Husker du dette deilige vårlige og kjempeblå øyeblikket?
Noe annet nå, hva – bekksvart mørke om kveldene, de samme jævlige ekspert-kommentatorene på TV, dress- og kjolekledde (selv på mandager) politikere som diskuterer marginale endringer i formuesskatten (noe jeg forhåpentligvis aldri kommer til å betale, eller forhåpentligvis kommer til å betale – stryk det som ikke passer, men gjeld det har jeg nok av, det kan du banne på; – forresten ikke gjør det, altså stryk det du vil, men ingen banning – du husker morsan?)
og det er landskampspause (dette utsagnet skulle egentlig være sagt rett etter det med formuesskatten, men måtte flyttes litt pga. den lange parentesen – du må jo få puste også).
Det er helsvarte tider, hva?
Hvordan er det mulig med disse landskampspausene? Hvordan er det mulig med landslag i det hele tatt i 2031? Unnskyld, 2011 skal det være. Det vil jo ikke spilles landskamper lenger i 2031. Våre blå spillere er jo fra hele verden, – ja; – ikke en av dem er fra samme land nesten. På tribunene på Stamford Bridge kommer vi også fra hele verden; – fra Kathmandu, fra Kairo, fra Kathmandu (nei, det har jeg sagt allerede), og fra Bratsberg.
Nei, ikke fra Bratsberg, heldigvis.
Men du forstår poenget. Spillere og fans kommer fra alle kanter av verden (jeg gjentar: ikke fra Bratsberg). Hvorfor skulle vi da sette en strek midt ute i skogen i fotballen? Vi trenger jo ikke lenger å sette sammen de spillerne på den høyre siden av furua på et lag, og de spillerne på den venstre siden av furua på et annet lag (hvilken furu? – ser du noen furu her? – snakker vi ikke om å dele opp i fotball-lag? hvordan kan dette ha blitt til noe med landbruk å gjøre? – faen meg typisk det norske landslaget, de er noen trestokker hele gjengen).
Vi gir blaffen i disse landslagene.
De bare forkludrer alt. Ikke får vi se våre blå, ikke får vi se ordentlig fotball, og ikke får vi oss en øl for kampen (skjønt det lar seg vel ordne uansett – selv før en landskamp vi ikke ser). Vi risikerer også at våre blå spillere blir skadet i landskampene. Si meg; – kan de ikke bare plukke ut spillere til det norske landslaget fra Bratsberg. Så kan de spille der i snøværet uten at noen behøver å se på. Ordføreren i Bratsberg (det finnes ingen ordfører i Bratsberg da stedet for lengst er okkupert av Trondheim, men «okke som») kan være Drillo. Langstøvler har han uansett.
(Vet du hva «okke som» betyr???)
Jeg glemmer ikke da vi spilte borte mot Tromsø i Europacupen høsten 1997. Det snødde som bare det, og vi tapte 3-2 (det lignet litt på landskamp i Bratsberg, faktisk). Jeg var imidlertid (helt ubemerket) ikke med på å synge “What’s it like to play on grass!” til Tromsøfansen i returoppgjøret på Stamford Bridge. Ikke sang jeg særlig høyt heller, da vi ledet under den samme kampen, og vi sang mot Tromsøfansen: “Sing when it’s snowing, you only sing when it’s snowing!”
Denne helgen danser vi blå i mørke.
Vi gjør som Bruce Springsteen i sin kjente «Dancing In The Dark», og vi synger om høstmørke og landskampspausene: «I get up in the evening, and I ain’t got nothing to say, I come home in the morning, I go to bed feeling the same way ». Heldigvis er det bare litt over en uke til Chelsea-Everton, og vi kan synge med Bruce: «You can’t start a fire without a spark, This gun’s for hire even if we’re just dancing in the dark».
Ha ei riktig god landskampfri blå helg!
Eirik
PS! Andre Villas-Boas er kjent for sine systematiske taktiske forberedelser før kampene for spillerne våre. Her er et bilde av urinalet i garderoben vår på Stamford Bridge:
PS!
Hvorfor ikke lytte til og se på mesteren over mesteren – Bruce Springsteen – fremføre sin «Dancing In The Dark». Det er jo tross alt fredag, og faen så svart alt er:
<!–
WriteFlash('’);
//–>
