“I’ve done
alright up till now, It’s the light of day that shows me how, And when the
night falls the loneliness calls” (Fra “I Wanna Dance With Somebody” med
Whitney Houston).
Først døde Whitney Houston så tapte vi 2-0 for Everton.
Litt av ei helg, hva – forrige helg.
Forbanna skitthelg; – det var det – det var. For en måte å
tape en kamp på. Igjen ingen aggressivitet, svært få målsjanser, 1 million pasninger
på tvers på midtbanen (vi kommer nok snart i rekordbøkene for dette), og denne
gangen greide vi ikke et hederlig uavgjort som resultat en gang, men nei da –
det ble tap, et tap som var det jævligste vi har sett på mange år.
Spark Andre Villas-Boas sier mange, spark spillerne sier
andre, og noen hiver seg på tabloidiseringen og sier at det er Terry, Lampard
og Drogba som bør sparkes (jeg tror vi skal være de siste til «å fyre opp»
under en tabloidisering; – den er jo normalt vårt lags største fiende).
Hvor skal dette ende?
Jo, det ender vel med at vi skal spille kamp igjen i morgen;
– denne gangen i FA-Cupen mot Birmingham. Det blir The Blues (de ekte) mot
the blues (de uekte).
Fint; – det passer med litt blues akkurat nå.
Hvorfor skal vi ikke kose oss med elendighet på en dag som i
dag? Sesongen 1978/1979 var for oss virkelig elendig. Vi fikk 20 poeng den
sesongen (to poeng for seier og et poeng for uavgjort var reglene da). 3 seirer
på hjemmebane, 2 seirer på bortebane, og 10 kamper med uavgjort var det vi
greide på 42 kamper (altså 27 tap, jeg gjentar 27 tap) – ja, det var det, i den sesongen (unnskyld, jeg glemte å
si at tap den gangen også ga null poeng; – vi var ikke helt på jorde (skjønt
det var der vi spilte i Klæbu den gangen)).
Nest sist ble Birmingham med 22 poeng. Selv om begge lag
fikk et solid nedrykk (solid er jo nesten for forsiktig her), så var det også
den gangen ekte blues når Chelsea og Birmingham møttes. Ikke helt uventet kom derfor
en av våre tre hjemmeseirer mot nettopp Birmingham. Under ledelse av den tidligere
storspilleren fra Tottenham Danny Blanchflower som vår manager, slo vi Birmingham 2-1.
Begge målene våre ble scoret av Ray «Butch» Wilkins. Det ene ble scoret etter
forarbeid av vår konge Peter «Ossie» Osgood.
——————————————————————————————————-
«Still enough
time to figure out, How to chase my blues away” (Fra “I Wanna Dance With Somebody”
med Whitney Houston).
2-1 seieren over Birmingham i februar 1979 ble en av de
siste kampene for både Peter Osgood og Ray Wilkins. Det var helt på slutten av karrieren for Osgood (rett etter
en sesong i USA; – gjett om det var «oldboys- spill» der den gangen også), mens
Wilkins ble solgt til Manchester United. Wilkins ble årets spiller som svært ung både
i 1976 og 1977 (etter at Osgood var solgt til Southampton), han ble også kaptein
og samlingspunkt på det talentfulle unge laget som vi hadde den gangen, og han var
derfor på en måte arven etter Osgood. Det var skikkelig trist å se legenden Osgood
bli ydmyket slik han ble i sin siste sesong, og det var trist å se at arven
etter ham – Wilkins – bli solgt.
Den fargerike storklubben Chelsea gikk ned med mann og mus
den sesongen (har ikke sjekket om de hadde båt da, men de skulle jo under
Stamford Bridge; – og det var helt sikkert mus der). En Glen Hoddle først på
midten av 90-tallet skulle til, før vi kom ordentlig tilbake igjen.
Ray «Butch» Wilkins fikk nesten 200 kamper for oss, og han scoret
34 mål. Han har alltid vært en slags «nest etter Osgood» eller The Prince of
Stamford Bridge (Zola kan vel også gjøre krav på en tittel). Det var
svært hyggelig å se Wilkins i TV2-studio forrige helg, der han med sine gode kunnskaper
og sine mange og ferske erfaringer, satte så godt på plass de tabloide norske
ekspertene. «They are big ego’s» sa ekspertene i studio, og Wilkins svarte med
de nyanser som virkeligheten alltid har: «Yes, they are big ego’s…… and great
guys».
Jeg gruer meg nesten like mye som jeg gleder meg til
morgendagens kamp. Birmingham er gode, og det er ikke mye som tyder på at det
har snudd for laget vårt siden kampen mot Everton. Jeg gruer meg litt til å se
Andre Villas-Boas stå der på linja maktesløs som vanlig (støtte fra eieren er det viktigste sier han, men Roman er jo ikke ute på banen?), gruer meg litt til å se Bosingwa og
Meireles tape dueller i fleng, og til å se på at ballen går på tvers i laget
vårt – i langsom fart – som om alle har så god, så god, tid…. (unnskyld, jeg
sovner nesten av å snakke om det).
Ok, jeg husker sesongen 1978/1979, men dog…….
Vårt håp må vel ligge i at Ramires er tilbake. Hans lange
løp kan dog bryte noe opp i dette servile spillet vårt. Det kan sette
Birminghamforsvaret på noen uventede prøver, kanskje; – skjønt….
Vi tar oss en øl heller.
I dag har jeg en kjempesterk øl til oss. Det er en Golden
Pride fra Füllers. Dette er en øl som skapt for blues (The Blues against the blues).
Ølet er en råsterk ale (nesten barely wine), og er det sterkeste ølet Füllers
lager. Hele 8.5 % er den på, og den avdøde øl guruen Michael Jackson kalte den
for «The cognac of the beers».
Jeg håper du får en flott kamp i morgen (jeg sa håper, jeg
tror det egentlig ikke), og at du får ei super helg før vinterferien (husk
Napolikampen på tirsdag; – ikke dra noen plass som ikke har kabel eller
parabol).
Eirik
PS! Peter Osgood ville ha blitt 65 år på mandag, hvis han
hadde levd.
PS! Det kan kanskje være litt trøst i gode sitater fra fotballspillere
i en slik stund som vi blå har nå?
PS! «Sometimes
in football you have to score goals» Thierry Henry (etter ca. 4 Golden Pride)
PS” Winning
doesn’t matter as long as you win” Vinnie Jones (trolig etter godt over 10 Golden Pride)
PS! La oss nippe (jeg sa nippe, husk den er sterk) til et
glass Golden Pride, mens vi lytter på den store artisten og kunstneren Whitney
Houston synge sin vakre «I Wanna Dance With Somebody» med sin særpregede, kraftige
og melodiøse stemme (så trist at du er gått bort Whitney):
<!–
WriteFlash('’);
//–>
PS! Jeg vil ikke danse med noen Birmingham fans,
journalister i Dagbladet, «eksperter» i TV2 eller Andre Villas-Boas (kanskje
med Andre Villas-Boas i morgen kveld, men bare hvis vi vinner).
PS! Morsan sier at hun ikke er sikker på at Andre Villas-Boas
vil danse med meg.
PS! Du gleder deg litt til kampen i morgen, det ser jeg. Du
slutter aldri å håpe.
