Landskamper og landskamper; – for noe tull. Tenk at denne overlevningen fra førglobaliseringstiden foregår enda.

Jeg er nesten litt forbanna, her jeg sitter? – Hva med deg? – Ja, – landskamphelg er ikke det eneste jeg er forbanna over, skal jeg si deg. — Jeg må fortelle deg om episoden hjemme hos foreldrene mine før kampen vår mot Stoke forrige lørdag.

Morsan – det kan vel ikke gjøre noe at jeg forteller dette?

Jo, nå skal du høre: — jeg hadde fått satt meg ned med en pint London Pride nede hos morsan og farsan en liten time før kampen vår mot Stoke; – og jeg så litt på førkampsendingen til TV2. Etter hvert måtte jeg naturligvis på do. Vel tilbake i stua, med et første blikk på TV`n, utbrøt jeg til morsan: ” er de ikke ferdig med den Dressmannreklamen enda? — Det får da være grenser for hvor lang den reklamen skal være”. Morsan svarte litt forsiktig ” men reklamen er jo ferdig. — Det er fra studioet til TV2 de sender nå”.

Rasende ble jeg; – nå også på morsan. Jeg nærmest brølte til henne: ” fotball ute på banen er knallharde taklinger, raske løp, sikkel, svette og bannskap, og på tribunen er det villskap i drakter, i olabukse, i for store boblejakker, med mennesker i alle aldre og av begge kjønn, tjukke og slanke mennesker om en annen, og alle med et vekslende sinne og glede med en maks varighet på 5 sekunder for hver følelse”.

Jeg så hardt på henne, og fortsatte: ” Prøver du å si meg at disse velkledde, veltalende, komplette kara vi ser her – alle akkurat 38 år, alle med den øverste knappen åpen i den rene, stive, dandyskjorta si, og alle med velstelte små skjeggstubber spesialtilpasset i lengde og farge til hakepartiet og til de kirurgisk lett flyttbare ørene; – at de ikke er i reklamen for Dressmann? – Prøver du å si meg at de er der for å formidle den TV-sendte fotballkampen, – før, under, og etter – til oss som ikke får vært tilstede på kampen selv?”

Morsan var like rolig, men sa nå mer bestemt: ” Det er studiosendingen du ser på nå, ser du ikke det – ser du ikke: – der sitter han Thorstvedt. Har ikke han vært keeper en gang før han ble en slik kjendis?” Jeg så nøyere på TV’n, og jeg skjønte at jeg hadde tatt feil. Reklamesendningen for Dressmann var virkelig ferdig, og det var studiosendingen til TV2 vi så på.

Jeg gremtes først over å ha tatt feil, og siden over at den derre Komplette Dressmanngjengen faktisk skulle kommentere fotball. Jeg var så lei av den Dressmannreklamen, jeg var så lei reklamen for noe som het Komplett (sannsynligvis reklame for komplette idioter), og jeg var så lei av reklamen for noe som kaller seg for Chess, som jeg enda ikke vet hva er, bare at det er noe som foregår på do med en sykkel opp etter veggen inne på doet.

Vi vant jo kampen mot Stoke, og da var heldigvis denne episoden nede i stua hos foreldrene mine før kampen fort glemt etterpå.

Imidlertid er det trist at selve formidlingen av den unike stemningen både på banen og på tribunen i en fotballkamp fra England, er blitt til eneste lang reklame for Dressmann. Disse veltalende sofaekspertene i TV- studioene kunne ha lært noe av den legendariske Liverpoolmanageren Bill Shankly. Bill Shankly var sidekommentator og fotballekspert i kampen mellom Nottingham Forrest og Liverpool i 1. runde av Europacupen høsten 1978. Liverpool var regjerende mestere, og hadde trukket Nottingham – den engelske utfordreren – i 1. runde. Over 38.000 tilskuere hadde presset seg inn på City Ground i Nottingham, og det var en kjempestemning der. Etter en innledende nervøs åpning på kampen, så scoret den (da) helt ukjente spissen til Forrest Gary Birtles til 1-0; – og hjemmepublikumet holdt på å gå av ”hengslene”.

TV-kommentatoren Richard Keys var helt forbløffet, og sa på direkten: ”No-one have heard of this lad Birtles”, og han ble straks etterfulgt av sin sidekommentator Bill Shankly som ropte: ” They fucking have now”. Gjennom den ene setningen fra Bill Shankly på direkten på TV i denne intense toppkampen, fra et City Ground i et eneste sant kaos; – brakte han oss kampen ”inn i stua”. Vi var plutselig til stede der på City Ground, selv om vi satt i ei stue med et noe dårlig TV-bilde; – på andre siden av Nordsjøen.

Ahhhh……., men nå er det fredag igjen, du – kjenner du det?

Det er altså ingen kamper i helga bortsett fra landskamper. Norge spiller mot Island på Island, og må omstille seg til litt kortere pasninger der borte. Øya er rett og slett ikke stor nok for vår type fotball. Uten egentlig å ha en kamp å se frem til i helga, får vi synge som Christopher Cross synger i sin kjente låt ”Arthur’s theme (Best that you can do)” fra filmen ”Arthur”: ”The best that you can do …., The best that you can do is drinking beer”.

Ok, jeg synger slutten på denne tekststrofen litt annerledes enn Christopher; – og bruker ordet beer i stedet for love. Men det er vel synonyme begrep, er det ikke?

I mitt gamle kjøleskap har jeg i dag en Adnams Broadside ventende på meg. Adnams Broadside er en “best bitter” fra bryggeriet Adnams i Southwold i England. Southwold ligger helt ute ved østkysten; – midt mellom Norwich og Ipswich. Adnams Broadside lages faktisk etter forskjellig oppskrifter for fatølet og flaskeølet. Imidlertid; – du kjenner igjen smaken godt enten du drikker fatøl eller flaskeøl. Eneste forskjellen mellom fatøl og flaskeøl, er vel at flaskeølet er enda noe mer smaksrikt. Ølet har mye smak fra både humlen og maltet, og denne “best bitteren” har en helt spesiell plass i våre ølhjerter.

Adnams Broadside; – ja, du er ikke dyslektiker, og jeg skriver ikke dette feil, – det heter Adnams og ikke Adams; – ble laget første gang i 1972, til minne om sjøslaget ”Battle of Sole Bay” mot hollenderne i 1672. Slaget stod rett utenfor Soutwold. Adnams Broadside ble laget som fatøl først, og det har siden – både som fatøl og flaskeøl – vært en av de mest kjente og kjære “best bitterne” i England.

I tillegg til feilen jeg gjorde siste lørdag hjemme hos foreldrene mine med Dressmannreklamen og studiosendingen, må jeg nok innrømme en feil til av meg denne uka. — Du tror det ikke, men jeg glemte å gå av toget på Gardermoen i går. Jeg måtte være med toget helt til Eidsvoll, for deretter retur til Gardermoen. Jeg var helt våken og helt edru; – at det er mulig? Ufrivillig på veg til en sightseeing i Eidsvoll, sang jeg for meg selv der på toget, sammen med Christopher Cross igjen: ” I know it’s crazy, but it’s true, If you get caught between The Moon and Eidsvoll City, The best that you can do …., The best that you can do is fall in love”.

Eidsvoll er flott, men neppe noe du forelsker deg i.

Kos deg i helga, du også – gå nå for guds skyld av toget, trikken, bussen, eller hva du nå reiser med; – på rett stasjon. — Og du, det er greit med globalisering, men du heier ikke på Island i landskampen i kveld. Ikke glem at Gudjohnson tok overgang til Tottenham forrige sesong, ikke glem den forbanna askeskyen de sendte oss, og ikke glem det derre økonomiske rotet demmes.

Neste helg er det kamp igjen, heldigvis – da spiller vi mot West Ham borte.

Ha ei riktig god helg, og kos deg nesten fredags i hjel i kveld.

Eirik

PS! Har du lyst å se og høre Christopher Cross fremføre sin meget kjente låt “Arthur’s theme (Best that you can do), kan du det her.