“Oh, Torres, he shot the West Ham down – oh Torres, he shot the West Ham down……………”

Sangen svirrer enda i mitt hode etter at jeg fikk oppleve den magiske stemningen som var på Stamford Bridge på slutten av kampen mot West Ham forrige lørdag. Et tøft tordenvær med bortimot vannrett regn preget første del av kampen. Det la ikke en demper på oss fans. Vi blå buet så høyt vi greide det når Wayne Bridge fikk ballen, og … ”vi sang og vi lo så hele toget forstod, at vi var sangere på vei til Lundamo”.

Nei da, vi var ikke på toget sør for Trondheim (det ble for mye synging, unnskyld).

Nei, vi var på et fullsatt og forventningsfullt Stamford Bridge; – pyntet helt i blått, og med en nærmest fabelaktig fandenivoldsk stemning. West Ham fansen sang også, og buet det de greide når John Terry og Frank Lampard fikk ballen. Imidlertid; – dette var hjemme hos oss, dette var hjemme på vår bane, og vi sang så høyt at de knapt hørtes. De hadde ikke en sjanse rett og slett.

Så i andre omgang på en nærmest mørklagt og søkkvåt Stamford Bridge (på grunn av tordenværet) kom Torres inn i stedet for Drogba. Alle var vi gjennomvåte selv de som satt helt under tak, men alle klappet som gal; – både for Drogba som hadde spilt en flott kamp (banens beste), og for Torres som vi alle ønsket så inderlig vel skulle score sitt første mål. Denne litt beskjedne, gutteaktige spanjolen som hadde fått hele medieeliten på nakken, var den vi ønsket skulle score for enhver pris; – våre blå spillere og vi blå på tribunen (jeg nevner ikke West Ham fansen her, som stort sette ikke sang de lystigste sanger om oss; – du vet, det er ikke engang verdt å nevne teksten på sangene deres om Lampard, Terry og oss; – særlig siden morsan lett kan høre oss).

Torres kom inn på banen, og gjorde et fantastisk inntrykk på oss med en gang. Hans uselviske spillestil kombinert med sitt beskjedne uttrykk (av medieeliten gjerne benevnt som surt) gjorde at vi alle ba til gud: – Gud, hvis du virkelig har makt (selv over medieeliten), så la denne spanske sympatiske gutten score i dag.

Så får Torres plutselig ballen på gjennomspill fra Anelka (pussig; – Anelka må ha sleivet rett og slett), Torres tar den med seg i fart, fører den lynraskt litt mot høyre for målet til West Ham med en West Ham spiller på seg hele tiden, han stopper helt plutselig og snur seg helt rundt med ballen (West Ham spilleren som fulgte ham som en klegg, måtte da ringe veghjelpen), og skyter med venstre fot i mål; – i mål, – i mål skyter han, Torres.

Jeg glemmer aldri det synet; – i det spesielle mørket, i det pissregnet; – ser jeg alle spillerne våre løpe i rakettfart mot Torres, og hiver seg over ham i glede (Torres skal ha kommet helt uskadd fra episoden), og det eksploderer (høyere enn noen av de tidligere tordenknallene) på tribunene på Stamford Bridge. En blå glede i dette rare mørket (det føltes som vi alle blå på tribunene også lå over spillerne våre, som lå over Torres igjen – nærmest en omvendt pyramide av blå folk) gjorde at stemningen for meg nærmest ble magisk. Gud, du har faktisk mer makt enn medieeliten (ok, kanskje ikke så mye som Øyvind Alsaker i TV2 da).

”Oh, Torres he shot the West Ham down”, lyder det enda i mine ører.

Men, du – det er vel på tide å komme seg ”ned på bakken” igjen. Det er jo fredag (skjønt det er vel ikke den beste dagen å komme ned på bakken på, vel egentlig). Vi får ta Wayne Bridge pent i handa i dag, og takke ham for de mange fine år hos oss. Noe av vår sang til West Ham fansen på lørdag, var vel heller ikke så pene, og vi ønsker derfor alle West Ham fans lykke til i helga.

Tottenham og Tottenhamfansen, derimot – ”We hate Tottenham, We hate Tottenham, We hate Tottenham”.

Den der fucking Tottenham gjengen, sier jeg bare – du, skal vi forresten sette på litt musikk her i dag. Kom nå i form, du også – og glem nå alt om den gode retorikken (du kommer ikke i Nytt på Nytt i kveld heller (kanskje det ikke er Nytt på Nytt på TV lenger)), og du kan bare glemme å sette likhetstegn mellom god retorikk og god etikk. Hadde det bare vært så enkelt. Forresten så kjedelig det hadde vært; – gleden ligger jo i følelsene og ikke i retorikken. Jeg kjenner deg så godt at selv om du synger ”We hate Tottenham”, så ville du straks du ser en Tottenham fan (utenom kamp og utenom vår bane, selvfølgelig) ønske ham lykke til (med bena i kors), og straks komme i prat med ham om vår felles lidenskap fotballen.

Jeg setter på en låt av Pink til deg i dag. Denne multikunstneren som både er modell, sanger, musiker, danser og skuespiller; – hun kan det der med å synge på en fredag. Når hun synger om lengsel, kan vi to ta frem igjen det magiske øyeblikket fra forrige lørdag, da Torres scoret. Vi skjønner at han ikke behøver å få det til på samme måte mot Tottenham i morgen, men la oss drømme nå, la oss leve nå, la oss nå ha ”fredag”, og la oss nå nyte vår rabbelskhet, slik at fornuften nærmest kommer ”spaserende” av seg selv på mandag.

I dag har jeg en god øl til oss skal jeg si deg. Det er en Doombar fra Sharp’s Brewery i Cornwall. Denne alen er en bitter, og det er det fatølet som har den største økningen i salget i hele Sør-Vest England for tiden. Du finner den på mange puber i London. Selv om den er en bitter (noe svak, bare 4,0 %) har den ikke den saftaktige smaken som mange av typen bitter har. Dette er en svært velbalansert ale, med god frisk smak, og er alle tiders å drikke på en varm sommerdag. Doombar er døpt opp etter en svær sanddyne som ligger der elva Camel (i det nordlige ville kystlandskapet i Cornwall) renner ut i Atlanteren. Sjøfolk sier at de seiler forbi denne sanddynen i en nærmest andektig tilstand, og mener at dersom en seiler forbi denne sanddynen for hurtig og/eller med arroganse, vil det kunne medføre forlis.

Tottenham i morgen kveld. Her skal vi ikke ha noe forlis, takk.

Det blir et nytt spennende lokalderby, og Tottenham er vel for mange av oss vår argeste rival. Vårt “hat” mot Tottenham startet da vi tapte cupfinalen mot dem 20/5-1967 med 2-1. På den tiden var Tottenham og vi de mest populære klubbene i England. Det vi da ble så forbannet på Tottenham (Rottenham) for utover at vi tapte for dem i en cupfinale på Wembley, var at våre tidligere unge flotte spillere Jimmy Greaves og Terry Venables spilte på deres lag. Dette var våre unge Chelsea gutter (begge hadde spilt i Chelsea helt fra de var små gutter), og begge var med å slå oss i cupfinalen i 1967.

Fan, også – tenker jeg enda om den kampen.

Jimmy Greaves scoret 132 mål på 169 kamper for oss (og det var bare seniorkamper, han satte scoringsrekord på juniorlaget for oss). Tenk – 132 mål på 169 kamper. Ingen gjør ham det etter. Jimmy Greaves var en tettvokst ”plugg” med enorme avslutningsegenskaper. Innenfor 16 meteren scoret han nærmest garantert. Han hadde en målteft helt utenom det vanlige, og han scoret 13 hat tricks for oss.

Tenk deg at vi skulle tape en cupfinale nå mot Tottenham, hvor Drogba og Lampard spilte på Tottenham. Jævlig, hva – du forstår det nå, at vi ble forbanna da vi tapte i 1967?

I morgen er det vi som har hjemmebane, og i morgen skal vi igjen i vårt blåe fort synge ”We hate Tottenham”. Vi skal slå Tottenham i morgen og det skal bli en helt annen kamp enn den grusomme kampen El Clasico som vi så på onsdag (det var i grunnen rart at det ikke kom et par ambulanser hver gang Di Maria og Alves ble felt). Vi vinner 3-0 igjen!

Du, og du – som jeg gleder meg til helga!

Du og du – som jeg gleder meg til kampen i morgen.

God blå helg til deg; – og itj fårrå nålles!

Eirik!

PS! Her kan du se hvordan det går dersom en blander alvor inn i fotballen:

<!–
WriteFlash('’);
//–>

PS! Vi tar ikke riktig alt tilbake av det vi sang til West Ham fansen.

PS! Ikke faen; – vi tar ikke noe tilbake av det vi sang til West Ham fansen.

PS! Oh, Torres, he shot the West Ham down!

PS! Morsan har bestemt seg. Før kampen mot Tottenham i morgen skal hun gå inn på So Bar, stille seg opp på platået der forsangerne står, og si til alle i lokalet at de ikke får synge ”We hate Tottenham”.

PS! Morsan mener hun skal komme med i TV-programmet “Nytt på Nytt” for dette, men jeg tror heller hun kommer med i TV-programmet “Savnet”.

PS! Det må i tilfelle ha vært farsan som har meldt fra.

PS! Kos deg nå med din pint Doombar. Så skal jeg sette på Pink sin ”Please Don’t Leave Me” her for oss. Apropos at all retorikk ikke nødvendigvis er et uttrykk for god etikk; – legg merke til hvor glad både Pink og alle på konserten er når de synger tekstlinjen: ”Please don’t leave me”.

Yess, det er fredag, syng med, nyt stunden slik de gjør det på konserten her (selv om det hun synger om altså er trist), og kos deg med ølet:

<!–
WriteFlash('’);
//–>