Champions League igjen; – nå skal vi spille mot Marseille, Spartak Moskva og MFK Zilina. Gleder meg til mange fine kamper i høst. Dette bør være overkommelig motstand, og kanskje er denne trekningen ideell med tanke på å vinne CL i år.

Vi kunne gjerne trukket FC København for min del, for da hadde vi sluppet å spille med keeper og forsvar i kampene mot dem. De hadde 26 målsjanser i sin siste kamp i kvalifiseringen mot RBK, og de scoret på en. Så heldig med trekningen var vi dog ikke!

Har du hørt om MFK Zilina? – Ikke jeg heller. Kan de være fra Sicilia? — Eller fra Bangladesh eller der omkring? Samme kan det være; – vi skal slå dem.

Jeg kan ikke unnlate å gjøre deg oppmerksom på tabellen i PL akkurat nå. Artig lesing, hva?

2 kamper, 2 seire, ingen uavgjorte, ingen tap, og 12-0 i målforskjell.

Jeg gjentar:

2 kamper, 2 seire, ingen uavgjorte, ingen tap, og 12-0 i målforskjell.

Skal jeg ikke gjenta det en gang til? – Du er glad for det, du også. Kanskje vi bare slutter av sesongen nå, og ber om å få pokalen utlevert? – Hva sier, du? – Har vi Stoke på Stamford Bridge på lørdag? — Og at det kan bli vanskelig?

Faen, hvorfor sier du det, så hyggelig som vi hadde det her nå?

15/12-1985 Chelsea – Stoke 1-1

Stoke, Stoke – svever det inne i mitt hode. Hva er det med Stoke? — Jo, det er lange innkast, det er mange store fysiske spillere, som gir ALT; – ja, de ”gir jernet” i hver kamp. De har tapt sine to første kamper, og det skal de vel ha en slutt på. Så husker jeg de mange storkampene vi hadde mot Stoke i 70-åra; – helt frem til vi plutselig ikke var noe storlag lenger på slutten av 70-tallet. Litt senere – på 80-tallet, var ikke Stoke noe storlag lenger heller.

Jeg glemmer ikke så lett den første kampen vi spilte mot dem igjen i 1. divisjon (nå kalt PL), etter at vi så smått hadde begynt ”å våkne” av den triste perioden på slutten av 70-tallet og begynnelsen på 80-tallet. Det var lørdag 15/12-1985, og vi hadde hele 20.000 tilskuere på tribunen. Kampen endte 1-1, og Kerry Dixon scoret vårt mål. På høyre ving hadde vi denne dagen – i det kalde og våte førjulspyntede London – vår første fargede spiller på laget: Paul Canoville. Tettbygde, litt hjulbente Canoville var svært hurtig, god med ballen, og han løp nærmest som en visp. Han løp svært så raskt i denne kampen mot Stoke på hjemmebane; – mest for å unngå den grusomme rasismen fra våre egne fans. De var ikke nådige når de så Canoville på banen, – han fikk gjennomgå den mest truende, og grusomme rasismen noen spiller i England har måttet oppleve på en bane; – hjemme på vårt Stamford Bridge; – fra sine egne fans.

Jeg tenker Paul Canoville synge inne i seg, mens han med god kontroll på ballen, stormer ned mot dørlinja: ”Right to play” – ”Right to play” – ”Right to play”: – opp igjen, og opp igjen, synger han dette, denne lørdags ettermiddagen, mot The Shed på den gamle tribunen The Shed End. Jeg ser ham for meg like energisk i sin sang som når han løper med ballen: ”l have the right to play”.

Jeg forestiller meg at han synger den slik (lett omskrevet) som det kjente The Chelsea Punk Band sang sin låt ”Right to work” på den tiden. The Chelsa Punk Band var et av de mest ledende punkband på begynnelsen av 1980-tallet, og de protesterte mot alt, mot alle, og mot alle etablerte sannheter. Leder og vokalist i The Chelsea Punk Band – Gene October – var så energisk at han nesten spyttet sangen frem; – nærmest billedlig spyttet på de etablerte makthaverne, – spyttet på rasisme, – og spyttet på alle fordommer og regler som holdt oss nede den gangen.

Paul Canoville greide å holde ut rasismen fra sine egne fans i kampen mot Stoke i 1985. Ja, han holdt det ut i en hel karriere hos oss (1981-1986). Han fikk tid til andre ting enn fotballen også i sin karriere. Det må tydeligvis ha vært kjedelig noen ganger der ute på høyre ving hos oss, for Paul fikk etter hvert 11 barn med 10 forskjellige mødre. Det kaller jeg mannsoppdekning; – ikke fra motspillere, men fra noen tydeligvis imponerte kvinnelige Chelseafans.

We don’t care if you don’t like it.

Jeg tar inn over meg i dag – fredag – at vi skal spille mot Stoke igjen i morgen.

Jeg minnes Canoville sin helt utrolige vilje til å kunne spille fotball slik som andre, lørdag 15/12-1985 for oss mot Stoke; – den viljen som gjorde at han gjennom mange år, overvant den verste rasismen vi har sett noen gang, mot en spiller, fra egne fans. Hva vil da være mer naturlig for meg når jeg kommer hjem i ettermiddag, enn å forsyne meg fra mitt gamle kjøleskap; – med en Punk IPA fra det skotske bryggeriet BrewDog.

Skjønt det er ikke bare, bare – å forsyne seg av dette ølet. På etiketten på flaska blir du møtt med følgende tekst: ” This is an aggressive beer. We don’t care if you don’t like it. Just go back to drinking your mass marketed, bland, cheaply made watered down lager, — and close the door behind you”.

Dette er et villøl slik som navnet tilkjennegir. Jeg har drukket denne prisbelønte IPA’n mange ganger. Når jeg lukker øynene her jeg sitter, kjenner jeg dette smaksrike, lette, friske alet renne nedover i halsen min, for snart å oppdage at dette ølet, er en ulv i fåreklær; – og jeg kjenner plutselig en bitterhet som nærmest tar pusten fra meg. Hadde det ikke vært for at det er over 6 % alkohol i ølet, som til slutt tar livet av ”beistet” der langt nede i halsen min, så hadde jeg neppe overlevd.

Stoke hjemme i morgen, og vi har svært mange fargede spillere på laget. Vi er favoritter, vi vinner trolig; – men vi vinner nok mer normalt; – altså ikke 6-0 igjen. Kanskje vi vinner 6-0? Det kan i morgen være grunn til å sende Paul Canoville en vennlig tanke, som takk for at han holdt ut rasismen han fikk mot seg, fra våre egne fans gjennom mange år.

Paul Canoville la grunnlaget for; – at det i morgen mot Stoke, er like naturlig å elske våre fargede spillere som Drogba, Malouda og Anelka, som de ikkefargede Lampard, Terry og Cech.

Kanskje du og jeg skal skåle for Paul Canoville i kveld med en Punk IPA? – Dæven, vær forsiktig, sier jeg. – Har du ikke prøvd Punk IPA tidligere? – Ha nå for faen et glass vann ved siden av deg, når du tar den første slurken!!!!

God blå helg!

Eirik

PS! Morsan, det var ikke jeg som slo i stykker det lille bordet i stua forrige gang vi drakk Punk IPA. — Gi deg! – Du skal nå alltid overdrive sånn. Ser du ikke at jeg sa, at en må ha et glass vann ved siden av seg, når en tar den første slurken. – Gi deg da; – jeg kan ikke si at det ikke skal drikkes mer enn en flaske Punk IPA på en kveld.

PS! Paul Canoville har overlevd både kreft og rusmisbruk. Han ble presentert på Stamford Bridge 20/8-2006 i pausen i vår hjemmekamp mot Manchester City til stående ovasjoner. Han ble rørt til tårer der han gikk rundt banen. Han har siden hatt oppgaver for Chelsea i forbindelse med hjemmekampene våre, i Chelsea’s arbeid i lokalsamfunnet, og han er en av de ivrigste Chelseafans blant oss i dag.

PS! Paul Canoville har gitt ut en prisbelønt bok om sitt liv som heter: ”Black and Blue”. Les mer om “The Chelsea Cult Hero“.

PS! Dersom du ønsker å se og høre The Chelsea Punk Band fremføre sin svært kjente låt: ”Right to work” så kan du det her.

PS! Det skotske bryggeriet BrewDog vil presentere sitt fatøl sammen med Ægir, Nøgne Ø og Håndverkerbryggeriet på ”Håndverkerstuene” i Oslo 10/9 og 11/9.