I know we
could live tomorrow. 
But I know I live today,
 I know we could live tomorrow. 
But
I don’t think we should wait! No.
(Fra “Live Tomorrow” med Laleh)

Helvete!

Hva er dette for noe? At vi liksom slipper inn et mål helt på
slutten av en kamp når vi bare leder 1-0, og det er ikke første kampen det skjer denne sesongen. Mot Fulham borte ble 0-1 til 1-1 i det 80. minutt; – er det
mulig? Liten bane visste vi at det var der, og når ballen ikke går fort nok i
laget vårt; – så må det kjempes, det må fightes, det må kriges…..

Hvem faen glemte å fortelle det til Meireles og Ramires før kampen på mandag?

Vi skulle hatt Joey Jones tilbake på laget på mandag. Det
var kar som sloss, det – han ga alt, og vel så det. Han var årets spiller på
laget vårt i 1983, og det etter at han tidligere hadde spilt for Liverpool.
Skeptisk som vi var på ham da han kom; – kan det komme noe godt fra det scouserlaget?
– Neppe, tenkte vi – men der skulle vi ta feil (vi tar ikke feil ofte, red
anm.). Joey Jones viste seg som en
skikkelig blå fighter (det kan blått bli folk av oss blå, skal jeg si deg).
Hans hilsen med knyttneven før kampene til oss, varslet alle hva som ville
komme.

Vi elsket Joey Jones!

Joey Jones var noe av de blåeste vi har hatt gjennom historien
vår. Joey utsatte ikke en duell, Joey kastet seg inn i alle dueller med
mannsforakt, Joey brettet opp armene selv om det regnet og det var kaldt, og
han ga absolutt alt for oss som sto der skjeggløs, jenteløs, pengeløs, og poengløs på den blå tribunen, – dæven, vi var bra glad i deg, Joey!

Vi rykket opp med
Joey Jones, vi fikk tilbake vår verdighet med Joey Jones, og vi begynte på
tilbakereisen mot toppen igjen med Joey Jones.

Takk, Joey (unnskyld de blå tårene).

Det er jo fredag, og vi skal ha oss en øl, og alt mulig (hva
det mulig enn er? Jeg er mest opptatt av ølen). Vi skal spille mot Tottenham i
semifinalen i FA-Cupen på Wembley på søndag, og vi skal spille mot Barcelona i
semifinalen i CL på onsdag.

Topp, hva?

I dag foreslår jeg at vi drikker en old ale. En kamp mot
Spurs på selveste Wembley bringer frem mange gode minner, og fortjener en gammel og tradisjonsrik ale. Gales Prize Old Ale er fra 1920-årene, og den ble
laget av Gales bryggeri ut i Hampshire. I 2005 ble dette bryggeriet kjøpt opp av
Londonbaserte Füllers, og mot all forventning har Füllers valgt å videreføre
bryggingen av Gales Prize Old Ale. Denne alen blir modnet på et fat i ganske
lang tid, og den tar dermed til seg noe av smaksrikdommen i fra eiketønnene.
Obs, obs – den er jævlig sterk; – den er på hele 9% (når den ble brygget hos
Gales kunne den bli på opptil 12%).

Er den ikke god?

I det flotte gulaktige ølskummet i toppen av glasset her, kan
du kanskje se bilder fra en litt spesiell uke i midten av mars i 2002, da vi
slo Tottenham 4-0 i to kamper på rad, med tre dagers mellomrom. I 6. runde av
FA-Cupen 10. mars vant vi 4-0 borte på White Hart Lane (Gudjohnsen scoret to
mål), og vi vant 4-0 hjemme i ligaen 13. mars (Hasselbaink scoret hat-trick).

Det var tider det, skål!

En som spilte i begge de to kampene for oss, var unge Frank
Lampard
. På mandag borte mot Fulham scoret han sitt 150. mål. Som
midtbanespiller på det aller øverste nivået i fotball, har han altså scoret og
scoret i kamp etter kamp i sesong etter sesong. ”Gammel” sier de at Lampard er,
men han løper og scorer fortsatt, slik at det kan bli noe skamfullt å være
fotballekspert noen ganger når Lampard spiller (noe lett tilbakelent ser jeg at
de sitter ekspertene der i TV-studio, de virker rett og slett litt gamle og
slitne). Det som er morsomt nå med Lampard, er at han også spiller godt (og
scorer) i fra en mer defensiv rolle på midtbanen (sammen med Mikel). Lampard
viser klasse for tiden (ikke minst sist mot Fulham), og det ser ut som om han
må bære den største børa på midtbanen vår i de nærmeste viktige dagene, for at
denne sesongen skal bli noenlunde vellykket.

En annen spiller som spilte for oss mot Tottenham i disse
flotte marsdagene i 2002, var keeper Carlo
Cudicini. Han gjorde noen supre kamper i mål for oss det året, og han ble
derfor også årets spiller i 2002. Litt synd at han vil sitte på reservebenken
til Tottenham på søndag (måtte du forbli der hele kampen på søndag, Carlo –
bare for etter kampen, å måtte trøste dine nye medspillere. ”Synd” dere blir slått
ut).

“The moon
is dancing among the clouds
and, my knees are shaking, 
and my dreams are braking,
 but
I know I live. But I know I live, today
(Fra “Live Tomorrow” med Laleh).

Kampene kommer svært ofte (nesten to i uka) for oss nå
fremover til sesongslutt. Det er all grunn til å tro at det ikke er mulig for
oss å bli både blant de fire beste i ligaen, vinne FA-Cupen og vinne Champions
League.

Det er imidlertid fredag, det er en blå kveld, det er en blå
ale i glasset ditt og i mitt; – vi skal møte Tottenham på Wembley, og vi skal
møte Barcelona hjemme.

Alt; – absolutt alt, er mulig; – husk Joey Jones!

Pust blått godt ut i kveld, kos deg, og nyt denne modne
sterke og livgivende drikken. Du kjenner det blå blodet strømme gjennom dit hode
og kropp når du drikker denne majestetiske, mektige alen – og det bruser,
kjenner du det – det bruser i hele deg, det er liv i deg, du – akkurat nå lever
du.

Ha ei fortreffelig god helg!

Eirik

PS! Sitat på veggen i puben Churchill Arms i Notting Hill i
London: ”If they don´t serve beer in heaven, then I´m not going”.

PS! Duffy Daugherty: ”Football isn’t a contact sport, it’s a collision sport. Dancing is a
contact sport.”

PS! Barcelona på onsdag. På tide å finne frem danseskoene
igjen.

PS! Artig “vinkling” på temaet oppvarming fra fotografen.

PS! La oss se og høre den iransk-svenske
artisten, perfeksjonisten, og kunstneren Laleh synge sin ”Live Tomorrow”:

<!–
WriteFlash('’);
//–>