Ossie's corner

Stoke i cupen til søndag? Hvorfor ikke. Alt er bedre enn Manchester City for tiden. Tenk – det var nære på at det kunne ha blitt City igjen. Drittlei som vi er av hele Manchester City, Wayne Bridge og nettavisomtaler om vårt lag og City som handler om alt annet enn fotball, ville det ha vært totalt utålelig.

Heldigvis, det ble Stoke. Stoke er et fotballag som vi som opplevde 70-årene, hadde sympati for. Selv når de stakk av med vår store ”local” spiller Alan Hudson, tok vi det på en måte med fatning. Imidlertid da de slo vårt storlag i Ligacupfinalen i 1972 gikk de for langt. Jeg hadde neppe tatt noen av de spillerne på det Stokelaget i handa; – og det selv ikke etter snart 40 år.

Det får være grenser, rett og slett!

Du kan lese mer om da undertegnede møtte Alan Hudson i Stoke sommeren 1974 i min artikkel ”Alan Hudson – a real threat” på min hjemmeside.

16/2-2003 møtte vi Stoke i FA-cupen på Britannia i Stoke. Den gangen gikk vi videre etter å ha vunnet 2-0. Scoringene våre var ved Jimmy Floyd Hasselbaink og Jesper Grønkjær. — Tenk vi husker Grønkjær godt enda; – og vi minnes ham enda – med ekte blå glede. Jesper hadde stor fart der på vingen, og han scoret mange viktige mål for oss. Særlig husker vi hans scoring i det samme året (2003) i siste kamp for sesongen mot Liverpool som førte til at vi vant 2-1, og kvalifiserte oss til å delta i CL for første gang. Det ble nok redningen for klubben økonomisk den gangen, og for oss alle er den godeste Jesper derfor en blå redningsmann. Imidlertid husker jeg godt fra en kamp hvor Jesper spilte på Stamford Bridge, hvor en blå rett ved siden av meg, reiste seg opp, og skrek: ”millioner i pund i uka skal du ha, men å ta en fucking corner det greier du ikke”.

I denne FA-cupkampen mot Stoke i 2003, kom det etter hvert i kampen inn en spiller på laget vårt, som vi faktisk vil møte igjen på søndag, nå spillende på Stoke; – nemlig Robert Huth. Huth ble en meget populær spiller mens han spilte for oss, og han vil nok få en varm velkomst på Stamford Bridge søndag. Enda hører vi ”huthhhhhhhhhhhh” når noen sender av gårde et langskudd for oss.

Robert – for orden skyld, vi ønsker ikke slike langskudd fra deg, nå når du spiller for Stoke.

Vi må liksom ”reise kjerringa” mot Stoke på søndag, selv om jeg aldri har vunnet noe på og ”reise ei kjerring”. Tvert imot har det stort sett ført til elendighet. Mon tro hvor det uttrykket kommer fra? To tap på rad har vi nå, og det er sjelden kost for et topplag som oss. Ønsker du å forberede deg ekstra godt mentalt til søndag, kan du gjerne lese min stemningsrapport ” A Comeback Victory” fra puben Belfry mot nettopp Stoke i ligaen 17/1-2009. Nå er vi i ferd med å få akkurat like godt stemning på vår nye plass Sidesporet pub på Oslo S, og ta deg gjerne en tur dit søndag.

I mitt gamle kjøleskap denne fredagen står det igjen en øl fra Marston’ s bryggeri i Burton On Trent. Denne gangen har jeg fått tak i en Marston’s Pedigree. — Himmel, – dette er litt av en bitter – en best bitter som engelskmennene sier om den. Pedigree er en meget kraftig humlet ale som passer best i en mer bluesaktig stemningsstund. ”This is a man’s world” hører jeg James Brown synge fra CD-spilleren, når jeg tenker på denne best bitteren; – en bitter som er så bitter, at den er ypperlig å drikke når alt har gått galt på arbeid, ”my baby has left me”, og du føler en tom nedstemthet. Pedigree’n gir deg selv i en slik stund, en ramsterk livsglede, en fysisk styrke, og en fysisk handlekraft noe i overkant av hva du tror du har.

Du blir ordentlig voksen av å drikke Pedigree.

Ja, du står der midt i stua på en fredag som en faens til kar, med en jævelsk tro på deg selv, på tross av alle dine feil og alle dine mangler; – mens James Brown synger jammerlig og litt for høyt i bakgrunnen. Du drikker mer av det elegante tulipanformede pintglasset med den mørke bitre Pedigree’n; – det renner inn i din munn, glir sakte bakover i munnen din, og plutselig kjenner du den sterke bitterheten langt der bak i ganen. Villdyret i deg våkner straks, det er som dette livgivende, sterke, bitre ølet ryster av deg din egen nedstemthet, og forteller deg: – du er sterk, du er unik, du er enestående. Du får lyst til å rive av deg skjorta, og vise frem det kraftige brystet ditt og hele ditt ”hårete” deg, som et bevis på din egen mandighet; – en mandighet du er stolt av.

Fuck off!

Du er nå akkurat slik som alle kvinner ønsker en mann, men som de aldri vil innrømme.

Bitterheten i Pedigree’n er så voldsom at du for et kort øyeblikk gir totalt faen, og mer roper enn synger sammen med James Brown – gang etter gang: ”This is a man’s world”; – og du bare lever, lever i det eneste som du virkelig eier her på jorda: ”nuet”. Du er der og da – uansett fortid og uansett fremtid – 100 % til stede i ditt eget liv.

Pedigree’n synker langsomt videre nedover halsen på deg, mens James Brown fortsetter ”but it would be nothing without a Pedigree”.

Ha en strålende flott helg, ta ikke noen i hånda før kampen mot Stoke, og drikk gjerne en Marston’s Pedigree; – men for all del: “don’t fuck with that beer”.

Eirik

PS! Hvis du ikke har selve livets soul ”It is a man’s world” fremført av kongen James Brown på CD, så finner du her en video av ham mens han fremfører sin legendariske låt.

Hei igjen; – kan du holde på en hemmelighet? — Fint – ok, her kommer den: – jeg er litt rar. — Har du visst det lenge, sier du? — Ja, men nå er det dokumentert. — Du skjønner jeg var på SATS og trente spinning her i går kveld, og instruktøren hadde tegnet ”løypa” vi skulle igjennom på en tavle, slik at vi kunne følge med på hvordan vi skulle trene. Under ”løypa” på tavla stod det med stor rød skrift: ”Hardt er gøy”. Personlig synes jeg ikke det: – ikke i det hele tatt, men jeg lot som ingenting, og sa ikke ifra om det til min instruktør. Tvert imot da han godt ut i ”løypa” under svært tung rask sykling ropte: ”er det ikke deilig dere?”, så ropte jeg sammen med alle de andre: ”ja”.

Jeg er altså ikke bare rar, men jeg lyver også.

Ekkelt!

La du forresten merke til at buingen på John Terry stoppet i 2 omgang på Molineux stadion mot Wolves forrige lørdag? — Vet du hvorfor? — Jo, like før 2 omgang leste speakeren opp følgende på høytaleren: ”den som ikke har syndet, kan bue først”. Skjønner? – det ble helt stille blant over 30.000 mennesker på tribunen. For ikke å snakke om på San Siro på onsdag; – det var ikke et tilløp til buing der en gang på John. De storelskerne der sør for Alpene, de klappet i stedet for ham, akkurat som de var litt misunnelige. Ja, for John Terry hadde jo kommet i avisene for det, og det gjør de aldri for slikt nede i Italia. Og så Wayne Bridge da – som ikke vil spille på det engelske landslaget lenger på grunn av John Terry. Snakker om å vende det andre kinnet til. Det var vel ikke det at John hadde blitt lurt for en god del penger av Wayne Bridge sin kjæreste som var problemet. Nei da – det som var uheldig, var at de hadde blitt lurt for penger av den samme dama begge to. Dama skal nå forresten være rasende på Wayne sin beslutning fordi hun taper barnebidrag fra ham. Det skal være jurister i sving allerede for å se på om hun kan kreve barnebidrag for det barnet hun ikke fikk med John Terry i stedet.

Ja, og sånn går nå dagan!

Forresten er jeg ikke bare rar, men jeg har også gjennom flere år har hatt noe som kalles Kanusyken. Sykdommen arter seg slik at hver gang vi leder en kamp med 3-0 eller mer, så blir jeg svært engstelig; – mye mer engstelig enn når vi leder 1-0, eller når stillingen er uavgjort. Gjennom psykoterapi har de nå funnet ut at dette stammer tilbake fra vår kamp 23/10-1999 hvor vi tapte hjemme 2-3 for Arsenal. Vi ledet 2-0 til det gjenstod 15 minutter, og så scoret Kanu 3 mål for Arsenal; – og Arsenal vant 3-2. Siden har jeg alltid fått denne angsten i kamper hvor vi leder mye. Min terapeut mener at 3 mål av Drogba tidlig i returoppgjøret mot Inter i løpet av de tre første minuttene av kampen, og at det resultatet holder seg ut hele kampen, kan kurere denne sykdommen. Drogba; – du hører: – det er rett og slett helsebringende arbeid du holder med på.

I morgen spiller vi tidligkamp mot Manchester City. Jeg var til stede i Manchester da vi tapte mot City i begynnelsen av desember i fjor. City er et drittlag, spør du meg. Heldigvis blir de sannsynligvis uten Tevez i morgen, men vi har også mistet Cech i hele 3-4 uker. Dritt – dette med skader, men det ser ut som Carlo finner løsninger på det meste. Men at Cech er ute, blant annet i returoppgjøret mot Inter; – det høres ille ut selv på en fredag.

Mange oppgjør mot City dukker opp i mitt minne fra mine mange år som Chelseafan. Jeg husker svært godt oppgjøret på Stamford Bridge 16/9-1978 da vi tapte 1-4. Det var en mildest talt svart septemberdag. Det må både ha regnet og snødd, og jeg var skuffet sånn langt inn i det heiteste helvete. Vi hadde vår gamle storspiller fra 60-årene Ken Shellito som manager i åpningen av sesongen 1978/1979, men vi tapte nesten alle kampene våre, og Shellito fikk snart sparken. Vi ble helt sist i den gamle 1. divisjon den sesongen, vi tok bare 20 poeng på hele sesongen, og vi rykket ned i 2 divisjon, igjen.

Jeg må klype meg litt i armen når jeg tenker på denne septemberdagen i 1978. Tenk at vi nå nettopp har spilt mot Inter på San Siro for over 80.000 mennesker. Hvis noen hadde sagt det i 1978 at vi skulle lede ligaen, og spille mot Inter i avsluttende runder i CL i 2010, så hadde jeg vel klabbet til ham. Prøv og fortell en Nottingham Forrestfan nå at dette skal skje med Nottingham Forrest om 30 år.

Etter at Ken Shellito fikk sparken som vår manager sent i 1978, flyttet han straks til Kuala Lumpur; – noe som kan synes dramatisk nå, men som jeg hadde stor forståelse for den gangen. Han har siden bodd der.

Akkurat i 1-4 kampen mot City det året (16/9-1978) scoret vår sliter på midtbanen Garry Stanley vårt eneste mål. Også han forsvant fra klubben etter at vi rykket ned; – til alle Chelseafans av det kvinnelige kjønn sin store fortvilelse. Garry Stanley var liksom som skapt for motebildet da, velkledd, høy, mørk, og med langt flagrende hår. Dessverre hadde ikke Garry noen penger slik som dagens spillere, slik at det hang ikke damer rundt omkring for å lure han. Han lurte heller dem. Slik var det den gangen; – også på Gamle Hammersborg.

Jeg gleder meg igjen til mitt fredagsøl. Denne gangen er det en Marston’s Old Empire Indian Pale Ale. Den har stått til lagring noen dager nå i mitt gamle kjøleskap. Marston’s brygger Old Empire IPA oppe i Burton On Trent, og det var her de først laget dette spesielle lyse alet som ble sendt på tønner til kolonien India. Så skal du ha en IPA er Marston’s sitt, det nærmeste du kommer det originale IPA. Hele 5, 7 % alkohol er det i dette leskende svært humlete nydelige alet.

Jeg gelder meg til helga, til en nydelig pint IPA fra Marston’s, og til morgendagens kamp mot Manchester City. Vi spiller svært godt for tiden.

Vi skal faen meg slå dem! Come on you blues!

Husk nå at det er tidligkamp i morgen (13:45).

God helg!

Eirik

PS! Morsan; -slapp av! — Dette var jo ikke mye bannskap. Kan det være 10-åringer som leser dette, sier du? Ja men morsan da. Husker du da vi bygde hus, og jeg skulle fire den lampa ned til farsan fra 2 etasje og ned til ham på bakken? Ja, han skulle arbeide i garasjen. Jeg firte lampa ned til ham uten at jeg hadde koblet lampa til strøm. Imidlertid firte jeg den ”litt” raskt ned, og så traff jeg ham i hode. Du, – vi trengte ikke å koble noe strøm til den lampa den kvelden; – det ble ”lyst” nok allikevel. Jammen, jeg var jo bare 10 år det året; – og siden da synes jeg ikke ordene godt, dårlig, sint, irritert og osv er sterke nok.

PS! Unnskyld, jeg ble så opptatt med morsan. — Sa jeg god helg? — Ok, fint – takk i like måte.