”I kveld skal vi en tur på IKEA”, sa min kjære plutselig onsdag ettermiddag. Svetten begynte å sive ut over hele meg, straks hun sa dette. Redselen for dette monstret av et bygg med et helt utrolig vareutvalg (hvor jeg ikke har bruk for noe), var enorm. ”Chelsea spiller i kveld mot Portsmouth”, sa jeg liksom litt rolig og forsiktig. Jeg var klar over at det var stang ut. Mitt forsøk på å komme unna denne grusomme turen til dette blågulaktige enorme lagerhuset med 1000 mennesker som plukker på akkurat den samme varen samtidig, ble liksom som Kalou sitt forsøk på å heade i mål for åpent mål fra en halvmeter mot Portsmouth senere på kvelden. Headingen gikk over, og til IKEA bar det.
Gråten satt fast i halsen på meg der vi kjørte til IKEA. Parkering fant vi etter hvert; – men vi unngikk så vidt en kollisjon med en større BMW før vi fikk parkert. Typisk IKEA-handler det der, tenkte jeg – sikkert Liverpoolfan også. Inn i den svenske kjempebrakka gikk vi sammen med så mange mennesker, at vi alle så ut som svenske kjøttboller på veg opp i den gule ertersuppa. ”Vi kan gå rett inn der på selve hovedlageret, og finne varen selv”, sa jeg til madammen. Jeg ble utrolig glad for at hun gikk med på det, og at jeg slapp den endeløse jakten på alle ubrukelige stoler, sofaer og skap og ”fandens oldemødre” i butikken oppe i 2 etasje. Jeg plystret på Kalousangen av ren lettelse: ”That’s why we love Salomon Kalou”.
Himmel for noen høye reoler som finnes på hovedlageret på IKEA. Billig blir det når vi må plukke varene selv. Jeg tenkte at det kunne jo ha blitt enda billigere dersom de fikk hver og en oss kundene til å legge en vare på plass, straks etter vi hadde forsynt oss med en. Hvorfor ikke sette siste kunde om kvelden til vaske lageret også? Ideene til å gjøre det billig formelig kokte i meg, slik kreativiteten til Joe Cole var før han ble skadet. Vi fant varene madammen skulle ha, og gjennom kassen bar det, etter at vi hadde betalt for oss. Jeg gikk ut av butikken med en fart og en lettelse som bare kan beskrives ved de nydelige scoringene til Drogba mot Everton. Min frue kom etter i et noe roligere tempo. Vel ute på parkeringsplassen, jeg tungt bærende på de varene min kjære hadde funnet til oss, meldte det seg et problem: – Hvor i faen var bilen? Jeg hadde ikke sett på hvilket felt vi hadde satt fra oss bilen før vi gikk inn i butikken. Etter 5 minutter med leting hvor jeg stort sett oppdaget at alle de andre også hadde mørk bil, fant jeg vår gamle Mercedes med de nydelige rustskjermene. Jeg var da like mørk i humøret som når Everton fikk alle de forbanna utligningsmålene mot oss på lørdag, og som førte til det jævlige resultatet 3-3.
Vel, hjemme – var det om å gjøre å få forberedt meg godt til kampen Chelsea-Portsmouth. Jeg hadde helt glemt meg forrige lørdag, og hadde hatt på meg en rød skjorte under kampen mot Everton. Ikke rart vi bare greide uavgjort, og at det ble slik en drittkamp; – tenk rød skjorte på meg under en Chelseakamp! Hver dødball mot oss mot Everton var jo akkurat som om ballen forlot naturlovenes baner, og bare skrudde seg selv inn i vårt mål; – og det ved hjelp av våre spillere. Drogba avklarte en dødball ved å heade den i ryggen på Saha, slik at den skrudde seg over alle våre, og i mål. Saha ville neppe ha greid dette om han hadde hatt kroppen rettvendt mot vårt mål, sett ballen selv, og kunnet både skyte og heade som normalt.
Nei, på med T-skjorta fra cupfinalen i fjor, ble oppskriften denne onsdagskvelden etter IKEA-turen. Rødskjorta fikk jeg usett kastet i søpla. Aldri mer noe rød skjorte for meg. Portsmouth skulle nå slås, og vi trengte 3 poeng. Det ble en svart forestilling på nytt mot Portsmouth, men denne gangen vant vi dog til slutt. Og det takket være at jeg hadde blå skjorte på meg, og at jeg hadde gledet min frue med å ta en tur til IKEA, tenkte jeg. Mine gode bidrag betød noe tydeligvis for Chelsea sine resultater. Jeg hadde følt blå glede onsdagskvelden over at jeg var så betydningsfull for vårt lag. Like til den lille akevitten jeg hadde foran meg rett etter kampen, hadde syntes blå.
Imidlertid etter kampen mot Portsmouth onsdag kveld, synger jeg ikke Kalousangen mer. Det får være måte på å skyte eller å heade stang ut. Kalou; – ”love” er ikke det vi føler lenger, og vi trenger en ny sang om deg: ”Number one is Salomon Kalou, number two is Salomon Kalou…….., we all live in a Salomon Kalouworld, Salomon Kalouworld, Salomon Kalouworld”. Han begynner jo nærmest å minne om Robert Fleck.
Ha en riktig god helg, uten besøk på IKEA. Ha en flott søndag med et Chelsealag uten Kalou, og med en god stang inn kamp mot West Ham hvor vi vinner 4-0. Alle målene scores på dødballer av Drogba ved at West Hamspillerne header ballen i ryggen på ham og inn i eget mål.
Eirik
PS! Det var ikke blåsprit jeg drakk onsdag kveld. Det var akevitt. Æresord!
PS! Jeg er enig i at den akevitten ikke var så liten. Ok, det var en stor akevitt.
PS! Vi håper West Ham gjør som Wolves mot United, og stiller søndag med 8 materialforvaltere og 3 rengjøringshjelper på laget. På reservebenken sitter 4 plenklippere.
PS! Jeg har skrevet en fortelling til ”Årbok for Tysfjord kommune 2009” som jeg nå også har lagt ut på hjemmesiden min. Fortellingen handler ikke om fotball, men om et besøk hos min mormor og morfar i min barndom. Fortellingen heter derfor rett og slett ”På besøk hos mormor og morfar”.
PS!PS!PS!PS!PS!PS!PS!PS!PS!PS!PS!PS!PS!PS!PS!PS!PS!God jul!
