Tvitter-i do, og tvitter-i deg.

En følger av meg på Twitter som er Liverpoolfan, skrev følgende til meg etter min ivrige tvitring under mandagens kamp mot Manchester City: « Den agendaen din mot Alsaker og Liverpool begynner å bli litt utgått nå, Eirik. Både på Twitter og bloggen din. På tide å gå videre.»

Det er lett for ham å si det.

Synes jeg ser ham pyntet i rødt foran en Liverpoolkamp på TV som han har gledet seg til hele dagen, og så oppdager han at det er en blå TV-kommentator som skal kommentere kampen.

Imidlertid vil jeg respektere min Twitterfølger i dag, og derfor ikke nevne noe om Øyvind Alsaker og Liverpool. Videre har morsan tatt alvorlig opp med meg at det er snart jul, og at hun i dag ikke vil ha noe bannskap.

En julefortelling om fotball og kjærlighet.

22/12-1971 kl. 15:30. Jørgen er 15 år og Chelseafan, og løper oppover vegen hjemover. Han har vært på besøk hos sin kamerat Egil, og nå skal han hjem å se kampen Chelsea-Tottenham i semifinalen i ligacupen på TV. Han er så spent, så spent på kampen i dag. Egil som er Southampton fan, hadde sagt at vårt siste kjøp fra i sommer Chris Garland fra Bristol City aldri kommer til å score. Jørgen hadde hevdet hardnakket at det bare var et spørsmål om tid. Chris Garland må få tid til å finne seg til rette på laget vårt, hadde han sagt litt bestemt, og han hadde blitt litt såret over at Egil kunne påstå noe slikt.

Jørgen løper raskere og raskere for det er bare 20 minutter til kampen starter. Endelig ser han huset hvor han bor; – det gule to etasjers huset med de firkantede hjørnevinduene på hvert hushjørne. Inn i gangen hjemme bærer det med Jørgen, og han lukter og sanser så sterkt den julepyntede stua. Han hiver av seg jakken i gangen (ikke helt reglementert to dager før jul, men..), og løper ned trappa til kjellerstua hvor den eneste TV’n i huset er plassert. Plutselig dukker hans mor opp i døråpningen inn til kjellerstua, og hun bærer på et stort brett med julegrøt og rød saft. «Flytt deg», roper Jørgen – «jeg skal se Chelsea, og kampen starter nå».

Moren flytter seg, og Jørgen slipper inn i den gode varme stua. Røde nisser er på plass i sofaene allerede, det er juleduker på alle bordene, og et lite juletre (dog ikke pyntet enda) er også på plass i motsatt hjørne av der hvor TV’n står. «Men skal du ikke ha litt julegrøt, da? sier Jørgen’s mor.» Jo, det skal jeg vel» svarer Jørgen, «men hvordan våger du å være i veien for meg nå når det er Chelsea-kamp på TV?» Jørgen nærmest gråter høyt av sinne, og knytter neven mot moren, mens han slår på TV’n. Moren setter brettet med maten på bordet foran TV’n, og Jørgen finner seg godt til rette i den lune koselige julestua; – med deilig grøt og rød kald saft foran seg. Han tenker: åååh…, måtte Chelsea nå bare slå Tottenham, og måtte Chris Garland score sitt første mål for oss i dag. Chris Garland – denne lyse, langhårede, tette, flotte og tekniske angriperen var det ordentlig første kjøpet Chelsea hadde foretatt etter at de vant Europacupen mot Real Madrid våren 1971. Han hadde spilt godt i hele høst, men han fant ikke veien til målmaskene. Jørgen er virkelig bekymret for at han aldri ville score, og nå hadde kameratene også begynt å nevne dette stadig oftere i friminuttene i en slags hån mot Jørgen.

22/12-1971 kl. 18:00. Chelsea har slått Tottenham 3-2, og Chris Garland hadde scoret et nydelig mål (sitt første som Chelseaspiller). Peter Osgood (Jørgen sin blå gud) hadde også scoret, og så hadde John Hollins (Jørgen’s midtbanehelt) scoret det første målet på straffe. Jørgen er så glad, så glad – han hadde fått nesten alt det han hadde bedt om i aftenbønnen kvelden før. Moren hjalp ham med aftenbønnen hver kveld, men hun var ikke klar over, at han før han sa amen i går kveld, hadde lagt til følgende stille inne i seg: «Kan du la Chelsea vinne i morgen; – du vet Tottenham spillerne er ikke dine beste barn noen av dem, og du må ikke en gang tenke på å la han derre Martin Chivers på Tottenham score, den geitebukken; – og pass på som vanlig at Peter Osgood scorer, og i morgen må du virkelig la Chris Garland få sin første scoring for oss”.

Jørgen er opprømt og glad der han sitter; – etter at kampen hadde gitt seier, mett og god etter grøten er han også, og han ser frem til en lang etterlengtet juleferie fra skolen foran seg. Han tar liksom stemningen med julelyset i stua og det svarte mørke utenfor huset inn i seg, og er en glad flott blå gutt i et trygt og godt hjem. Hans far hadde sagt at han kunne få gå på fest 2. juledag i år siden han nå var konfirmert. Jørgen tenker på dette, men er sterkt skeptisk til å måtte forlate det deilige julepyntede hjemmet deres midt i jula for å gå på en slik fest. Han ville treffe Grete der det visste han, og hun er jo så flott ei jente. Grete går i klassen hans på skolen. Hun er like lang som ham, har et pent litt smalt ansikt, nydelige blå øyne, og et langt lyst hår som henger ned på skuldrene. Så vakker hun er, men ville han tørre å be opp henne til dans; – neppe.

Jørgen slår av TV’n , og setter på en LP-plate på grammofonspilleren. Han spiller «One of this days» fra LP’n «Meddle» med Pink Floyd. Jørgen spiller ganske høyt, og lytter med stor innlevelse på den voksne musikken. Han er totalt uvitende denne deilige og lykkelige førjulskvelden, om at Chelsea noen år senere skal rykke ned, og at laget skal komme til å ha både nedturer og oppturer fremover. Han er også enda totalt uvitende om livets overraskende faktum, at det er kun egne følelser man føler, og ingen andres. Dersom han vil ha en prinsesse, må han derfor «lage» henne selv, og det må han gjøre hver dag etterpå. Dersom han greier det, vil han være helt avhengig av at denne prinsessen «lager» en prins av ham også, og det må hun gjøre hver dag etterpå (komplisert hva, det er nesten så jeg vil bannes).

Jørgen tenker mer og mer på denne 2. juledagsfesten som er det eneste han ikke gleder seg til. Han tenker at han vil heller være hjemme, og nyte den fredelige og rolige julestemningen, den deilige maten, og det å lese ei god bok (han håper han får det i julegave) i stedet for å gå på fest.

Han reiser seg bestemt opp, og slår av grammofonen. Han går opp i storstua i etasjen over, hvor faren sitter alene i den blå og skakke lenestolen ved siden av peisen, og leser i et gammelt julehefte (fra i fjor). Jørgen sier til faren: – du far, jeg tror ikke jeg går på noen fest 2. juledag. «Og hvorfor ikke det», svarer faren – «du vil jo treffe mange fine jenter der, du får danse; – og kanskje du får deg en kjæreste også» fortsetter faren. «Jammen, far» sier Jørgen «det er greit for deg som fikk ho mor, det er verre for meg som må ta ei helt fremmed».

Forventninger.

Himmel, så glad jeg var på mandag mot City; – at vi greide å snu den kampen mot et så godt City-lag, var imponerende. Selv når City fikk en mann utvist, kastet Chelsea-spillerne seg ikke hodeløs i angrep. De var tvert imot så tålmodige, så tålmodige, og lykken står «den kjekke bi», som det heter – vi får straffe i det 83. minutt, som innbytter Lampard setter knallhardt i mål.

Og for en feiring Lampard gjorde mot oss fansen etter at han scoret, og for en tilbakemelding han fikk fra oss. Ekte kjærlighet heter det, og Lampard er nå en legende i Chelsea i ekte Ossie-stil.

Nå ser jeg virkelig frem med forventninger til juleprogrammet vårt (mot Wigan i morgen, mot Tottenham på torsdag, mot Fulham på 2. juledag, mot Aston Villa på nyttårsaften, og mot Wolves 2. januar). Mye avgjøres vel i løpet av denne juletiden i år, så tett og jevnt som det er i toppen; – ja, det blir nesten uvirkelig spennende.

Jeg ser enda for meg Ramires sine flotte løp mandag i et enormt tempo mot City sitt forsvar, og jeg gleder meg til å se denne en av verdens flotteste midtbanespillere i vår blå drakt i kampene i julen; – for en spiller han er i ferd med å bli. Det hadde vært moro om han scoret mot Tottenham 22/12-11 nøyaktig 40 år etter at Chris Garland gjorde det samme (tror det må tas med i aftenbønnen onsdagskvelden).

Håper du får en flott juletid og en festlig nyttårsfeiring. Du skal bare vite hvor stor pris jeg setter på dine besøk og samtaler her hos meg på fredagene. Jeg håper å treffe deg her også over nyttår.

Riktig god jul og godt nytt år!

Eirik

PS! Chris Garland spilte 114 kamper for oss i tiden 1971-1975 og han scoret 31 mål. Etter sin aktive karriere opplevde han betydelig forretningsproblemer, konkurser, avskjedigelser, skilsmisser, spilleavhengighetsproblemer, og han var en periode uteligger. Han fikk sykdommen Parkinson i 1998 (det ble hevdet at hans mange headinger med våt tung ball hadde utløst denne sykdommen hos ham).

PS! Det var ikke mange Chelseakamper som ble vist på norsk TV i 1971. Jeg kjenner ikke til at den første av de to kampene i semifinalen i Ligacupen sesongen 1971/1972 Chelsea-Tottenham 3-2 ble vist på norsk TV. Kamp nr. to i semifinalen som ble spilt på White Hart Lane (heller ikke vist på norsk TV), endte 2-2 (Chris Garland scoret et mål også i den kampen), og vi gikk videre til finalen.

PS! Dessverre tapte vi finalen i mars 1972 på Wembley mot Stoke 2-1. Den kampen ble vist på norsk TV, og det tapet er vel den dag i dag det sureste tapet jeg har vært med på gjennom alle mine år som Chelseafan. Chris Garland spilte, men scoret ikke. Osgood scoret vårt eneste mål i den kampen.

PS! Topp hva; – ikke et ord denne gangen om den helvetes Liverpool-nissen Øyvind Alsaker i TV2.

PS! Faen; – unnskyld; – at det er mulig, – også helt på slutten.

PS! Mens det enda er fred her, la oss la vakre flinke Maria Mena synge oss inn i den deilige juletiden med sin «Home for Christmas»:

<!–
WriteFlash('’);
//–>

–

PS! Tilbake fredag 6/1-12.