Det er tirsdag; – en trist og regnfull høstmørk tirsdag er det. Jeg slår på TV2-nyhetene, for å få med meg de siste hendingene. Første nyhet er at Drillo fortsetter som landslagstrener. Så settes det rett over til rettsaken mot Lommemannen. Jeg slår av. Tenk å gi oss slike nyheter på en sånn dag. At journalistene ikke har “skamvett”; – og nærmest påfører en hel nasjon en dyp depresjon bare for å kunne selge litt reklame.
Kl. 19:00 rettes nyheten om ny landslagstrener: – Drillo skal bare ha stillingen til 2012; – deretter skal Ståle Solbakken overta. Litt bedre, kanskje? Men du blir ikke begeistret, blir du vel? Det utløser ikke ny energi der du sitter inne med det truende høstmørke rett utenfor. Det gjør det iallefall ikke for meg.
Heldigvis, det er kamp kl. 20:45 mot Atletico Madrid. Jeg drar ned til Belfry og treffer gutta. Alt er som før. Gutta (på Belfry) er godt forberedt til kamp, og alle har funnet sine posisjoner når dommeren blåser i fløyta. Rune er som vanlig ikke kommet enda, Lars Christian prater i vei i ren nervøsitet, og vi andre står stille vendt mot vår skjerm.
Drogba scorer et nydelig mål på hodet etter en pasning fra Malouda. Her i Ossie’s corner er vi svært stolte over denne scoringa til Drogba, fordi dette var slik Ossie gjorde det; – hang i lufta langt over de andre, og nikket ballen inn med kirurgisk presisjon. Drogba scorer igjen. Denne gangen gjør han det selv; – nærmest helt alene løper han med ballen fra midtstreken og inn, dribler av et par mann, skyter først rett på keeperen, for til slutt å sette den i buret.
Selv om det bare ble 2-2: Drogba – “you made my day”. Syngende “Drogba, Drogba….. etter melodien til Osgoodsangen, befinner jeg meg på toget hjem uten at jeg overhode merker noe til mørket, regnet, Drillo eller Lommemannen.
Eirik
