Jeg bare står på hendene, jeg bare glir bortover gangen, jeg beveger meg så grasiøst, jeg danser, jeg svever som i Svanesjøen, jeg………….

Nei, jeg er ikke blitt gal.

Takk for at du stakk innom her i dag igjen, forresten. Alltid så artig å se deg. – Om dette er måten å ta imot folk på her i Ossie’s corner? – Komme med en masse usammen-hengende rare utsagn om meg selv? – Uten noen foranledning? – Sånn helt innledningsvis når du kommer på besøk hit?

Jammen, det er fredag; – ikke sant; – den gode galskapens dag, døper vi fredagen om til.

Jeg nyter denne førhelgsdagen noe så ”gresselig”; – eh….. noe så ølslig (ølslig er nok noe mer presist). – Ja, for jeg har jo en øl her jeg sitter; – du ser det? – Det er en deilig best bitter; – en Old Hooky fra Hook Norton Brewery. Dette fremdeles familieeide bryggeriet ligger i Oxfordshire litt nordvest for London. Selv om det ligger på et lite sted, er familiedrevet og ikke kjøpt opp av en stor kjede, har de virkelig fått opp salget, gjennom å lage et svært godt øl. Ta gjerne turen ut til bryggeriet en gang du er i London. Du vil i tillegg til gode smaksprøver, få en kjempeartig omvisning på bryggeriet også; – en omvisning i deres ølbryggerkunst, og i deres historie og gamle ølkultur, som du neppe glemmer.


Old Hooky er det jeg har i glasset mitt her, og som du hører: – musikk må til hos meg. Gabriella Cilmi – den flotte nye unge australske artisten på vår stjernehimmel – er det, som synger sin ”Sweet about me” i bakgrunn i Ossie’s corner i dag.

Flott, hva?

Synd det er litt lenge til kamp enda. Vi må vente helt til søndag kl. 17 med å se våre supre blå igjen. Imidlertid er det faktisk Liverpool vi møter i helga, og det i bortekamp. Det bør jo bli litt av ”en godbit”, forhåpentligvis. Liverpool er jo mediaelitens lag, og da må det vel være en storkamp. Tabellplasseringen til Liverpool akkurat nå, tyder ikke på det. Vi møter et middels lag i PL borte; – det er det vi egentlig gjør. Vi elsker imidlertid bare å slå Liverpool. Vi elsker når vi slår mediaelitens sitt lag. Vi elsker å se mediaeliten i sine flotte dresser (selvsagt helt ulastelig, som de gode mennesker de alltid er), sitte der litt slukøret rett og slett. De kan bestemme mye, men ikke utfallet av en fotballkamp enda, heldigvis.


”Sweet about me, nothing sweet about me, yeah” synger Gabriella Cilmi, og jeg må bare slutte meg til det.

Jeg må fortelle deg at jeg abonnerte på fotballbladet ”Josimar” en gang. Det er et flott blad med mange gode interessante artikler. Jeg la imidlertid etter hvert merke til, at det var svært lite humor i bladet. Det er sjelden noe godt tegn, at det ikke er humor i et blad. Det er jo litt rart for oss fotballspillere og fotballfans, at det ikke er noe humor tilstede, når fotball skal formidles. Både når vi er på banen og når vi er på tribunen, er det jo så mange morsomme historier og episoder vi opplever. Detter er jo en festlig del av vår fotball- og fankultur. ”Josimar” har også fått en utmerkelse fra redaktørforeningen (mediaelitens styre), om at de utfordrer sannheter på en god måte. Hvordan kan en få en utmerkelse for å utfordre sannheten fra redaktørforeningen, tenkte jeg – det er jo de som eier sannheten.

Etterhvert som jeg leste flere og flere artikler i ”Josimar” (for øvrig alle gode artikler), skjønte jeg at bladet var noe av det mest politisk korrekte jeg noen gang hadde lest. Det ”Josimar” ville ha meg til å tro var at alle i Nybergsund var gode mennesker, og at alle i Real Madrid var dårlige mennesker. Det er slett ikke min erfaring at det er slik. Tvert imot har jeg møtt mange personer i klubber som Nybergsund som selv om de hadde lite penger, var svært lite sympatiske, og jeg har møtt folk i klubber som Real Madrid som selv om de hadde mye penger, var kjempegreie og interessante mennesker.

”Sweet about me, nothing sweet about me, yeah” synger jeg igjen sammen med Gabriella Cilmi.


Liverpool borte på søndag; – åh, så godt det skal bli med kamp igjen. Liverpool er jo så stolt av sin historie, men som vi ofte synger ”but you have no future”. Lørdag 31/10-1953 spilte vi mot Liverpool hjemme på Stamford Bridge. Dette var sesongen før vi fikk vårt første ligamesterskap, og allerede i denne sesongen rett før, var vi virkelig blitt gode. Vårt lag var i denne kampen anført av vår glimrende kaptein Roy Bentley. Han vare en litt dypthengende spiss som scoret hele 150 mål for oss på 367 kamper i 1950-årene. Denne lørdagen i slutten av oktober i 1953 på Stamford Bridge vant vi 5-2, og Roy Bentley scoret to av våre mål. Roy Bentley er en av de største spillerne vi har hatt i Chelsea; – en skikkelig Chelsealegende er han. Han var en naturlig kaptein for oss – både på og utenfor banen – på det laget vårt, som etter hvert vant ligamesterskapet i sesongen 54/55.

Den samme sesongen 53/54 da vi slo Liverpool så ettertrykkelig 5-2, rykket Liverpool ned. Kun 28 poeng greide Liverpool å kapre den sesongen, og de rykket ned fra en absolutt sisteplass på tabellen. Dette er ikke det som Liverpoolfansen forteller mest om, når de prater om sin historie.

Skal du ha litt øl, du også? – Du blir sikkert tørr i halsen av å høre meg prate så mye. – Er det ikke flott å se ølglassene våre slik de står her duggvåte, og med en masse god Old Hooky oppi?


Du liker sikkert musikken her, også. ”When you playing with desire, Don’t come running to my place When it burns like fire, boy” synger Gabriella Cilmi. Det passer jo godt for oss på en slik fredag; – når vi ligger på tabelltoppen, er klare for neste runde av CL allerede, og spiller bunnsolid. Bunnsolid og flott festlig fotball er det vi spiller; – det ”brenner” av blå lidenskap, og vi kommer nå til dere i Liverpool. Vi skal spille hos dere på Anfield som store favoritter. Der vil de sikkert synge ”You never walk alone” når vi kommer på søndag, og det er riktig; – for vi er jo der. Den eneste som kan komme til å virke alene på Anfield på søndag, er vel Liverpoolkeeper Reina når han plukker ut baller av nettet etter oss.

Anelka og Drogba er spillere med helt suverene, nesten himmelske tekniske ferdigheter, et rått rykk, og en rå kraft, som gjør det moro å se på fotball; – i alle fall for oss blå. Vi gleder oss til å se dem og våre øvrige blå spillere på søndag.

Skal vi smake litt på vår Old Hooky igjen? – Er det ikke en god fruktig best bitter? – Ikke alt for bitter, og med en tørr god ettersmak, hva? – Vi synger med Gabriella Cilmi: blue,blue, blue”. Og vi synger også sammen med henne videre, men nå først og fremst rettet til Liverpool: ”If there’s lessons to be learned”, så har dere en mulighet til det på søndag.

Liverpool; – nyt og lær av vår fotball (gud, hvor godt det var og si det).

Ha en strålende flott fredag; – fri for mediaelite og akademiske overformynderier av ethvert slag. Kos deg videre med din pint Old Hooky, og begynn og let fram din blåe drakt og ditt ”blått til lyst”-vesen, slik at du er godt forberedt på søndag.

Vi vinner 3-0, og Ivanovich scorer et ekte hat trick.

God helg!

Eirik

PS! Vår gamle kaptein Roy Bentley kan du møte på Stamford Bridge stort sett på hver hjemmekamp. Du kan se en video fra da hans 85-årsdag ble behørig markert på Stamford Bridge 17/5-2009 her. Er det ikke en rørlig 85-åring?

PS! ”Sweet about you” med Gabriella Cilmi kan du se her.

PS! Det er nå dokumentert at jeg blir sensurert. Damen på bilde nedenfor er i full gang med det, ser du. Jeg kjenner henne ikke, men hun kan vel godt være innleid av enten redaktørforeningen, Helsedirektoratet eller morsan (kanskje av alle):