Ossie's corner

Stoke i cupen til søndag? Hvorfor ikke. Alt er bedre enn Manchester City for tiden. Tenk – det var nære på at det kunne ha blitt City igjen. Drittlei som vi er av hele Manchester City, Wayne Bridge og nettavisomtaler om vårt lag og City som handler om alt annet enn fotball, ville det ha vært totalt utålelig.

Heldigvis, det ble Stoke. Stoke er et fotballag som vi som opplevde 70-årene, hadde sympati for. Selv når de stakk av med vår store ”local” spiller Alan Hudson, tok vi det på en måte med fatning. Imidlertid da de slo vårt storlag i Ligacupfinalen i 1972 gikk de for langt. Jeg hadde neppe tatt noen av de spillerne på det Stokelaget i handa; – og det selv ikke etter snart 40 år.

Det får være grenser, rett og slett!

Du kan lese mer om da undertegnede møtte Alan Hudson i Stoke sommeren 1974 i min artikkel ”Alan Hudson – a real threat” på min hjemmeside.

16/2-2003 møtte vi Stoke i FA-cupen på Britannia i Stoke. Den gangen gikk vi videre etter å ha vunnet 2-0. Scoringene våre var ved Jimmy Floyd Hasselbaink og Jesper Grønkjær. — Tenk vi husker Grønkjær godt enda; – og vi minnes ham enda – med ekte blå glede. Jesper hadde stor fart der på vingen, og han scoret mange viktige mål for oss. Særlig husker vi hans scoring i det samme året (2003) i siste kamp for sesongen mot Liverpool som førte til at vi vant 2-1, og kvalifiserte oss til å delta i CL for første gang. Det ble nok redningen for klubben økonomisk den gangen, og for oss alle er den godeste Jesper derfor en blå redningsmann. Imidlertid husker jeg godt fra en kamp hvor Jesper spilte på Stamford Bridge, hvor en blå rett ved siden av meg, reiste seg opp, og skrek: ”millioner i pund i uka skal du ha, men å ta en fucking corner det greier du ikke”.

I denne FA-cupkampen mot Stoke i 2003, kom det etter hvert i kampen inn en spiller på laget vårt, som vi faktisk vil møte igjen på søndag, nå spillende på Stoke; – nemlig Robert Huth. Huth ble en meget populær spiller mens han spilte for oss, og han vil nok få en varm velkomst på Stamford Bridge søndag. Enda hører vi ”huthhhhhhhhhhhh” når noen sender av gårde et langskudd for oss.

Robert – for orden skyld, vi ønsker ikke slike langskudd fra deg, nå når du spiller for Stoke.

Vi må liksom ”reise kjerringa” mot Stoke på søndag, selv om jeg aldri har vunnet noe på og ”reise ei kjerring”. Tvert imot har det stort sett ført til elendighet. Mon tro hvor det uttrykket kommer fra? To tap på rad har vi nå, og det er sjelden kost for et topplag som oss. Ønsker du å forberede deg ekstra godt mentalt til søndag, kan du gjerne lese min stemningsrapport ” A Comeback Victory” fra puben Belfry mot nettopp Stoke i ligaen 17/1-2009. Nå er vi i ferd med å få akkurat like godt stemning på vår nye plass Sidesporet pub på Oslo S, og ta deg gjerne en tur dit søndag.

I mitt gamle kjøleskap denne fredagen står det igjen en øl fra Marston’ s bryggeri i Burton On Trent. Denne gangen har jeg fått tak i en Marston’s Pedigree. — Himmel, – dette er litt av en bitter – en best bitter som engelskmennene sier om den. Pedigree er en meget kraftig humlet ale som passer best i en mer bluesaktig stemningsstund. ”This is a man’s world” hører jeg James Brown synge fra CD-spilleren, når jeg tenker på denne best bitteren; – en bitter som er så bitter, at den er ypperlig å drikke når alt har gått galt på arbeid, ”my baby has left me”, og du føler en tom nedstemthet. Pedigree’n gir deg selv i en slik stund, en ramsterk livsglede, en fysisk styrke, og en fysisk handlekraft noe i overkant av hva du tror du har.

Du blir ordentlig voksen av å drikke Pedigree.

Ja, du står der midt i stua på en fredag som en faens til kar, med en jævelsk tro på deg selv, på tross av alle dine feil og alle dine mangler; – mens James Brown synger jammerlig og litt for høyt i bakgrunnen. Du drikker mer av det elegante tulipanformede pintglasset med den mørke bitre Pedigree’n; – det renner inn i din munn, glir sakte bakover i munnen din, og plutselig kjenner du den sterke bitterheten langt der bak i ganen. Villdyret i deg våkner straks, det er som dette livgivende, sterke, bitre ølet ryster av deg din egen nedstemthet, og forteller deg: – du er sterk, du er unik, du er enestående. Du får lyst til å rive av deg skjorta, og vise frem det kraftige brystet ditt og hele ditt ”hårete” deg, som et bevis på din egen mandighet; – en mandighet du er stolt av.

Fuck off!

Du er nå akkurat slik som alle kvinner ønsker en mann, men som de aldri vil innrømme.

Bitterheten i Pedigree’n er så voldsom at du for et kort øyeblikk gir totalt faen, og mer roper enn synger sammen med James Brown – gang etter gang: ”This is a man’s world”; – og du bare lever, lever i det eneste som du virkelig eier her på jorda: ”nuet”. Du er der og da – uansett fortid og uansett fremtid – 100 % til stede i ditt eget liv.

Pedigree’n synker langsomt videre nedover halsen på deg, mens James Brown fortsetter ”but it would be nothing without a Pedigree”.

Ha en strålende flott helg, ta ikke noen i hånda før kampen mot Stoke, og drikk gjerne en Marston’s Pedigree; – men for all del: “don’t fuck with that beer”.

Eirik

PS! Hvis du ikke har selve livets soul ”It is a man’s world” fremført av kongen James Brown på CD, så finner du her en video av ham mens han fremfører sin legendariske låt.