“Hit me! hit me!………
Ja, jeg spiller musikk fra starten av I dag. Låten som du sikkert kjenner igjen, er ”Hit Me With Your Rhythm Stick” av Ian Dury and the Blockheads. Hva passer vel bedre denne fredagen enn den litt lyriske Ian Dury med sin særpregede punk-/New Wave musikk.
Fucking fotballresultater i det siste, hva?
At det er mulig; – uavgjort hjemme mot Everton etter en fryktelig dårlig 2. omgang, hvor Everton utligner i det 86 minutt; – og så tapet mot Marseille på onsdag.
Jeg gremmes!!!
Og så; – denne arbeidsulykken vi har hatt her hjemme. – Ja, du aner ikke for en tragedie som utspant seg her hjemme hos oss i går kveld. Kona skulle bake til jul, og hadde funnet en ny flott småkake-oppskrift som hun skulle prøve. Det spesielle med disse julekakene var at det skulle være 1 dl konjakk i deigen.
Er det så spesielt da? – Neida, nå skal du høre. Konjakk brukes jo i mange kake-oppskrifter.
Nei, tragedien oppstod da kona bare gikk rett i barskapet, tok den første og beste konjakkflaska hun fant der, og helte 1 dl fra den flaska rett opp i deigen. Det hun ikke visste var, at dette var en flaske jeg hadde kjøpt på taxfree’n som vi skulle ha til jul; – en meget kostbar konjakk: Courvoisier Exclusif. Jeg hadde lenge lurt på om jeg virkelig hadde råd til en slik konjakk, men jeg hadde valgt å slå til på tilbudet på taxfree’n; – og hadde kjøpt denne eksklusive konjakken. Den skulle liksom være en slags julegave til meg selv denne julen.
Da jeg oppdaget at kona hadde brukt 1 dl av min dyrebare konjakk i en kakedeig, ble jeg helt fra meg i panikk. Gode råd var dyre!!! Det var ikke mulig å helle denne dl med den nydelige konjakken tilbake på flaska, for den var jo allerede blandet inn i deigen. Jeg var en stund i tvil om jeg skulle helle deigen tilbake på flaska, men heldigvis lot jeg et slikt eksperiment være. Kona mi tok dette som vanlig med stoisk ro, og sa at det ble jo svært gode kaker med bruk av en slik god konjakk. Jeg greide ikke å slå meg til ro med dette. Enden på dette fatale arbeidsuhellet var, at etter at kona hadde laget ferdig småkakene, spiste jeg opp all restene av deigen (det var ingen smuler over bakteriestørrelse tilbake, og da mener jeg størrelsen til de minst bakteriene som finnes), jeg sleiket i meg alt (absolutt alt) som fantes på bordplata (det har aldri vært så rent der før) der hun hadde laget deigen; – og tidlig på morran i dag ble boksen med de ferdige kakene kjørt av meg i en nærmest andakt-aktig stemning ned til banken; – og der ble kakeboksen plassert i vår bankboks under oppsyn av vakter.
Himmel!
Og slikt kan altså skje i ditt eget hjem.
Jeg trenger en øl straks. Heldigvis har jeg en Gonzo Imperial Porter i kjøleskapet i dag. Dette er en flott baltic porter (porter slik den ble laget på 1700-tallet med høy alkoholprosent) fra det amerikanske mikrobryggeriet Flying Dog Brewery. – Ahhhh…….. det er bra deilig med en slik god porter; – skikkelig et koseøl er den, passe bitter; – og svært mørk, og dermed passer denne porteren på en dag, etter å ha hatt et slikt arbeidsuhell hjemme under baking til jul, og med tankene om søndagens kamp borte mot Tottenham liggende (litt skjelvende) like under hjernebarken.
”Hit me with your rhythm stick, hit me! hit me!” synger Ian Dury på sin litt mørke virkelighetsnære måte; – hvor han så godt får frem ”hverdagen” under ”difficult moments”, slik som vi blå har det nå, i en fotballsesong.
Tottenham var vår argeste rival på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Vi slåss om å være midtpunktet i et London; – et London som akkurat da var midtpunktet for det ungdomsopprøret, som la grunnlaget for den rockete tiden vi enda lever i. Jeg husker jeg var så oppglødd foran vår semifinale i Ligacupen 20/12-1971 mot Tottenham hjemme på Stamford Bridge, at jeg var nærmest i ekstase. Denne kampen hadde også en egen kamp inne i selve kampen; – nemlig kampen mellom hvem som var best av de to stjernespissene til disse lagene – begge lags nr 9. – vår Peter Osgood og Tottenham sin Martin Chivers. De var svært like i spillestilen, og de kjempet også om plassen som spiss på det engelske landslaget den gangen.
Dette var altså like før jul i 1971, og resultatet av denne semifinalen i ligacupen, var avgjørende for om det ville bli en fin inngang til juletiden eller ikke for meg. Chelsea vant 3-2!!! Både Osgood og Chivers scoret et mål hver, men vi vant, og jeg ”svevde” inn i den søte blå juletiden den julen. Jeg hadde fått den julegaven jeg ønsket meg mest av alt; – at vi slo Tottenham ut av ligacupen, at Osgood scoret et mål, og at han var bedre enn Chivers i den kampen (etter Eirik’s mening, red. anm.). Martin Chivers er en legende i Tottenham. Etter at han la opp som spiller, var han i noen år manager og trener. Han trente faktisk det norske laget Vard Haugesund sesongen 1981/1982; – dog uten noen spesiell suksess.
Tottenham borte på søndag blir imidlertid en særdeles hard nøtt for oss. Vi er ikke i form, mens Tottenham sannsynligvis er et av de beste hjemmelagene i Europa akkurat nå. Vi tapte den samme kampen i fjor også. La oss virkelig ikke håpe at det som i fjor, blir Ferreira som må passe på Gareth Bale på søndag. Det gikk jævlig dårlig; – du husker det; – det så ut som Ferreira stod stille når han prøvde å følge Bale (som i tillegg også førte ballen foran seg) på veg mot vårt mål.
Jeg er rett og slett pessimist foran søndagens kamp!
Imidlertid blir jeg litt bedre stemt etter hvert som jeg tenker på, at tross alt er kakeboksen med de verdifulle konjakk-kakene godt bevoktet der i bankboksen. Jeg blir også i litt bedre humør av denne deilige porteren fra Flying Dog Brewery – Gonzo Imperial Porter. Den fantastiske illustrasjonen på etiketten på flaska gir meg også en slags galgenhumor. Jeg bruker for øvrig å være litt mer forsiktig når jeg drikker flaske nr. 2 og nr. 3 av denne ølen. I følge bryggeriet er denne porteren nemlig på 9,2 %, og: ”it will bite you in the ass, if you don’t show it the proper respect”. Når jeg drikker mer enn en flaske av dette ølet, passer jeg derfor alltid på at jeg drikker sittende (og er særlig på vakt (så lenge jeg greier det da)).
”Two fat persons, click, click, click” synger Ian Dury, mens jeg er i ferd med å finne fredagsformen. Den usannsynlige lettelsen og gleden over at det er helg igjen kommer over meg; – åhhh – nå er det lov å være så urasjonell, så urasjonell, at det slett ikke går an, egentlig – du skal hvile bare ved å være til, du skal rett og slett ikke gjør noe som er nyttig i det hele tatt. Tenk det; – det er det, du og jeg, skal gjøre i helga; – ingenting som er noe nyttig.
Men kampen, du – husk kampen. Ikke noe tull, du stiller søndag på puben i dine blå klær og med ditt gode blå humør.
Vi slår Tottenham på søndag, Drogba scorer igjen, og han scorer to mål, slik at vi vinner fortjent 2-0. ”It’s nice to be a lunatic” synger Ian Dury- ”hit me with your rhythm stick, hit me! hit me!”
Ha ei riktig god blå førjulshelg!
Eirik
PS! Det er vel egentlig vanskelig å tro at de derre kakene nede i bankboksen egentlig smaker slik som den konjakken som er på flaska. Ved nærmere ettertanke bør vel hendelsen egentlig meldes både til Arbeidstilsynet og Mattilsynet.
PS! Vet du om noen flere myndigheter som burde varsles ved slike hendelser? – Norsk forening til konjakkens fremme, kanskje? Eller foreningen for fremme av en indre glede i førjulstider (konjakken drikkes jo, og kommer innvorters)?
PS! Kona er ikke innstilt på, at jeg ikke skal gjøre noe nyttig denne helga, dessverre. – Ok, men i kveld, da er det bare fest. Skal det være en Courvoisier Exclusif, kanskje – min kjære.
PS! Jeg setter på igjen for deg denne utrolig supre låten til Ian Dury and the Blockheads ”Hit me with your rhythm stick”. Nyt musikken (gjerne sammen med en Gonzo Imperial Porter); – dette er noe av det beste av musikk som er laget (Eirik’ s mening, red. anm.):
<!–
WriteFlash('’);
//–>
