Newcastle borte i morgen.
Jeg sier ikke noe mer.
Helvete hvor dårlig det går for tiden; – det var da som faen; – akkurat nå på den svarteste tiden av året, så taper vi, og taper vi; – og vi taper også for Liverpool, igjen og igjen.
Selvfølgelig er dette til stor forlystelse for media eliten.
«I got a man with two left feet” (Fra “The boy does nothing” med Alesha Dixon)
Litt morsomt var det jo med kommentator i Canal+ Øyvind Johannessen på tirsdag mot Liverpool. Under kampen ga han oss et rørende tilbakeblikk på Liverpool for snart over 30 år siden. Det var jo totalt irrelevant for den kampen som spiltes, men den ga jo et godt innblikk i en norsk mann og fotballkommentator sin vanskelige midtlivskrise.
Nok et surt tap ble det altså på tirsdag; – akkurat det ble selvfølgelig ikke noe lettere med det kommersielle “frieriet” fra denne TV-kommentatoren (visstnok Tottenhamfan) til massene (Liverpool) særlig på slutten av kampen.
Ok; – Carling Cup er ikke den viktigste turneringen vi deltar i (tvert imot trolig den minst viktige). Men hvordan skal det gå med laget vårt fremover. Det er vel ikke bare resultatene som går mot oss for tiden, men spillet vårt er heller ikke særlig lystig. Newcastle borte er normalt en vanskelig kamp for oss. Med vår dårlige form for tiden, og med den pangstarten Newcastle har fått denne sesongen, blir den ikke lettere i morgen.
«I’m gonna feel the beat within my soul” (Fra “The boy does nothing” med Alesha Dixon)
Verdens beste spiller gjennom tidene (vil mange eldre blå si) Hughie Gallacher har spilt for både Newcastle og oss. Han fikk sitt store gjennombrudd i Newcastle, og kom til oss sommeren 1930. En stolt og litt spesiell skotte var han, som hadde en egen teft for det å score mål. Han var ikke stor, men utrolig sterk i kroppen og kjemperask, og han var helt nådeløs inne i feltet. Rett etter at han hadde kommet til oss, hadde vi bortekamp mot Newcastle. Den gangen var det ikke TV-overføring (mulig allikevel at Phil Thompson satt i studio da også), og folk måtte reise på kampene for å se sine helter. Da Hughie Gallacher løp inn som Chelseaspiller på sin gamle hjemmebane St. Jamses Park (banen heter nå sikkert Always Ultra Park eller noe lignende) denne tidlige septemberdagen i 1930, hadde det møtt opp 68.386 tilskuere. Dette er den dag i dag tilskuerrekorden på banen til Newcastle. Ikke nok med det; – det er antatt at det var ca. 40.000 tilskuere utenfor banen som ikke kom inn. Vi tapte denne kampen 1-0.
Hughie Gallacher spilte 144 kamper, og scoret 81 mål for oss.
Etter sin aktive karriere tok Hughie Gallacher livet av seg på en svært tragisk måte slik som også Garry Speed har gjort det nå nettopp. Hughie Gallacher kastet seg foran toget en junidag i 1957. James Dalrymple i avisen Independent skriver om Hughie Gallacher: «Selv jeg, en skolegutt i bukseshorts i 1957, visste mer om Hughie Gallacher enn jeg visste om Jesus».
Våren 1966 møtte vi igjen Newcastle borte. Den gangen hadde vi Tommy Docherty som manager. Den karismatiske Terry Venables var kaptein på laget vårt («The Docherty Diamonds»). Han var spillefordeleren på midtbanen for oss. Han spilte godt i denne kampen, og ledet an og drog med seg de andre spillerne våre til en flott blå borteseier 1-0. Dette skulle imidlertid bli en av de siste kampene for Chelsea både for Terry Venables og Tommy Docherty. Rett etter denne kampen solgte vi Terry Venables til Tottenham, og året etterpå fikk Tommy Docherty sparken.
Terry Venables spilte 237 kamper for oss, og scoret 31 mål.
“I need a man to take control” (Fra “The boy does nothing” med Alesha Dixon)
Terry Venables og Tommy Docherty var to store personligheter, og det måtte gå som det heter i sangen: «This town ain’t big enough for both of us». Under et hotellopphold før bortekampen mot Burnley på slutten av sesongen i 1965, hadde Terry Venables og en rekke andre spillere klatret ut nød stigen på hotellet, og dratt på fest «på byen». Tommy Docherty oppdaget dette da de kom tilbake til hotellet, og han sendte dem alle – så myndig som han var – sporenstreks rett hjem til London med det første toget som gikk. Uten Terry Venables og de andre hjemsendte spillerne våre på laget, tapte vi selvfølgelig (det året kunne vi blitt ligamester om ikke dette hadde skjedd) 6-2 for Burnley dagen etter.
Tommy Docherty la nok i sin tid grunnlaget for det laget som senere skulle bli FA-cupmester i 1970 og Europacupvinner i 1971. Han var en svært selvstendig og oppegående manager, og han var ikke redd for å slippe de unge til. Mange av ungguttene (i «The Docherty Diamonds») var helt sentrale på laget i 1970 og 1971; – ikke minst gjaldt dette for legenden Peter «Ossie» Osgood. Etter at Docherty fikk sparken hos oss, hadde han jo en lang fin karriere i Manchester United også. Her mistet han til slutt jobben etter å ha hatt en affære med kona til fysioterapeuten.
I overkant fargerik, hissig, nærmest diktatorisk var Tommy Docherty både som manager og menneske, men han var den første i verden (også før Ajax) som lot backene gå i angrep slik vi ser det i dag. Etter at han fikk sparken hos oss, fikk han bare noen uker etterpå, managerjobben i den lille men svært ambisiøse klubben den gangen Rotherham. Helt utrolig var det å se at han ut fra det blitslyset han hadde opplevd i London hos oss, reiste nærmest rett ut på landsbygda for å bli manager for denne lille klubben Rotherham. Tommy Docherty proklamerte så stolt og flott for den ivrig satsende styreformannen i Rotherham Eric Purshouse da han tiltrådte: « I will lead you out of the second divison». Siden når han som en populær After Dinner speaker fortalte så festlig om dette, fortsatte han gjerne med: «and I did…… into the Third.»
«Take a sip of dancing juice” (Fra “The boy does nothing” med Alesha Dixon)
Nå har jeg snakket meg helt bort; – så ivrig som jeg ble, etter å fortelle deg alt dette, når du nå først kom på besøk.
Jeg håper du ser at det går opp og ned her i fotballen, og at det har det alltid gjort. Nå gjelder det at vi står samlet bak laget vårt. I morgen er det tidligkamp, og vi får virkelig håpe at det snur. Et lyspunkt i de to siste kampene våre har i alle fall den fine defensive nye midtbanespilleren vår Oriol Romeu vært. Her har vi en spiller for fremtiden. Til tross for at han er så fersk og ung, gjør han en kjempeinnsats, og han greier nesten å dominere midtbanen for oss på egenhånd. Vi savner nok en Hughie Gallacher og en Terry Venables akkurat nå, men kanskje kommer formen tilbake i morgen for flere av spillerne våre.
Hva hadde ikke vært mer moro enn at vi slo Newcastle i morgen.
Det er fredag, og jeg må bare få anbefale deg en deilig juleøl – Borg’s juleøl – til i kveld. Kos deg i kveld! I morgen skal vi stå bak laget vårt uansett resultat. Enten vi mener at Andre Villas-Boas har skylden eller vi mener at spillerne våre er for dårlige; – så er vi alle ekte, flotte, blå Chelseafans.
Du skal være stolt av at du er blå!
Du er ikke noen «mainstream» person. Du tåler at de mange er i mot deg, og du holder med verdens beste lag; – et lag med en fantastisk stolt og innholdsrik historie, og med en beliggenhet i den fargerike og festlige kunstnerbydelen Chelsea og Fulham i London.
Come on you blues!
Ha ei strålende flott blå helg; – med en fin 2-0 seier på lørdag ettermiddag (begge målene etter langskudd langs bakken fra Oriol Romeu).
Eirik
PS! I de to kampene våre mot Newcastle som jeg har fortalt om fra 1931 og 1966, var det Øyvind Johannessen som var kommentator på TV. I kampen i 1931 fortalte han under kampen så rørende om stiftelsen av klubben Liverpool.
PS! Etter nærmere undersøkelse viser det seg at Phil Thompson satt i TV-studio under begge disse kampene.
PS! Studiogjesten i TV2 forrige helg var Ikke Phil Thompson (var han syk?). Det var imidlertid en journalist fra BBC, og vedkommende må vel i alle fall sies å være en anelse penere enn Phil Thompson.
PS! Vi fortsetter med bevisføringen for at det å drikke, gir de samme fordeler som det å drive med yoga:
PS! Siden det er midt i den svarteste høsttiden og i begynnelsen av juleforberedelsene, spiller jeg «The boy does nothing» med nydelige, festlige og dansende glade Alesha Dixon. Legge merke til hvor glad hun er når hun synger:
«Does he wash up? Never wash up
Does he clean up? No, he never cleans up
Does he brush up? Never brushed up
He does nothing the boy does nothing»
Det stemmer ikke med min erfaring at dette budskapet fremføres så lystig, men her kommer hun:
<!–
WriteFlash('’);
//–>
