Jeg er tilbake på norsk jord igjen etter en flott tur til England. Vel, en flott tur sammen med gode blå venner ble det, men det ble en dårlig tur rent resultatmessig. Tap mot Manchester City lørdag og kun uavgjort (etter å ha ledet lenge) mot Apoel tirsdag ble ikke rare fangsten. Siden vi også i forrige uke ble slått ut av Ligacupen av Blackburn (riktig nok etter straffesparkkonkurranse), har vi nå to tap på rad borte, etterfulgt av bare en uavgjort hjemme. Kampen mot Apoel var også riktig nok betydningsløs allerede før kampstart, men det er et men……; bare en seier mot Everton hjemme i helga vil være godt nok for oss ”Top of the league” nå. Like til med bare en uavgjort mot Everton på lørdag, vil det snike seg inn en frykt for at vi er inne i en motgangsbølge.
Essien ute i 4 uker var heller ikke noe lyspunkt tirsdag. Førstkommende lørdag (uten ham) må vi bevise at det er bare Essien som for tiden ligger nede en kort stund, og ikke at hele laget ligger litt nede for tiden.
Hyggelig var det i alle fall å være i England slik like før jul. Pubene var pyntet så fine til jul, skjønt noen var pyntet i meste laget etter min smak; – nesten jålete var noen av dem. Det var tid for Season ale og Christmas ale på alle pubene, og det var artig å smake på de forskjellige lokale variantene oppe i Manchester. Noen var imidlertid i det fruktigste laget for min smak. Som en sambygding av meg i Klæbu svarte da han ble tilbudt likør: ” Nei takk, frukt og brennevin holder jeg adskilt”.
Mine gode blå venner utgjorde et utrolig flott reisefølge som bare måtte gjøre vår tur super, selv om vi alle var nok så misfornøyde med våre blå i de to kampene vi så der borte. Stein – gjengens flotte høye dirigerende midtstopper, snakket oss stadig ut av problemene på banen etter godt eksempel fra vår store sentrale defender i 70-åra – John Dempsey. Ove vår knallharde vingback sørget for roen under kampen til gjengen, men han hadde noen svært tøffe utsagn rettet mot Cityfansen, etter modell av vår legende Ron Chopper Harris. Derimot var Roy alltid like elegant i sin opptreden på tribunen som den sentrale midtbanespilleren han er – gjengens flotte Alan Hudson. Hans Otto kan faktisk til tider være litt oppfarende på tribunen, men er alltid like utholdende som den løpssterke midtbanespilleren han er – typisk John Hollinsopptreden. Den som alltid holdt sangen og livet oppe hos oss på tribunen til tross for motgangen, var den angrepsvillige spissen vår Even – gjengens Tommy Baldwin. Even kunne imidlertid godt ha unngått at vi sang 13 ganger Robert Flecksangen på puben kvelden før kampen i Manchester, noe som kunne ha gjort oss til et lett mål rett etter kampen mot City dersom vi hadde vunnet. Dessuten, Even – Robert Fleck kunne ha anmeldt oss for mobbing til et eller annet ombud, hadde vi gjøvet løs på denne sangen en 14. gang.
Som vanlig levde jeg meg inn i kampen der på tribunen noe i overkant av hva som er vanlig og forsvarlig, og skuffelsen min i kampen mot City førte til en fortapthet der hos meg som den goalgetteren jeg er, slik at jeg stod bare rolig med begge hendene på hofta – som var så typisk for vår konge Peter Osgood.
CSN har julebord på lørdag, og jeg sender mine varmeste tanker til alle dere som skal delta der. Jeg håper dere får et flott blått julebord med seier 4-0 over Everton, og at Even helt glemmer Robert Flecksangen denne kvelden.
Robert Fleck som vi kjøpte i 1992 for en rekordsum fra Norwich, fikk det aldri til hos oss, og sangen om ham ble til etter tonen fra “yellow submarine” av The Beatles:
”- Number one is Robert Fleck, – number two is Robert Fleck, – number tree is Robert Fleck, ………………….., – number eleven is Robert Fleck: – we all live in a Robert Fleck world, Robert Fleck world, Robert Fleck world”.
Even – jeg får den faen meg ikke ut av hodet. Glem den på lørdag!
Ha ei strålende flott førjulshelg.
Eirik
