Hva syns du om italienske fotballspillere som legger seg ned ved den minste berøring, og ser mer død enn levende ut i godt over 5 minutter? — Ikke du, heller? — Nei, det må være måte på.
Kampen mot Inter ble ødelagt av at ”nervene” for våre blå spillere lå langt utapå drakta, av en defensiv og negativ taktikk fra Inter, og ikke minst av det jævlige italienske skuespilleriet for å trekke ut tiden.
Ja, jeg sier deg, – det var ikke morsomt tirsdag kveld på Stamford Bridge. I tillegg hadde jeg og mange andre norske ”diehard” fans, fått plass alt for høyt oppe på East Stand. Vi satt der sammen med dress- og kjolekledde mennesker som ikke var fotballinteressert i det hele tatt. Jeg var så uheldig å komme bort i en av dem foran meg med kneet, under et av mine svært nødvendige sterke verbale utbrudd, og jeg ble straks møtt med en misbilligende ytring fra denne nydelige dress- og frakkeledde personen. Min berøring hadde nemlig forstyrret den lettere velbespiste og vinbeskjenkede fyren i å følge med på aksjekursene på sin mobiltelefon. At det er mulig å være på en slik storkamp -, at det er lov å være på en slik storkamp -; – at det er mulig at en slik fyr skal ha fått plass der på tribunen til fortrengsel for en annen av oss blå. Fyren var jo noe av det nærmeste jeg har sett en levende person være bortimot død, og det på en festkveld for selve livet og lidenskapen.
Chelsea, – jeg sier dere: det selskapet der hadde det ikke vært mulig å vekke opp fra de døde; – ikke en gang med storspill og festfotball. Det var noe dødt i øynene på alle de penkledde halvfulle menneskene som bare fortalte oss, at interessen for fortid og framtid, helt hadde tatt fra dem evnen til; – det å være tilstede for noe, eller det å være tilstede for noen. Livet lå enten bare foran dem eller bare bak dem.
Som du skjønner; – jeg er i harnisk enda.
Jeg skal innrømme det: – det er fredag, og jeg har til nå nesten ikke sagt et ord siden den triste forestillingen tirsdag kveld. Jeg føler meg akkurat som en av romanfigurene i Oscar Wilde’s ”Bilde av Dorian Gray” som aldri sa et ord i noen selskapene han deltok i, fordi det som var verdt å si, det hadde han sagt før han hadde fylt 25 år.
Blackburn, folkens – det er fredag og vi må begynne å se fremover. Seier i PL er nå vårt store mål. Søndag drar vi til Blackburn, og det blir neppe en enkel kamp der oppe. Fra oppstarten av PL var Blackburn alltid et vanskelig lag for oss å slå. De hadde et storlag med jevnt over gode resultater helt til imot slutten av 90-åra. Vendepunktet – vår første seier over dem i PL, og som ble et slags markering på at vi skiftet plass med dem i toppen, kom 21/9-98 hvor vi slo dem 4-3 på Ewood Park. I den kampen scoret Tore Andre Flo to mål, Zola scoret et mål, og Leboeuf scoret et mål. Siden har vi aldri sett noe særlig til dem i nærheten av oss på tabellen, og vi har hatt et godt tak på dem i kampene mot dem i de senere åra.
På søndag skal vi slå dem! På søndag skal de få oppleve et revansjesugent Chelsea som skal vise hvem som skal vinne PL i år. Alle våre spillere, alle i vårt støtteapparat, og alle like til våre materialforvaltere – drar til Blackburn for å vise at kampen mot Inter var en engangsforeteelse. Nå skal vi vinne ligaen, og vi kan konsentrere oss fullt og fast bare om det. Vi begynner vårt besluttsomme og systematiske arbeid for å vinne PL med å slå Blackburn borte på søndag med 3-0. Litt lite, kanskje – etter tirsdagens ydmykelse? Hva med 5-0, da?
Dere – jeg begynner å komme i form igjen. Hjemme i kjøleskapet venter en deilig Bombardier på meg; – en engelsk best bitter kalt ”The drink of England”.
Come on you Chelsea!
Ha ei nydelig helg; – totalt fri for italiensk opera hvor folk dør hele tiden ved det minste puff, gi faen i å ta på deg fin dress eller fin kjole når du skal på fotballkamp; – og rop ut din støtte for våre blå med den røst du har, i en heidundrende super kamp med en flott blå seier på søndag.
Eirik
