Jeg sover ikke helt godt enda.
Det var overveldende på tirsdag kveld. Vi ble vitne til et historisk fotballdrama, og en blå bragd helt utenom det vanlige; – vi ble spilt helt tilbake på egen 16m, Cech kastet seg stort sett over alt mellom målstengene, John Terry ble utvist (rettmessig), Messi bommet på straffespark, Drogba spilte venstreback (helt nydelig; – Alves kom ikke forbi en gang), Lampard og Ramires samarbeidet om et av de flotteste målene denne sesongen (vippen fra Ramires – himmel….), og Torres avgjorde det hele på overtid med en nydelig runding av keeper og en enkel scoring (slik han ikke har greid det tidligere denne sesongen).
Da dommeren blåste av kampen holdt jeg på å klemme livet ut av morsan (morsan satt og så på noen gamle episoder av Nytt på Nytt, og var lei seg for Liverpool. Liverpool spilte akkurat da mot Nottingham Forrest i den noe ukjente bygdeturneringen ”Back to the Eighties” i en liten bygd utenfor Nottingham). Morsan overlevde så vidt mitt voldsomme blå favntak, og hun bemerket tørt at måtehold var tingen også i fotball. Jeg hoppet opp og ned i en slags blå ekstase, og kjente små blå gledestårer strømme ned over kinnene i mitt blå ansikt.
Snufs!
Det var litt av en kveld (egentlig så er ikke den kvelden over for meg enda). Det er derfor nesten litt for tidlig å snakke om kampen mot QPR i helga, men det nærmer seg jo, og vi skal slå dem også. Sjansen for å bli spilt helt tilbake på egen 16 m mot dem på Stamford Bridge er i alle fall liten (prosentvis i klassen med en lettøl, muligens).
Kong Drogba hadde på en måte bestemt at vi skulle slå Barcelona på tross av mediaeliten. Han brydde seg rett og slett ikke om Dagbladet eller Arild Stavrum. Tenk det – han brydde seg ikke om hva Arild Stavrum mente; – helt konge, hva? Flott var det å se Kong Drogba ”shake hands” med Messi etter kampen. To av verdens flotteste fotballspillere som hadde vært med å lage dette fantastiske minneverdige fotballdramaet for oss, tok hverandre helt enkelt i hånda etter kampen.
Alle lag ville ha blitt spilt tilbake på egen 16m på Camp Nou i en semifinale i Champions League.
Men vi greide å gå videre til slutt (etter all den dramatikken; – selv Viasatstudioet lot seg rive med en stund, før pliktene (og pengene) igjen kalte på dem), vi kjempet som noen løver (det skulle være en spøk forrige fredag at vi hadde alliert oss med en dyrepark for å stoppe Messi), og vi vant til slutt på Torres sitte flotte løp fra egen banehalvdel, hvor han runder keeper perfekt, og setter ballen i mål.
Det var et av de stolteste blå øyeblikk jeg har hatt i mitt blå liv.
Er det ikke flott hvordan spillerne våre i dette seiersøyeblikket, helt spontant og åpenlyst delte gleden med oss fans (som vanlig var vår fans bortgjemt øverst mellom en sving og langside på enorme Camp Nou).
Før jeg griper til tårene igjen i egen selvhøytidelighet, finner jeg heller frem en øl til oss. Siden dette er en skikkelig blå fredagskveld skal du få en meget tradisjonsrik og gammel flaske IPA. Det er en Worthington´s White Shield. Denne gode IPA´n er brygget siden 1820, og det er en såkalt bottlecondiotened ale. Det vil si at den siste modningen skjer på flaska, og den kan modnes der i hele tre år. Dette er en meget fruktfrisk ale på smak med en passe godt balansert bitterhet i ettersmaken. Den ligner litt på Marston´s Pedigree på mange måter, men det er brukt noe mer humle.
På søndag er det altså hjemmekamp mot QPR. Vi husker alle det begredelige tapet borte mot dem i oktober i fjor; – med to av våre utvist, og med rasismeanklagen mot John Terry etterpå. QPR vil nok få en svært tøff velkomst på Stamford Bridge i dette lokaloppgjøret, og etter det som skjedde i kampen i oktober. Vi får allikevel håpe at det blir en skikkelig god kamp.
Så lenge finalen i CL ikke er spilt enda, må vi fremdeles kjempe for å bli blant de fire beste. QPR ligger i nedrykkssonen, og har da også svært mye å spille for. Spørsmålet er om den siste tidens dramatiske begivenheter mot Barcelona, kan føre til en både fysisk og mental trøtthet for våre blå. Da vil det bli vanskelig mot QPR. QPR er normalt et svakt bortelag, men Stamford Bridge er vel ikke egentlig helt borte, for laget fra vårt naboområde Shepherd Bush. Noen av våre sentrale spillere vil imidlertid ikke få spille CL-finalen, og de vil vel forhåpentligvis da være ekstra motivert for de siste viktige ligakampene (og for å få en plass på laget på Wembley neste helg).
Håper du liker ølet, at du er på topp igjen på søndag, og at du da støtter vårt lag i et meget vanskelig lokaloppgjør på Stamford Bridge. Nyt de blå stundene, nyt våren (selv om det regner), og nyt at det er fredannnnn……
Deilig, hva?
Helmaks, Egon – ha ei nydelig helg!
Eirik
PS! Forfatter Arild Stavrum gir nå ut en fagbok i retorikk: “Ingen god arrogant retorikk uten et arrogant kroppsspråk”
PS! Den kommersielle formidlingen av fotball i dag, må av hensyn til størst salgbarhet på kortest mulig tid, basere seg på en enkel generell menneskelig grunnregel om at: ”materialforvalteren i Mandalskameratene er det gode menneske, mens direktøren i Real Madrid er det dårlige menneske”. Dette er godt beskrevet i bloggen ”Seriøst – Øyvinds greier” i innlegget ”Ordliste for fotballidealister”.
PS! Mandalskameratene har ansatt Arild Stavrum som ny materialforvalter.
PS! Ingen (ikke en gang mediaeliten) kan ta fra oss den blå gleden. Her blir noen på puben Brogan (like ved Fulham Broadway) “litt” glad når Torres scorer det avgjørende målet:
<!–
WriteFlash('’);
//–>
PS! Her er noen til på en annen pub like i nærheten (The Olde Ship Pub) som også blir “litt” glad akkurat da:
<!–
WriteFlash('’);
//–>
PS! Tenk deg Arild Stavrum på det samme tidspunktet.
PS! Jeg ser du smiler så nydelig blått nå.
PS! Skjenk deg gjerne litt mer øl før du går; – og igjen god helg!
