Ossie's corner

“I lay awake at night and pray” (Fra “In Sleep” med Lissie)

Jeg har ligget mye våken om nettene denne uka; – alt synes så håpløst for tiden.

Først ble ledelse 3-0 over United på søndag til 3-3, så overgriper en venstrepolitiker (godt oppe i årene) seg på ei 17-årig jente, så er det rettsak om en FrP-politiker som skal ha overgrepet seg på gutter, så er det Fabio Capello som gir seg som Englands manager, og så skal John Arne Riise skilles igjen.

Håpløst, hva?- Det at 3-0 ble til 3-3 på hjemmebane mot United, altså. – Ja, de andre sakene blir jo av mikroskopisk betydning i forhold til det.

Håpløst er det; – jeg er mildest talt nedfor i dag; – beklager (det er artig at du kommer på besøk i alle fall; – så du er nedfor du, også???).

Det er fredag imidlertid, og vi bruker jo ikke å være motløse her i Ossie’s corner på en fredag. Kanskje vi skal sette på litt musikk? Det bruker å muntre oss opp litt. La oss høre på den unge amerikanske folk-rock artisten Lissie i dag. Med en nærmest raspende stemme, synger hun – i et helt enkelt, lavmælt, men hardt lydbilde. Det gir oss en bluesaktig stemning; – vi kan rett og slett nyte hele håpløsheten.

Kjenner du det?

Når Lissie synger kan vi bare nyte den forbannede følelsen av ikke å få det til, og følelsen av ikke å være perfekt; – selv på en fredag. Lissie’s sang gir liksom litt menneskelighet (ok, jeg overdriver litt her) til det at laget vårt leder 3-0, og så bare greier uavgjort 3-3 til slutt. Det minner oss også om alt det andre vi selv ikke har fått til i denne uka (vi har dog ikke foregrepet oss på noen, og vi har ikke søkt på den ledige managerjobben for England (ryktene sier at det er en som heter Urias som har fått den allerede; – hvis det ikke var det han het, han som hadde den da?)).

Blå blues spiller vi i dag i Ossie’s corner; – deilig, hva – etter en lang uke, å nyte i fred og ro – selve håpløsheten.

Nå skal du få en riktig god porter fra Ægir fra meg også. Det er en Sumbel Porter; – den passer helt flott til den motløsheten som ligger i Lissie’s rufsete låt «In Sleep». Porteren er helt mørk som den mørkeste natta (altså total håpløshet), og den renner så vidt ned gjennom halsen din når du drikker. De må ha glemt å bruke vann der oppe i det nord-vestlandske bryggeriet.

Åh, – godt hva; – kjenner du; – håpløsheten er på vei ut; – vi greier ikke å ha den lenge av gangen (særlig ikke på en fredag).

Kanskje det er mulig å slå Everton i morgen?

“Fast asleep where I keep my memories” (Fra “In Sleep” med Lissie)

Jeg husker så godt da vi møtte Everton en novemberdag i 1997. Duellen med stor D i den kampen var mellom vår kjempestore midtstopper Michael Duberry og Everton sin like store angriper Duncan Ferguson. «Big Dunk» Ferguson var virkelig fotballens «hard man» den gangen. Han fikk hele ni røde kort, og han satt i fengsel i tre måneder, på grunn av sin tøffhet på banen. I kampen i 1997 på Stamford Bridge gikk det hardt for seg i duellene som vanlig under ledelse av vår kaptein og urokråke Dennis Wise. Særlig gikk det hardt for seg mellom Duberry og Big Dunk, og dette (kan man trygt si) var før de måtte søke FA om tillatelse, dersom de ønsket å si noe mer enn fillern i duellene. Hadde uttrykkene som Duberry og Ferguson brukte om hverandre i den kampen kommet dagens media elite «for øre», ville nok begge ha blitt «innesperret» (omtalt særlig dårlig i alle avisspalter, radio- og TV- kommentarer) på livstid.

Michael Duberry greide å holde styr på Duncan Ferguson i hele kampen på en fremragende måte. I fokus i stedet under kampen kom derfor to av våre beste spillere gjennom tidene Dennis Wise og Zola med supert spill (også de to seg i mellom). Begge scoret et mål hver i kampen, og vi vant 2-0.

Det var tider det.

Passer ikke dette bilde av de to flotte herrer her i dag (Zola som var en glad gutt, og Dennis Wise som var den rake motsetningen – en gledens gutt). Se nærmere på bildet, lytt på Lissie, nipp til porteren, og du kjenner: – håpet kommer tilbake.

Du ser lyset igjen (ikke overdriv, – det er ingen grunn til å bli religiøs; – særlig ikke til musikk av Lissie og drikkende på et glass helsvart porter).

“Why am I so terrified of waking” (Fra “In Sleep” med Lissie)

I morgen vil vi få tilbake Lampard og Mikel (ok, – jeg skjønner hva du mener, det løfter oss vel ikke at Mikel er tilbake; – noen flere pasninger på tvers av banen, trenger vi egentlig ikke). Lampard tror jeg blir særdeles viktig for oss i morgen. Kanskje er en kamp mot Everton nå noe av det verste vi kan spille. Akkurat tæl og spirit var det ikke mye av hos oss på søndag når United angrep oss, og det vil Evertonspillerne være fulle av i morgen.

Mot United ble det som vanlig noe i overkant, når eminente gode spillere som Bosingwa og Meireles begge samtidig i deler av kampen, melder seg ut i forhold til duellspillet vårt (begge er kanskje redde for at de kan komme til å si mer enn fillern?). Videre manglet vi jo hærførerne Terry og Drogba. De to vil vi mangle i morgen også. Selv om Lampard ikke er noen Dennis Wise, er han gjennom sin lange karriere, sitt elegante spill, sin flotte holdning, og ikke minst gjennom sin naturlige autoritet, en spiller; – som de andre spillerne våre legger merke til, og som de vil la seg lede og inspirere av.

Vi har ingen Dennis Wise for tiden på laget.

Hadde vi hatt Dennis Wise på laget i morgen, ville selv trauste Evertonspillere på hjemmebane være litt psyket ut før kampen. Slike var Dennis Wise. Han sørget allerede i spillertunnelen for at det andre lagets spillere var litt reserverte. Etter et par tøffe innledende taklinger i åpningen av kampen, sørget han noen ganger for at de rett og slett ble litt tilbakeholdne (nærmest reserverte og sky) i resten av kampen.

Frank Lampard; – det er borte mot Everton i morgen; – uten Dennis Wise; – da må du, Frank – lede an i den blå flokken vår, og sørge for at alle gjør sin jobb. Det er viktig, hører du.

Skal vi ta en Ægir Sumbel Porter til?

Dette ble jo mye lettere, hva? Nærmest morsomt er det blitt igjen.

Vi lar Lissie synge mer om håpløsheten, vi drikker mer øl, vi er to, det er fredag; – og det er kamp i morgen.

Vi skal vinne for faen!

Eirik!

PS! Det engelske fotballforbundet ønsker å presisere at jeg burde ha sagt fillern i stedet for faen!

PS! John Arne Riise har dessverre misforstått sangen «That’s why we love Salomon Kalou». Kalou er ikke «ledig på markedet». Den nylige offentliggjorte skilsmissen trekkes derfor tilbake.

PS! I rekrutteringen av ny manager for det engelske landslaget vil det bli lagt stor vekt på kompetanse om de ti bud. Kompetanse om Bergprekenen (den som ikke har syndet osv.) vil det ikke bli lagt mye vekt på.

PS! Micahel Duberry – 36 år gammel – spiller enda; – nå for Oxford. I en kamp i forrige måned mot Hereford scoret han et helt ekte hattrick (et mål med venstre fot, et mål med høyre fot, og et mål på hode). Imidlertid var to av målene selvmål. Kampen endte 2-2.

PS! Duncan Ferguson ble etter sin aktive karriere, utsatt for et innbrudd av to personer i sitt hjem. Den ene innbruddstyven fikk Duncan tak i, og han skal enda i dag bære tydelige mén etter julingen han fikk av Duncan. Den andre innbruddstyven greide å stikke av. Begge de to tyvene soner nå lange dommer, og begge skal være svært fornøyd med at de er «sperret inne», og ikke er utenfor (sammen med Duncan).

PS! Duncan Ferguson skal ikke være aktuell som kaptein på det engelske landslaget.

PS! Jeg vil igjen minne om hvor mye felles øvelsene – drikking og yoga – har. Nedenfor viser jeg en stilling (både i yoga og under drikking) som skal gi deg en nærmest sensasjonell fred og ro:

PS! La oss bare skjenke godt med helsvart porter opp i glasset vårt, igjen la håpløsheten sige inn over oss, før vi ser og lytter (og lar håpet komme tilbake i ren og skjær nytelse av vårt mismot) til Lissie sin «In Sleep» fra albumet «Catch A Tiger»:

<!–
WriteFlash('’);
//–>