Ossie's corner

Vennskap

Jeg står ved bardisken i kjelleren på puben Belfry. Chelsea skal spille kamp. Jeg er tidlig ute, men mange andre blå har allerede kommet. Ned gjennom hjørnetrappa til kjelleren på puben hører jeg raske lange skritt. Det er Petter som kommer.

Med det samme Petter kommer inn gjennom den aldeles for lave doble døren inn til kjellerbaren, ser han på meg, smiler over hele sitt vakre ansikt, og sier glad ”Hei, Eirik”. Både hans blikk, hans leende stemme, og hans ord gjør at jeg blir så glad. Alle andre tanker i meg skyves bort, og jeg er endelig til stede.

Jeg ser på Petter; – så lang som han er, synes han å være en norsk utgave av vår gamle storspiller Peter Osgood. Ja, Petter er lang, tenker jeg – men elegant er han, og med en flott kroppsteknikk både som menneske og som fotballspiller; – ikke ulik Peter Osgood.

Petter finner sin plass der ved bardisken, og han virker å være full av spenning foran dagens kamp. Han snakker i vei til meg; – han vet alt om spillerne våre; – om skader, om spillere som må stå over pga for mange gule kort, om spillere som ikke er i form, og om spillere som er i form. Vi står der i den mørke kjelleren sammen; – med den samme intense spenningen som bare vi fotballfans kan føle, slik rett før det braker løs med kamp for vårt favorittlag. Vi deler stunden, vi deler forventningene; – og etter hvert deler vi også skuffelser og gleder gjennom en hel fotballkamp.

Vi er venner, Petter og jeg!

Jeg føler en slags samtidighet i tanke og sinn med den flotte blå karen ved siden av meg. Det er bare han som kan si ”Hei, Eirik” med en slik åpenhet, slik vennlighet og glede; – ja, det er slik, at to ord kan være nok, når det legges slik omtanke i dem som det Petter gjør. Han gir av seg selv; – han deler alt om Chelsea med meg, og jeg deler alt det jeg vet om Chelsea med ham. Vi glemmer alt rundt oss, åh som vi koser oss; – og enda har ikke kampen startet.

Petter er død

Petter Berge ble mandag 8/11-10 bare 33 år gammel plutselig revet bort på grunn av sykdom.

Jeg kjenner sorgen sige inn over meg gradvis; – akkurat som om jeg ikke kan fatte det helt. Den unge flotte Petter, elsket mann og far til to små døtre, hadde dødd. Petter er her ikke lenger. Alle bildene av Petter fra våre blå samvær i forbindelse med kamper, julebord, cuper og i andre sammenhenger gjennom mange år, strømmer forbi i mitt minne; – helt usammenhengende og i stadig større fart, mens jeg kjemper med gråten, tristheten, og maktesløsheten.

Bildene i mitt minne fra våre møter er alltid så fylt av glede og en slags varmhet.

Alltid når bildene ser ut til å skulle stoppe i den uendelige usammenhengende rekkefølgen livets bilder vises i, ser jeg imidlertid dette ene bilde spesielt, som om det ”henger seg opp” rett og slett, dette blå øyeblikket vårt på Belfry, da Petter kommer inn og sier så smilende, glad og forventningsfull til meg: ”Hei, Eirik”. Stunden vi delte i dette bildet, kjennes som det alltid vil være der; – som om det for meg, er den absolutte uendelighet.

Du er her selv om du ikke er her, Petter.

Petter, du var gjennom å være deg selv, en rikdom for oss blå. Din evne til tilstedeværelse for andre, din glede, din blå lidenskap, dine blå kunnskaper og ditt blåe gode humør vil jeg alltid huske. Du var min gode blå venn; – Petter: – du er det enda, og du vil alltid være det. Det du har gitt meg, vil være der for alltid………………………..

Alltid!!!

Et lys til ditt minne

Kanskje det finnes et slags Belfry der oppe i himmelen; – gud står der i baren, og tar imot deg, som den flotte, glade, gode person du er, og gud sier: ”Hei, Petter”.

Da er jeg sikker på at du står der ved bardisken, og ser ned på vårt kjære Chelsea når de spiller. Chelsea scorer og jeg er sikker på at du smiler og forteller alt om vår målscorer til de andre der; – for du vet jo alt om vårt kjære Chelsea, du Petter.

I dag er det helt stille i Ossie’s corner. Jeg tenner et lys for deg, til minne om deg, og til minne om vårt vennskap.

I dette lyset går alle mine tanker til din nærmeste familie.

Hvil i fred!

Eirik