjelder for oss. I år er det 40 år siden vi vant FA-cupen for første gang, etter de to legendariske finalekampene mot Leeds United. På søndag 11/4-10 er det akkurat 40 år siden den første finalen (som gikk på gamle Wembley) ble spilt. Kampen endte 2-2. Det ble omkamp som følge av dette den gangen. Omkampen gikk da på Old Trafford 29/4-1970; – en kamp vi vant 2-1.

Det første målet i 2-2 kampen på Wembley 11/4-1970, ble scoret av vår flotte venstreving Peter Houseman. Peter Houseman var en slags ”unsung hero” som engelskmennene kaller det, på dette storlaget som vi hadde den gangen. Peter skal ha mye av æren for vår Cup-triumf i 1970. Mange viktige mål scoret han i de innledende runder for oss. Særlig minneverdig i den forbindelse var en kamp vi hadde mot Burnley. Burnley ledet kampen som ble spilt på Turf Moore, 1-0 helt til på overtid. Da fikk Peter Houseman ballen på vår banehalvdel, han løp alene med ballen helt inn på banehalvdelen til Burnley, her driblet han av et par Burnleyspillere i kjempestor fart, før han på 16-meteren skjøt glimrende helt oppe i vinkelen, og dermed utlignet til 1-1. I ekstraomgangene var han også sentral i at vi til slutt vant denne kampen. Peter la et perfekt innlegg til Tommy Baldwin som scoret vårt vinnermål.

Peter Houseman døde så altfor tidlig i en tragisk bilulykke (1977). Sammen med ham i denne bilulykken døde også hans kone. I 1967 stiftet Peter Houseman en fotballklubb på sitt bosted – Oakley FC – som enda finnes. Oakley FC spiller sine hjemmekamper på en bane med navnet Peter Houseman Ground. En egen ungdomsliga i England bærer også navnet etter ham – Peter Houseman Youth League. Peter Houseman og kona var nemlig svært aktiv innen barne- og ungdomsfotballen i Oakley da de døde.

Hva ville ikke vært mer morsomt i morgen kveld, enn at dagens venstreving Malouda scorer det første målet mot Aston Villa på Wembley; – nok så nøyaktig 40 år etter at vår venstreving den gangen Peter Houseman gjorde det samme mot Leeds.

Akk; – jeg smiler enda, og jeg gleder meg til morgendagens kamp. Jeg ser også for meg fredagens ”godbit” av en øl der hjemme i mitt gamle kjøleskap. Denne gangen er det en Abbot Ale som står der og frister meg. Abbot Ale er en ”perfect ale” som det heter fra bryggeriet, med en fruktig karakter, rik på malt, og med en balansert humlesmak. Fin bitterhet har den også etter min mening, og det kan merkes på denne bittersmaken til ølet, at den er i samme bryggerifamilie som Old Speckeld Hen.

Ha en utmerket fin fredagskveld, og en kjempe lørdagskveld med seier over Aston Villa; – hvor Malouda får ballen på egen banehalvdel, løper alene inn på banehalvdelen til Aston Villa, dribler av et par Villaspillere, og skyter utagbart for keeper i vinkelen.

God helg!

Eirik

PS! Husk på: – ikke et ord om at jeg frydet meg over at Arsenal og United ble slått ut av CL, og ikke et ord om at jeg gleder meg stort over at Liverpool kanskje ikke kvalifiserer seg for CL-spill neste år.

PS! Du forstår: – det, vil jeg ikke absolutt ikke ha på meg!

PS! Neida, ikke et ord fra meg om at du føler det samme. Min munn er lukket med sju seil.

PS! Om jeg vet hvor stor i kjeften man må være for å bli sydd med sju seil? — Nei, men du – æresord; – jeg sier det ikke til noen.

PS! Kos deg blå i helga!