“When we don’t perform, people say the senior players are not good enough and need to go, and when we do perform they say we run the club, none of this is true,” Drogba argued. “We are Chelsea players, nobody here is bigger than the club, all we do is give our best for Chelsea, the fans and the owner” – Didier Drogba til den offisielle hjemmesiden etter kampen mot Napoli.

En blå dag!

Jeg våknet opp med ett rykk på toget torsdag morgen på veg til jobben. Hva faen var det jeg hadde drømt? Jo, jeg hadde drømt at Fjørtoft og Bratseth begge stod over meg, og ropte i kor: «Who let the Drog out? Who? Who?»

Det hadde vært en strålende kveld for blå fotball i går kveld; – en av de største på lang tid. Atmosfæren på Stamford Bridge hadde vært helt enorm igjen, og vi hadde slått Napoli litt uventet med 4-1 etter ekstraomganger, og hadde gått videre i Champions League. Dramaturgien hadde vært perfekt. I befippelsen godt ute i den andre ekstraomgangen, hadde jeg forestilt meg at kampen skulle vare i 115 minutter; – og ikke at den jo varte i 120 minutter. I ren skuffelse over den oppdagelsen da klokka viste 116 minutter, og i ren utmattelse, stod jeg derfor i smug bak en dør de siste 5 minuttene.

Det gikk, vi vant 4-1; – og for en blå fest det var.

Jeg måtte bare til med en whisky etter kampen selv om det var arbeidsdag dagen etter (jeg stoler helt og fult på din diskresjon nå), og det var kanskje en av grunnene til at jeg sovnet på toget. Viasat-studio hadde som vanlig vært svært negativ til alt med Chelsea; – Fjørtoft stod der i studio og var den som ingen liker, og Bratseth var sidekommentator og en vi hadde likt før. Følte liksom at de to herrene med sin negativitet hadde hjulpet oss litt med å beholde vårt særpreg; – et særpreg det er så lett å miste i en storklubb.

Mediaeliten liker oss like lite nå som tidligere, heldigvis.

Jeg smilte hele tiden der jeg satt på toget på veg til arbeid. Jeg smilte også etter at jeg hadde kommet på arbeid, jeg smilte til lunch, jeg smilte etter lunch (et lite problem ble jo dette når jeg måtte ha en såkalt «vanskelig samtale» etter lunch, og jeg fikk meg derfor en på tygga), og jeg smilte på veg hjem fra arbeid. «Smil til verden, og den smiler til deg», heter det – men, – noen ble fornærmet (Liverpoolfansen), noe trodde jeg var dum (Tottenhamfansen), noen trodde de var dumme (Unitedfansen), noen smilte tilbake (Arsenalfansen; – for de skjønte ikke bedre), og morsan trodde jeg hadde fått invitasjon til å bli med i TV-programmet Nytt på nytt på fredag.

Deilig blå var torsdagen uansett.

———————————————————————————————————–

Who let the Drog out? Who? Who?

Didier Drogba var virkelig stor på onsdag. Det er vanskelig å trekke frem enkeltspillere etter en slik flott blå kamp, men Drogba var personligheten, artisten, kunstneren, regissøren ute på banen; – den afrikanske løven som bare gjennom sitt blåtte nærvær, vant kampen for oss. Drogba var enorm, han var den viktigste spilleren i forsvar (særlig på dødballer imot oss), han var den viktigste spilleren på midtbanen, og han scoret et praktfullt mål og var den viktigste spilleren i angrep. Drogba har et nærvær som er så sterkt at det nesten blir magisk. Dersom Didier (vi må være litt på fornavn på en fredag) virkelig vil vinne, følger de andre etter, og de «vokser» der og da i hans inderlighet, i hans styrke både mentalt og fysisk, og i hans bestemte nærvær (Bratseth i kommentatorboksen merket ikke noe på onsdag, selvfølgelig – men han var kun opptatt at av at mytene om oss stemte, ellers ville alle hans forberedelser ha vært bortkastet).

På søndag må vi omstille oss til å spille mot Leicester i FA-cupen. Mange blå ben er nok slitne enda da etter kampen mot Napoli, og det kommer også en viktig og vanskelig bortekamp mot Manchester City på onsdag. Det vil vel derfor være sannsynlig at noen fra Napolikampen får hvile på søndag mot Leicester, og at noen av de øvrige i stallen får prøve seg (lov meg nå at du ikke går helt fra forstanden dersom en av de som får prøve seg er Bosingwa).

Sist vi spilte mot Leicester i FA-cupen var i år 2000 (vi vant FA-Cupen med 1-0 over Aston Villa det året; – etter en scoring av «ingen ringere» enn Roberto Di Matteo). Vi slo Leicester 2-1 i 5. runde i januar, og det siste målet vårt ble da scoret av en annen afrikansk løve Georg Weah. Han var på lån fra Milan våren 2000, og hadde noen flotte kamper for oss. Han scoret også i senere kamper mot Tottenham og Liverpool, og han spilte på laget da vi vant finalen på Wembley i mai. Leicester var (og er i dag også) en vanskelig motstander. Martin O’Neill var deres manager den gangen, og dermed møtte vi et «stubborn» Leicesterlag. På Leicester spilte også den dagen vår gamle storspiller Frank Sinclair. Scoringer av Poyet og Weah sørget imidlertid for videre avansement for oss.

I dag har jeg også øl til oss. Det er en amerikansk ale – Dale’s pale ale fra bryggeriet Oskar Blues Brewery (passer bra her i Ossie’s corner) i Colorado. Dette er nesten en hybrid av en ale. Her er det brukt europeisk malt og amerikanske humle, og det gjør at den smaker en slags mellomting mellom en amerikansk ale og en india pale ale.

Skål!

Kampen på søndag blir nok et betydelig antiklimaks fra onsdagen. Leicester blir et vanskelig svært innsatsfylt lag å møte, slik rett etter en Europeisk toppkamp. Forventningene våre er store, og vi vet at for spillerne er en slik «mandagskamp» ikke god å motivere seg for. Men «det e håp i hængan snøre» som vi sier i Trøndelag (ikke Bratseth, dessverre – “hain har itj snøre”), og vi lader på nytt opp til en viktig kamp med en positiv blå forhåpning. Laget vårt har fått selvtilliten tilbake, og vi er gode; – ja, vi er jævlig gode – og det hadde vært moro å vinne en FA-Cupfinale på Wembley igjen.

Jeg unner deg en nydelig blå fredagskveld (og det er fult tillatt «å suge på karamellen» etter onsdagen enda en stund, eller kanskje jeg skulle si nyte et par bokser Dale’s pale ale til), og jeg unner deg en flott blå helg med seier mot Leicester. Ikke bli sint på Bosingwa, og glem nå for all del Fjørtoft, Bratseth og Nytt på nytt; – husk at du er i live, – du er ikke kjendis, men du er en blå, en flott blå venn.

Kos deg i helga!

Eirik

PS! Vi trakk Benfica i kvartfinalen i CL med bortekamp først; – kult. Går vi videre vil vi møte Barcelona (eller Milan) i semifinalen med hjemmekamp først.

PS! Det meldes fra Viasat at de kommer til å bruke samme manus før, under og etter kampen mot Leicester på søndag som de brukte onsdag mot Napoli. De bytter bare ut Napoli med Leicester.

PS! Bratseth er svært misfornøyd med at Fjørtoft har deltatt i Nytt på nytt og ikke han.

PS! Fredagens quiz: «Hva heter manageren til Leicester?»

PS! Du behøver ikke å lete etter svaret under her. Jeg vet det ikke jeg heller.

PS! “We all follow the Chelsea, Over land and sea – And Leicester”.

PS! Alex Fergusson om Pippo Insaghi: “That lad must have been born offside.”

PS! En av de mest populære musikkformene i Drogba sitt hjemland Elfenbeinkysten er reggae. Foreslår derfor at vi ærer ham i dag med å se og høre avdøde Bob Marley fremføre sin «Get up, stand up» (relevant refreng også for oss etter den siste tiden i klubben vår):

<!–
WriteFlash('’);
//–>